Det er et klokt valg av Kunstsilo å åpne med en bred presentasjon av Tangen-samlingen, for det er nok den de fleste forbinder med museet.
Mange grubler nok på hva det egentlig er for en gave kunstsamler og oljefondssjef Nicolai Tangen har gitt den norske offentligheten.
Gjennom de siste årene har det blitt laget flere flotte utstillinger med den som utgangspunkt.
Men med «Nordiske lidenskaper» får vi nå den største presentasjonen av Tangen-samlingen noensinne.
KLAR FOR FOLKET: Kunstsilo i Kristiansand åpner lørdag 11. mai.
Foto: Jon Anders Møllen / NRKEt forvandlet museum
Selv om den er kunnskapsmettet og bærer preg av stor profesjonalitet, er utstillingen alt annet enn ekskluderende.
Kurator Åsmund Thorkildsen har ikke vært opptatt av å slå om seg med fagtermer og store ord: I de ulike salene har han i stedet fokusert på å skape mektige visuelle opplevelser.
Her stemmer han farger og former opp mot hverandre, og oppretter interessante forbindelser mellom temaer, stemninger og fortellinger.
Hver sal rommer sin egen estetiske verden, som fint kan oppleves uten noen forhåndskunnskap.
OMFATTENDE: Tangen-samlingen fokuserer på modernismens fremvekst, blomstring og avblomstring i Norden.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKFra gryende formoppløsning og surrealisme i perioden mellom 1910 til 1940, via organiske, så vel som geometriske abstraksjoner på 50 og 60-tallet, til pop og postmodernisme, og politisk aktivisme de siste tiårene frem mot millenniumskiftet.
Foto: Tom Nicolai KolstadHer ser vi to skogbunn-malerier av norske Jakob Weidemann, og innenfor i neste rom Kjartan Slettemarks kjente Nixon-collage.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKOlle Bærtling (til venstre i rødt, grønt og turkist) hadde et kraftfullt og umiddelbart appellerende formspråk. Han jobbet med heftige diagonaler og skapte disse karakteristiske krystallinske formene.
Foto: Knut Anders Finnset / NRKForteller en spennende historie
Alt i utstillingen er planlagt ned til den minste detalj.
Thorkildsen har selv tegnet utstillingsarkitekturen fra store bord og portaler til små pidestaller.
Noen av disse elementene tar vel mye plass, men som regel feller de seg vakkert inn i den formsterke helheten. Selv om utstillingen er inkluderende, er den ikke noe mindre spennende for meg som fagperson.
IMPONERER: Rommet med abstrakte verk gir et mektig helhetsinntrykk.
Foto: Knut Anders Finnset / NRKHelt til venstre med blått og svart, ser vi et verk av finske Lars Gunnar Nordström. Han var en rendyrket modernist, og var opptatt av å skape spenning mellom strek og flate, og jobber med variasjonen innenfor et begrenset formvokabular.
Foto: Tom Nicolai Kolstad / NRKUtstillingen følger ingen streng kronologi.
Likevel folder denne spennende fortellingen seg ut mellom linjene, gjennom de mer enn 600 utstilte verkene.
GODT KURATERT: Veggene i utstillingen er malt i velvalgte, dempede pastelltoner. Thorkildsens spesialdesignede bord er ofte sterke i fargen og ganske plasskrevende, men de feller seg stort sett veldig flott inn i helheten.
Foto: Knut Anders Finnset / NRKHan har også skapt brede kanter på bordene som hindrer at publikum kommer for tett på objektene.
Foto: Knut Anders Finnset / NRKIntens opplevelse
Et av utstillingens temaer er «Sosialt engasjement i industrisamfunnet».
Her er forskjellige bilder fra ulike perioder, utformet med forskjellige medier og formater montert sammen til en mektig, spenningsfylt collage.
Gjennom vidt forskjellige formspråk skildrer ulike kunstnere hvordan individet står i fare for å forsvinne i den grå, ansiktsløse menneskemengden.
Også her er bildene montert tett, slik at de formulerer et slags felles budskap. Her handler det om hvordan individet forsvinner i den grå massen. Det jeg tror gjør Marianne Bratteli (bildet til høyre) så god er spenningen mellom det klare, sikre formspråket, og den akutte sårbarheten som bildene formidler. Også her får man opplevelsen av industrisamfunnets ensomhet.
Foto: Tor Simen UlsteinOgså under temaet «Minnealbum over det moderne mennesket» ser vi fjes og skikkelser som formidler det moderne livs isolasjon og fremmedgjøring.
