Faren sitter fanget i Gaza: – Det gjør meg gal

– Jeg vet at om jeg går i tretti minutter, ville jeg kunne komme dit han er. Det er et mareritt, sier Oded Mozes fortvilet.

Han og familien kommer ikke videre i livet sitt før de får 80 år gamle Gadi Mozes tilbake.

Den eldre mannen har vært gissel i mer enn 10 måneder nå.

Oded og kona Einav har invitert NRK hjem til Sde Nitzan sør i Israel. Vi er like øst for Gazastripen, nær grensen til Egypt.

Halvannen mil herfra ligger kibbutzen Nir Oz, som Gadi ble bortført fra.

– Hva slags mann var faren din?

– Jeg må korrigere deg litt, vi sier ikke var, men er. Vi må tenke positivt og tro at han er i live, sier Oded.

Familien Mozes klamrer seg til et lite håp nå som en ny runde med samtaler om våpenhvile og gisselavtale er i gang.

Bortført 7. oktober

Gadi Mozes forsvant fra Nir Oz under angrepet 7. oktober i fjor, da Hamas og Islamsk jihad (hellig krig) kidnappet rundt 250 israelere og utlendinger til Gaza.

To av dem var Odeds foreldre, Gadi og Margalita Berta Mozes. Mens moren ble satt fri i november i fjor, sitter faren fremdeles fanget.

Gadi fikk hverken med seg brillene sine eller høreapparatet sitt.

– Hva skjer med ham nå? Det lurer jeg på hele tiden. Er han i en tunnel? Kan han høre? Er han sulten? Får han nok vann i varmen? Er han alene? Har de noe toalett der?

Oded har mange spørsmål og få svar.

– Gisler som er løslatt forteller oss at de ble behandlet bra og med respekt. Mens andre ikke ble det.

105 gisler

Israelske medier regner med at mellom 105 og 110 gisler fremdeles er i Gaza. Av dem er 34 bekreftet døde av den israelske hæren IDF, ifølge Times of Israel.

Mandag fant IDF seks døde gisler. Tre av dem var fra kibbutz Nir Oz. Ingen av dem var Gadi Mozes.

– Faren min snakker arabisk. Han tror på folk og jobbet sammen med palestinere på jordene her. Han trodde på sameksistens og på fred, forteller Oded.

I mange år kunne både palestinere og israelere reise fritt inn og ut av Gaza. Det var før Hamas tok makten i 2007, og før Israel opprettet blokaden som brakte med seg murer, kontrollposter og stengningsregime.

Et forlatt samfunn

Einav og Oded tar oss med til farens hjem i Nir Oz, et kvarters kjøretur unna.

I denne fredelige oasen er det underlig stille nå. Vi ser en og annen katt smyge seg rundt. På plenen råder et par fasaner grunnen.

Stillheten avbrytes bare av drønn og smell fra krigen som raser like ved.

Hele befolkningen er borte. Av de rundt 400 som bodde her, ble over hundre tatt som gisler eller drept. De overlevende er flyttet til hoteller og leiligheter andre steder.

I spisesalen i kibbutzen ser vi sporene av livet som var her.

En plakat på veggen ber folk komme til en demonstrasjon mot okkupasjonen 7. oktober 2023.

«Ingen ting skjer før vi snakker sammen. La oss trekke oss ut av de okkuperte områdene. Dette er året for fred», er budskapet på plakaten.

Den samme dagen fikk befolkningen i samfunnene ved Gazastripen ideologien om at sameksistens er mulig, fullstendig knust.

Føler seg sviktet

Oded og Einav Mozes føler seg sviktet av alle:

Av palestinerne som jobbet i kibbutzene, som de hevder ga informasjon til Hamas om hvem som bodde hvor og hvem som hadde våpen.

Av hæren, IDF, som ikke kom for å beskytte dem da angrepet begynte tidlig om morgenen den lørdagen.

Av statsminister Benjamin Netanyahu, som de mener ikke gjør nok for å forhandle fri gislene.

– Nei, han gjør ikke nok. Virkelig ikke nok, sier de begge.

Familiene til de over hundre gislene som fortsatt sitter fanget, er fortvilte, sinte og frustrerte over at regjeringen ikke vil betale prisen for å få gislene hjem.

– Har Netanyahu besøkt dere her?

– Nei, ikke én eneste gang har han besøkt Nir Oz, sier Oded.

Å hente hjem soldater og statsborgere fra fiendens land har alltid vært en viktig kontrakt mellom folket og lederne i Israel.

Men hver gang samtaler om våpenhvile og utveksling av gisler mot palestinske fanger begynner, som nå, blir familien Mozes urolige.

– Det er en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Vi tør ikke håpe, for vi er blitt skuffet så mange ganger før. Vi vet ingenting.

Siste livstegn

Det siste livstegnet fikk familien i desember i fjor, da gruppen Islamsk jihad publiserte en propagandavideo, omtalt i Times of Israel.

Gadi så herjet ut, men han var i hvert fall i live.

– Vi gråt og gråt. Faren min har øyne som skinner, som er fulle av lys og liv. Men i denne videoen var det som om det var skrudd av, sier Oded.

– Vi var sjokkert over å se ham slik. Men han levde. Det var det viktigste.

De vet ikke akkurat hvor han er, men tror han er i Khan Younis fordi mange fra Nir Oz ble tatt med dit.

– Må finne en måte å leve sammen på

Som så mange av fredsaktivistene som levde her sør i Israel, har Oded og Einav også vært for en palestinsk stat.

– De fortjener å få sitt eget land, og Israel må gi det til dem, sier Einav.

Men hun er helt tydelig på at det som skjedde 7. oktober i fjor, ikke var noen legitim palestinsk selvstendighetskrig. Om Hamas hadde angrepet soldater, så hadde det vært noe annet, mener hun.

– Men slik de angrep oss 7. oktober, slik de massakrerte familier og barn ... De har satt begge folk, troen på sameksistens og fredsprosessen tilbake med minst 50 år.

– Hvordan skal vi kunne vi stole på dem igjen? spør Oded, og sikter til palestinerne i Gaza.

– Jeg skulle ønske de ville forsvinne og de skulle ønske jeg ville forsvinne. Men det vil ikke skje. Vi må finne en måte å leve sammen på.

Oded snakker ofte med faren sin når han jogger, forteller han.

– Hva sier du?

– Vi kjemper for deg, far. Hold fast. Prøv å tenke positivt. Vær sterk.