TV-anmeldelse «Disclaimer»: Langtekkelig kamp om sannheten

2 hours ago 3

«Disclaimer»

Med: Cate Blanchett, Kevin Kline, Sacha Baron Cohen, Lesley Manville, Louis Partridge, Leila George, Kodi Smit-McPhee

Amerikansk thrillerdrama i syv deler

Premiere på Apple TV+ fredag 11. oktober

Serieskaper, manus og regi: Alfonso Cuarón, basert på en roman av Renee Knight

TV-serien undertegnede hadde sett mest frem til i høst, starter med at den kvinnelige halvdelen av det vellykkede ekteparet Ravenscroft mottar en pris for sitt arbeid i den mer samfunnsnyttige enden av dokumentarfilm-bransjen.

På podiet, med statuetten i hendene, sier hun noe det kan være verdt å merke seg: «Vær kritiske til fortelling og form».

Det er fortelling og form thrilleren «Disclaimer» handler om. Vår tendens til å tro på det vi blir fortalt, spesielt om det er godt formidlet og passer med det vi allerede har tenkt, uten å sette spørsmålstegn ved motivene til den som forteller.

Aktuelt stoff i en tid full av falske nyheter fra både mennesker og maskiner. Så dobbelt synd at «Disclaimer» er blitt en så omstendelig, prektig og pretensiøs serie.

Da man har lurt på hva den formidabelt begavede meksikanske filmregissøren Alfonso Cuarón skulle foreta seg etter «Menneskenes barn» (2006), «Gravity» (2013) og mesterverket «Roma» (2018), kom en serie-filmatisering av Renee Knights roman fra 2015 (som het «Avslørt» på norsk) langt ned på listen over potensielle prosjekter.

Men hei. Cate Blanchett! Den kronisk under-benyttede Kevin Kline! Apple TV+, det nye HBO, som har enorme ressurser og kan unne seg kvalitet. Idiotsikkert!

Så leser man en uttalelse fra Cuarón i The Guardian, der han vedgår at han «ikke vet hvordan man regisserer TV» og at det på «dette stadiet i livet kanskje er for sent å lære». Og så ser man serien, og skjønner at han har et poeng.

Enkemannen Stephen Brigstocke (Kline) har bestemt seg for å bruke all sin kløkt til å dra Catherine Ravenscroft (Blanchett) ned i søla. Strippe henne for all ære, ødelegge ekteskapet hennes, få henne «kansellert» og om nødvendig uskadeliggjøre sønnen hennes, Nicholas (Kodi Smit-McPhee).

Raseriet har dype røtter. For 20 år siden, på 1990-tallet, var han og kona Nancys (Lesley Manville) øyensten, Jonathan (Louis Partridge), på interrailtur på det europeiske kontinentet, da hans og Catherines veier møttes.

De to tilbrakte et par sexy døgn sammen, får vi vite – Stephen sitter på bildene som beviser det – enda Catherine var gift og hadde med seg den da fem år gamle Nicholas på ferie.

Eventyret fikk en bitter slutt, og Nancy brukte sine siste år til å skrive en nøkkelroman, «The Perfect Stranger», som Stephen nå vil distribuere til alle i Catherines krets.

Cathrine får den tilsendt, skjønner umiddelbart at den handler om henne, og får selvsagt panikk. Nå kommer alle før eller senere til å forstå at den utro, dårlige moren i «The Perfect Stranger», er henne. At hun, som er prisbelønt for å grave frem ubehagelige sannheter, selv er en løgner.

Slik er opptakten, og den er lovende nok for en konsis og fyndig thriller i tradisjonen fra «Gone Girl» (2014), «Piken på toget» (2016) og «Kvinnen i vinduet» (2021).

Problemet er bare at «Disclaimer» er alt annet enn konsis og fyndig. Det er en nesten seks timer lang serie. Spunnet på stoff som i beste fall kunne latt seg omsette til krim-underholdning i en kinofilms lengde, eller en over middels, tre episoders påskekrim. Men som ikke er i stand til å forsvare det voldsomt store lerretet Cuarón bretter ut.

Det er andre aspekter som skurrer også, i tillegg til elefantsyken. For eksempel at oppsiktsvekkende mye svakt skuespill har sluppet gjennom nåløyet.

Sacha Baron Cohen er på dypt vann i en av sine sporadiske seriøse roller, som den veike ektemannen. Partridge overspiller inntil det parodiske som den kåte tenåringen, og Smit-McPhee er blekere enn blek som Ravenstock-enes kraftløse skuffelse av en sønn.

Selv Kline, en herlig skuespiller, er karikert, utstyrt med en ikke helt overbevisende britisk aksent. Leila George, som den unge Catherine, fungerer bedre. Men sexscenene med henne og Partridge er flaue å bivåne i en serie som ellers ber om å bli tatt på det største alvor.

Cuarón virker dessuten som en fremmed i de britiske miljøene der «Disclaimer» utspiller seg. Ukjent med hvor mye tid som må til for å sette i stand et presentabelt serveringsbrett med te og småkaker.

Verst er dog den allvitende fortellerstemmen, ved Indira Varma, som helt overflødig stikker innom for å fortelle oss hva det er vi ser, og som får selskap av ytterligere to fortellere når det drar seg til: Kline og Blanchett.

Klimakset? Vel. Det er en tynn linje mellom å bli overrasket eller sjokkert av en inspirert tvist, og det å sitte igjen med en følelse av å ha blitt løyet til i fem langtekkelige timer.

Når «Disclaimer» likevel av og til gjør inntrykk, skyldes det nok en formidabel innsats fra sin generasjons smarteste skuespiller: Cate Blanchett. Hun låner fra seg selv her, fra «Tár» (2022) og «Notes on a Scandal» (2006). Men hun låner da fra den beste, og redder egenhendig det tredje øyet på terningen.

Anmelderen har sett hele serien

Read Entire Article