Monteringen i disse avdelingene gjør det noe vanskelig å studere de enkelte bildene, men dette tapet synes jeg oppveies av det som skjer gjennom det intense samspillet mellom arbeidene.
Noen ganger blir også et enkeltverk løftet frem av helheten, som Bendik Riis' underlige blyanttegning som viser en person som ser på oss med vilt stirrende blikk.
Bendik Riis' intense blyanttegning er et av bildene som stikker seg fram i collagen.
Foto: Tom Nicolai KolstadKurator Åsmund Thorkildsens collage skaper kanskje ikke en så god mulighet til å studere enkeltverkene, men til gjengjeld danner den en kraftfull helhet som et kor av stemmer som skildrer den samme grunnstemningen av fremmedgjøring og isolasjon.
I avdelingen for «Geometrisk abstraksjon» gleder jeg meg over hvordan Odd Tandberg, Olle Bærtling og Lars Gunnard Nordtröms abstraksjoner tørner sammen.
Og under overskriften «Nordisk landskap» finner jeg et av mine favorittverk, nemlig Synnøve Anker Aurdals «Solen» fra 1968.
VAKKERT: Synnøve Anker Aurdals (1908-2000) «Solen» var et av de monumentale bildene som ble utstilt på Veneziabiennalen i 1982. Det kan både oppleves som et stilisert figurativt uttrykk, men også som et rent abstrakt spill mellom formelementer. Dette er et meditasjonsobjekt. Det er et verk du ikke er ferdig med å se på, men kan oppsøke flere ganger. Du kan også sitte lenge å se på det. Utrolig enkelt, men håndverksmessig veldig forseggjort. Det er tilstedeværelse og kresenhet i de estetiske valgene.
Foto: Synnøve Anker Aurdal/BONOEt kunstverk i sin egen rett
Ikke alle utstillingens overskrifter er like spennende. «Politisk kunst» og «God form» synes jeg for eksempel blir litt kjedelige og generelle.
Men hovedinntrykket er likevel svært positivt.
Der jeg går fra sal til sal, kjenner jeg meg overveldet over den mektige uttrykkskraften i de ulike avdelingene.
Jeg blir gående og gruble på hvilken metafor det er riktigst å bruke for å beskrive den ubeskjedne rollen Thorkildsen her har gitt seg selv: Agerer han som en maler som bruker samlingen som sin palett? Eller er han mer som en komponist, som gjør de ulike verkene til musikere i et veldig orkester?
Det spiller for så vidt ingen stor rolle.
ABSTRAKT DANSKE: I utstillingen har den danske kunstneren Asger Jorn sin egen sal. Kjennetegnende for Jorn er den, ville frie abstraksjonen, der ulike figurative elementer som øyne eller en kjeft stiger frem fra fargene og formene.
Foto: Kunstsilo/BONO 2024Det har alltid fascinert meg hvordan Reidar Aulie skildrer brutaliteten i krigsmaskineriet. Vi ser fangene malt som enkeltindivider stilt opp mot ansiktsløse soldater som skal henrette dem. Soldatene danner en vegg av mekanisert upersonlig ondskap.
Foto: KunstsiloOla Billgrens maleri «Muren» ser ikke ut som en mur. Det blir mer en landskapsaktig dybde, men han har heller ikke fått til proporsjonene innover. Forminskningene av mennesker er ikke troverdig. Dette synes jeg ikke er noe mesterverk.
Aulies «Tivoli» er ofte fremstilt som et hyggelig unntak i et kunstnerskap som kretser mye om nød, krig og fortvilelse. Selv opplever jeg dette som et av Aulies mest uhyggelige bilder, slik det skildrer den dype, folksomme ensomheten.
Foto: Reidar Aulie/BONODet er uansett imponerende hvordan han har klart å gi hver sal i utstillingen sin egen visuelle identitet: som et formuttrykk, eller et kunstverk i sin egen rett.
«Nordiske lidenskaper» gir oss et rikt bilde av den levende skandinaviske kunstscenen på 1900-tallet. De andre nordiske landene er nokså spinkelt representert i de store museene våre.
Denne utstillingen viser virkelig hvilken enorm gave Tangen har gitt til norsk offentlighet med sin donasjon, som faktisk er verdens største samling av nordisk modernisme.
Les anmeldelsen av Kunstsilos arkitektur:
Publisert 11.05.2024, kl. 07.57
English (US)