Colleen Hoover må være bøkenes Askepott. Hun kom fra ingenting, og har erobret det ene kongeriket etter det andre. Hun var den fattige sosialarbeideren som bodde i en trailer med mann og tre barn, før hun ble en av verdens mestselgende forfattere. Siden hun debuterte i 2011 har hun utgitt hele 24 romaner. Og i triumfåret 2022 la hun på et tidspunkt beslag på seks av de ti øverste plassene på New York Times’ bestselgerliste. Samme året ble det anslått at hun hadde solgt omtrent 20 millioner bøker.
Nå går «It Ends With Us», filmen basert på Hoovers bestselgende roman ved samme navn, på norske kinoer. Og jammen skled den ikke opp til den øverste plassen på kinotoppen her til lands etter premieren forrige helg.
Bøkene til Hoover har fått lesere over hele verden til å hulke – og bokbransjen til å skjelve. Hva er det egentlig ved dem?
Noen ganger tenker jeg at det til enhver tid er et sug i kulturen etter en bestemt type historier. Det er historier om kvinneliv, om kjærlighet og lidelse. De har ofte en kvinnelig hovedperson som er lett for lesere av alle bakgrunner å identifisere seg med.
Dette bidrar til å gi disse historiene en slags renhet. Det er lite som er spesifikt, som får leseren til å føle avstand til hovedpersonen eller som gir dem følelse av at de kommer til et fremmed sted. Språket gir ingen motstand.
Dette stemmer i alle fall på en prikk med «It Ends With Us». Romanen foregår i Boston, men kunne vært lagt til en hvilken som helst by. Her står kjærligheten, begjæret, og lidelsen i sentrum. Hovedpersonen Lily møter den høye, kjekke og forføreriske Ryle, som tilfeldigvis også er nevrokirurg. Det blir starten på en kjærlighetshistorie som føles som et eventyr helt til Ryles hissige temperament og sjalusi får verre og verre utslag.
Romanen blander det generelle og det dypt personlige. Den ligner andre bøker som treffer et stort, primært kvinnelig publikum, men har røtter i forfatterens egen biografi. Hoovers egen far var voldelig. Hun har fortalt at hun en gang så ham kaste en TV på moren.
«It Ends With Us» står altså i en lang tradisjon av kvinnehistorier som baserer seg på identifikasjon og innlevelse. Men Hoovers suksess har blitt til på en svært så moderne måte. Hun publiserte selv sin første roman via Amazon, uten at noe forlag eller noen redaktør hadde hatt hendene på den. Hun ble løftet opp av BookTok’ere på TikTok, der anbefalingene av Hoover-bøker spredde seg som en ildebrann.
Skribenten Chels Upton, som har skrevet i Slate om hvordan forfatterskapet ble omtalt på BookTok, opplevde Hoover-fansen som bøkenes Swifties. De rett ut elsket Colleen Hoover og reagerte med raseri når noen var kritiske til det hun skrev. Bokanmelder Laura Miller, også i Slate, har påpekt hvordan Hoovers romaner er nærmest skreddersydd for TikTok, fordi TikTok dyrker fremvisningen av de store, rå følelsene. Slik skiller det seg fra den nennsomme og kuraterte utstillingen av ens eget liv, som oftere skjer på Instagram.
I likhet med en annen BookTok-sensasjon, Madeline Miller og hennes «Song of Achilles», skriver Hoover frem store, emosjonelle konfrontasjoner og vendepunkter som utløser tåreflommene hos de leserne som mer enn gjerne gråter av en bok.
Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at også filmen «It Ends With Us», og alt som har med den å gjøre, også vekker voldsom interesse og sterke følelser. Den siste tiden har internett vært dypt engasjert i det mange tror er en feide mellom hovedrolleinnehaverne Blake Lively, som spiller Lily, og Justin Baldoni, som spiller Ryle.
Baldoni har også regissert filmen. Og nå, når han og de andre skuespillerne reiser rundt for å promotere den, har fansen lagt merke til at han og Lively aldri opptrer sammen.
Skuespillerne følger heller ikke lenger Baldoni på sosiale medier. Historiene svirrer om hva som har skjedd. Noen mener Baldoni fikk Lively til å føle seg ubekvem, at han ikke lyttet til hennes innspill om det kvinnelige perspektivet i filmen og at han fikk henne til å bli selvbevisst på grunn av kroppen sin. Innspillingen av «It Ends With Us» begynte kort tid etter at hun hadde født sitt fjerde barn.
Andre hevder igjen at Lively, som også er filmens produsent, la seg opp i sluttresultatet og klippingen. Hun har også sin andel kritikere. Lively har gitt det noen oppfatter som lettvinte og flåsete svar på spørsmål om historiens alvorlige tematikk. Og ikke alle syntes det var helt musikalsk at hun brukte lanseringen av en film om partnervold som springbrett for å lansere sitt eget hårproduktmerke.
Det er et slikt engasjement som kan oppstå når publikum fra før er sterkt knyttet til historien som fortelles. Den som ikke opptrer på en måte som er fortellingen verdig, slik kjernepublikummet ser det, får føle deres vrede.
Dette engasjementet burde egentlig glede alle bransjene som prøver å selge filmer og bøker, og som klager over at publikum er dovne og likegyldige. Men så enkelt er det ikke.
For bokbransjen er suksesshistorier som Colleen Hoover både godt og dårlig nytt. Det er godt nytt fordi slike sensasjoner får folk til å lese, og til å selge bøker. «It Ends With Us» har kommet ut i påkostede samlerutgaver. Det er oppsiktsvekkende nok i en tid da salget av fysiske bøker går ned.
Det er dårlig nytt av andre grunner. Redaktører og forlagshus har som jobb å hjelpe forfattere å forme og file på et manus til det blir så bra som det kan bli. De mister betydning i møte med et fenomen som så til de grader oppstår i det direkte møtet mellom forfatter og publikum.
Det som ser ut til å bekymre bokbransjen mest, er likevel noe annet. Leserfellesskapene som er skapt og drevet av BookTok, er stort sett engelskspråklige. Fans som deler tolkninger og sitater, forventes å gjøre det på engelsk. Lisanne Mathijssen ved HarperCollins Nederland ropte varsko etter å ha sett at en av fire bøker som ble solgt i Nederland i 2023 var engelskspråklige, mot en av fem bare året før.
Ifølge Mathijssen blir det ofte meningsløst å oversette internasjonale bøker til nederlandsk. Forlagene i mindre språkområder blir skadelidende, mens de engelskspråklige gigantene jubler.
Nå skal det sies at selvpubliserte suksesser som Colleen Hoover er sjeldne. De fleste forfattere som prøver å gjøre det hun gjør, som sender sin egen bok ut i verden uten noe profesjonelt apparat, når aldri noe større publikum.
Når Askepott-historier føles magiske og medrivende, er det delvis fordi det er så langt mellom dem, og at de ofte fører til mer drømmeri enn til faktiske karrierer.
Men så en sjelden gang iblant kommer dagen da glasskoen faktisk passer.
Publisert 20.08.2024, kl. 20.29