Er det noen som har lyst til å bygge landet?

5 months ago 65


 Statsminister Jonas Gahr Støre var på Arbeiderpartiets landsstyremøte nylig, men hvor var han da Nasjonal transportplan ble lagt frem, spør spaltisten. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Det er på tide å ta politikken tilbake.

  • Mathias Fischer

    Mathias Fischer

    Daglig leder Initiativ Vest

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Hvis noen skulle begitt seg ut på å skrive boken om de nasjonale strateger i 2024, ville de fått en vanskelig oppgave.

Den siste tiden har hyllestene vært mange av ett sentralt strategisk dokument for nasjonen Norge: stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten fra 1974. Et langsiktig verk for utviklingen av politikken i en ny tid. Etter hvert som pengene fosset opp fra Nordsjøen, ble Oljefondet og handlingsregelen nasjonale stoltheter, et uttrykk for en falsk nøkternhet mens statsbudsjettene uansett este utover.

Et annet sentralt strategisk dokument kom før påske: Nasjonal transportplan (NTP). Det er stortingsmeldingen som planlegger investeringene i infrastruktur for de neste 12 årene. Det er en sjelden anledning til å – bokstavelig talt – bygge landet.

Jon-Ivar Nygård ser det ikke på den måten. «Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) har tatt på seg jobben å være drømmeknuser», oppsummerte VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen. Visjoner, det får være fremtidens politikeres oppgave.

Selv kom Nygård med denne usedvanlig avslørende beskrivelsen: «Vi løser de viktigste hverdagsutfordringene til folk før vi går på de store samfunnsutviklende prosjektene, som selvfølgelig på et eller annet tidspunkt også skal realiseres.»

På et eller annet tidspunkt. Bare ikke de neste 12 årene.

Så da planen ble lagt fram, var det uten samfunnsutviklende prosjekter som Hordfast og Møreaksen på Vestlandet og Ringeriksbanen mellom Bergen og Oslo.

På pressekonferansen: samferdselsministeren og fiskeriministeren.

Statsminister Jonas Gahr Støre var ikke til stede. Ikke på pressekonferansen. Kun på ett av pressetreffene i forkant – det om dobbeltspor mellom Råde og Fredrikstad til 23 milliarder kroner. Navnet hans er ikke i regjeringens pressemelding om Nasjonal transportplan. Han har ikke lagt ut en eneste post på sosiale medier om NTP, og sa ikke et ord om den i talen til landsstyret mandag.

Uken planen ble lagt frem, var han i Brussel for å markere bursdagen til EØS-avtalen. Vi får håpe kaken smakte godt.

Vi snakker her om en tolvårsplan for å bruke 1308 milliarder kroner på samferdsel. Det burde være kronjuvelen i regjeringens politikk. I stedet er det Jon-Ivars plan for å løse hverdagsutfordringer, en plan som er for liten til at statsministeren trenger å si noe om den.

Vi får håpe kaken smakte godt.
 Fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård presenterer stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan 2025–2036 i Marmorhallen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Det har skjedd et skifte i norsk politikk de siste periodene.

Norske politikere er ikke lenger velferdsstatens arkitekter eller byggmestere; de er velferdsstatens vaktmestere. De går til valg på nye malingsstrøk og mer kostnadseffektive innkjøp av lyspærer.

De lover ikke lenger den neste store reformen, for de frykter vi ikke har råd til den.

I stort nyter fremdeles norske politikere stor tillit blant velgere, tross gode grunner til det motsatte. Som vaktmestere gjør de en god jobb.

Men vi ser en fragmentering av partilandskapet. Det går mot rekordmange partier over sperregrensen ved neste valg. De såkalte styringspartiene, Høyre og Ap, som nær sagt alltid har hatt over 50 prosent samlet, er ikke i nærheten av det på dagens målinger.

Regjeringen snakker om trygg styring og hverdagsutfordringer. Jeg tror velgerne ser at styringspartiene ikke er ambisiøse nok, visjonære nok eller handlekraftige nok i møte med en drøss av utfordringer. Tvert imot virker det politiske Norge handlingslammet. Klimakrise, migrasjon, krig, globalisering, sentralisering – det er mange grunner til å være stresset, men tonen i den politiske debatten signaliserer ikke noe hast.

