Filmanmeldelse «Furiosa: A Mad Max Saga»: Rundt og rundt og rundt i ring

4 months ago 126

ACTION / SCIENCE FICTION

«Furiosa: A Mad Max Saga»

Premiere på kino fredag 24. mai

USA. 15 år. Regi: George Miller

Med: Anya Taylor-Joy, Chris Hemsworth, Tom Burke, Alyla Browne

Det er tøv at filmkritikere er surpomper som aller helst vil gå løs på ting de synes er dårlige. De, som de fleste andre, ønsker ingenting mer enn å bli henført. Blir sure først når de blir skuffet på vegne av mediet de er glade i.

Dette sagt, ble undertegnede en smule overrumplet av den massive kjærligheten som ble den australske regissøren George Millers «Mad Max: Fury Road» til del i 2015.

Misforstå rett: «Fury Road» var en god actionfilm. Blant de mest renskårent filmatiske i sitt slag noensinne – bare bilder og bevegelse. Men den var også, syntes jeg, komisk monoton – én lang, kinetisk forfølgelsesscene, og lite eller intet annet.

Det var grunn til å anta at dagens kritikere, oppflasket med den første trilogien «Mad Max»-filmer (fra 1979, 1981 og 1985) på VHS, la godviljen til for en gammel helt. En av ganske få som har jobbet målbevisst for å heve actionfilmen til et høyere, mer kunstnerisk nivå.

Ni år senere sitter man med en følelse av at Miller er i ferd med å omskape «Mad Max» til en sommer-«blockbuster» franchise på linje med så mange andre. Fremdeles bedre enn det aller meste, for all del. Ikke «Transformers», ikke i det hele tatt. Likevel med en bitte litt emmen smak av samlebånd.

Rett skal være rett. Der forgjengeren knapt hadde noe plott i det hele tatt, har Miller og hans med-manusforfatter Nick Lathouris forstått at de er nødt til å gi heltinnen Furiosa (karakteren som Charlize Theron gestaltet så minneverdig i «Fury Road»), noe kjøtt på beinet.

Men sannelig ikke mye, nei. Manuset i «Furiosa» er ingenting om ikke minimalistisk. Egentlig fullstendig uinteressant.

Vi er i den postapokalyptiske, gustent dystopiske fremtiden vi kjenner fra de foregående filmene, der Furiosa (som ung jente spilt av estonisk-australske Alyla Browne, deretter av britisk-amerikanske Anya Taylor-Joy) vokser opp under det som bare kan kalles røffe, traume-induserende forhold.

Hun er en såkalt vital, et menneskebarn som har vokst opp på «et sted av overflod». Det vil si en enklave der det finnes mat, vann, grønnsaker og andre livsnødvendige naturressurser som det er heftig kamp om i denne elendige fremtiden.

En oase i ingenmannsland-ørkenen. Men idyllen – relativt sett – skal ikke vare. En ulykksalig dag blir Furiosa kidnappet av et røverpakk. Moren hennes følger etter, og må bøte med livet. Furiosa må se henne bli torturert og drept.

Dett er, sånn røffly, dett. Vi skjønner nå at Furiosa er nødt til å bruke resten av sine dager på å søke hevn, primært på mannen hun i første rekke holder ansvarlig for udåden, Dementus (Chris Hemsworth).

Jakten på rettferdighet går over mange mil med brunsvidd, død ørken, og skal sette henne i kontakt med atskillige groteske karakterer. Estetikken er, som før, post-armageddon steampunk: Rustne bil- og motorsykkelvrak, fremtids-anakronistiske garderober og en generell aura av bilopphuggeri og garasjesalg.

Hun treffer få mennesker det er verdt å stole på, og kun én av det mannlige kjønnet: Praetorian Jack (Tom Burke). I fremtiden, skjønner vi, er de fleste i beste fall svin, i verste fall kannibaler. Bortsett fra kvinnene som er tatt til fange og plassert i «fødefabrikker» der de forventes å produsere friske guttebarn. Og, om de ikke skulle lykkes med det, til nød morsmelk.

Furiosa ligger an til å bli én av disse slave-kvinnene. Men hun er et ressurssterkt barn, og skjønner at måten å unngå det på, er å narre alle til å tro at hun er en gutt. Hun barberer seg på hodet, og agerer stum. Før vi vet ordet av det, er Browne erstattet av voksne Taylor-Joy. Overgangen er sømløs – de to er veldig like (den samme hjerteformede munnen).

Så bærer det ut på landeveien, selveste Fury Road, der jakten er nesten endeløs, og de respektive konvoiene gjør alt for å – bokstavelig talt, og på mest voldsomme måte – stikke kjepper i hjulene for hverandre.

Browne og Taylor-Joy er utmerkede i sine roller. Sistnevnte, med sine insekt-lignende trekk og skalpell-skarpe kinnbein, ser romvesen-aktig futuristisk ut, og sparker godt fra seg i de selvsagt imponerende atletiske og meget godt koreograferte actionscenene.

Som er det denne filmen handler om, og bare unntaksvis får en til tenke: «Åh, men det der er jo dataanimasjon. Also known as juks & fanteri».

Hemsworth er på sin side det engelskmennene kaller a ham. En klovn som aldri spiller, men opptrer, med store, forsøksvis selvironiske, men fryktelig tøysete fakter. Funker greit i denne tegneserie-sammenhengen, bevares. Men han er en aning slitsom.

Jeg unnslapp ikke en følelse av at Miller blir gående i en ring rundt seg selv. At han, en mann i stand til å gjøre så mangt, gjør noe vi utmerket godt vet han kan – én gang til. At «Furiosa: A Mad Max Saga» eksisterer for inntjeningens skyld (la meg tillegge at det vil ikke ville være ufortjent om denne filmen tjener $$$) – fremfor å på interessante måter utvide regissørens «visjon» (som det heter på pretensiøst).

Den er Millers helt egen, unik for ham, og det er opp til pappa selv å gjøre som han vil med den. «Furiosa: A Mad Max Saga» er virkelig ikke dårlig. Langt derifra.

Men den føles også som den minst oppsiktsvekkende «Mad Max»-filmen siden «Beyond Thunderdome» (1985). I så måte er det fristende å parafrasere Tina Turners temalåt-slager fra nettopp den: Trenger vi enda en helt?

Se flere saker fra film- og serieverdenen på VGTV:

Read Entire Article