Politikken har resignert.

Jeg ser to hovedforklaringer:

Den ene forklaringen er summen av lover, rettigheter, EØS-direktiver og etablerte sannheter, alle sammen godt voktet av byråkratiet. Statsråden blir talspersoner for byråkratiet, som igjen er voktere av systemet som forteller oss at nei, kraftmarkedet er egentlig godt, asylretten er hellig, og finansieringen av sykehusene fungerer etter hensikten.

Den andre forklaringen er at pengesekken strammes inn, og rommet for de store politiske satsingene har blitt mindre. Selv med et solid venstresideflertall på Stortinget, er det ingen spor etter de neste utvidelsene av velferdsstaten – det kunne vært gratis tannhelse, mat i skolen, gratis barnehage eller gratis SFO, men vi får bare småjusteringer.

Den opplagte løsningen – å kutte noen av dagens satsinger for å få rom til nye – fremstår totalt urealistisk.

Dette skjer i en sentralstyrt stat, der makten over disse to faktorene – det regelstyrte byråkratiet og den knyttede pengesekken – styres av få folk i hovedstaden, og de har ikke mange utfordrere.

Det gir oss politikere som er maktløse i møte med nye utfordringer og ikke i stand til å satse på noe nytt.

Vi har fått et bredt pensjonsforlik, men ingen langsiktig satsing på det som må til for å betale pensjonene: investering i kunnskap og infrastruktur.

Et eksempel er diskusjonen om Hordfast og fergefri E39.

Fergefri E39 var Vestlandets store snakkis i 2013. På Østlandet var Intercity blitt en del av fremtidsbildet. Kysten skulle bindes sammen med ordentlige veier, broer og tunneler, mens Oslo-området skulle utvides med moderne tog.

Det føltes som om noe stort skulle skje. Så snudde stemningen.

Jeg har fundert over hvorfor Hordfast og fergefri E39 mistet folkelig oppslutning på Vestlandet. Sammen med påbegynte Rogfast skal Hordfast gi fergefri forbindelse mellom Bergen og Stavanger og to timers reisetid. Prosjektet ble ikke prioritert i Nygårds hverdags-NTP.

Nygård er ikke alene om å være ferdig med å tenke stort.

I den ny-nøysomme tidsånden har det blitt harry å ønske seg de store samfunnsutviklende prosjektene.

Staten rakk akkurat å bygge en stortingsgarasje til seg selv, sikre seg nytt regjeringskvartal og åpne Follobanen før den samme staten overbeviste folk om at tiden for de store byggeprosjektene var forbi.

Staten har vokst seg så stor at den ikke har råd til å gjøre noen av sine mest grunnleggende oppgaver: å bygge infrastruktur for hele landet. 

Fight, flight eller freeze? I møte med en stor omstilling, er det norske svaret hverken fight eller flight, men freeze. Den rådende forestillingen er at slutten på oljeeventyret tilsier at vi må stoppe utviklingen, for det blir knapt penger til å hindre malingen på velferdsstaten i å flasse av.

Det er på tide å røske norske politikere ut av den dvalen.

Politikere som preker om ansvarlighet, forkynner egentlig at vi skal endre oss minst mulig mens verden rundt oss endrer seg raskere enn noensinne. Men er ikke egentlig nå – når norsk økonomi skal omstilles, når digitaliseringen skyter fart igjen og globaliseringen inntar nye former – det riktige tidspunktet for å satse på de samfunnsutviklende prosjektene?

Og kan det tenkes at det er det velgerne har lyst på – noen som tar ansvar gjennom handling?

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

  • Sophia Adampour

    Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

  • Ine Marie Eriksen Søreide

    Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

  • Carine Smith Ihenacho

    Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

  • Espen Barth Eide

    Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

  • Asle Toje

    Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

  • Mathias Fischer

    Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

  • Lina Strandvåg Nagell

    Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

  • George Riekeles

    Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

  • Johan Andresen

    Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

  • Bettina Banoun

    Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.

  • Martin Schütt

    Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.

Read Entire Article