En italiener fra Helgeroa

I baren på Ristorante Il Sole øverst i gamlebyen Bergamo nord i Italia henger det fortsatt et bilde fra 1991. Det er av to smilende karer, begge nordmenn, med armene rundt hverandre. Navnene er Dag Erik Pedersen og Jahn Teigen, på hver sin måte to av de mest profilerte mediepersonlighetene i Norge gjennom tidene.

Midt i jobben som sykkelrytter hadde Dag Erik fanget opp at vennen Teigen hjemme i Vestfold var langt nede i en tung personlig periode midt i det tilsynelatende stjernelivet som artist. Pedersen dro hjem til Norge og tok nærmest vennen fra Tønsberg med seg i kofferten til Bergamo.

På torget i gamlebyen utviklet de en nærhet, et vennskap og for Teigen en nyfødt livsglede som han selv har omtalt som reelt livreddende. På et tidspunkt hvor syklingen i seg selv i utgangspunktet krevde alle tilgjengelige ressurser fra Pedersen selv.

Men det var ingen tilfeldigheter i dette. Midt i en kronisk bevissthet rundt hvilke karrieremuligheter som til enhver bød seg for ham, hadde Dag Erik Pedersen en omtanke for omgivelsene han ikke i samme grad trengte å vise offentligheten.

Pedersen avsluttet det 10-årige profflivet i Italia dette året. Men både vennskapet med en av Norges største artister og kjærligheten til Bergamo og Italia skulle til de grader fortsette.

Også videre skulle Dag Erik leve opp til ordene de forfattet sammen til Jahn Teigens «Gi meg fri» fra 1993:

«Det er mye jeg ikke skjønner
Av livets store magi
Men jeg holder fast på drømmen
Og min egen fantasi»

Den siste store TV-stjernen

Dag Erik Pedersen hadde nemlig aldri bare én lidenskap samtidig i livet. Til det var det for mange prosjekter han ønsket å realisere.

Og om sykkelsporten var driveren allerede fra barndommen, kom den aldri uten et lydspor. Om det ikke var Teigen eller Eros Ramazzotti eller hans livs aller største musikalske kjærlighet – The Beatles.

Dag Erik nynnet seg på et vis videre i livet.

Som TV-reporter med noe som på et vis føltes som opprinnelsen til det nå forslitte begrepet «glimt i øyet». Som intervjuer og programleder på stadig større mesterskap. Og stadig flere språk. Som i seg selv gjorde ham til en unik opplevelse for norske TV-seere.

Dette inkluderte symbolsk nok også programmet «Idrettskongen», et møte med kong Harald som mest av alt ga en følelse av to gamle idrettskamerater i samtale. Og kanskje var det dypest sett også det.

Til slutt tok han det endelige steget til toppen av TV-hierarkiet gjennom «Mesternes mester», som han var med på å starte og gjennom 12 sesonger ledet til en enorm suksess, i en tid hvor det å skape slike fellesskapsopplevelser nesten fremsto som utenkelig.

Dag Erik Pedersen ble på mange måter den siste store og samlende TV-personligheten i dette land.

Og gjorde samtidig Berit Aunli, Finken Jagge, Kjersti Grini, Aleksander Hetland med veldig mange flere til helter for helt nye generasjoner.

Gjennom et program som dyrket menneskelig respekt og ren konkurranse i stedet for konflikt og intriger. I seg selv en kunst, vil mange påstå.

Og med en programleder som med sine utstrakte armer ønsket en hel nasjon velkommen til å være med på eventyret.

Den som venter

Styrken til Dag Erik lå da også i tilstedeværelsen, smilet og flørten.

Den lå definitivt ikke i forberedelsene.

Man visste aldri når han kom på jobb, uansett hvor mange som ventet på ham i møter eller produksjon.

Det eneste man kunne være sikker på, var at man alltid var smilende sjarmert i løpet av sekunder når han endelig dukket opp.

Uansett hvor mange minutter eller for den del timer man egentlig var forsinket til det alle skulle gjøre – og som var avhengig av hans tilstedeværelse, italieneren født i Skien og bosatt i Helgeroa.

Like sydlandsk som punktligheten var samtidig kjærlighetserklæringene og omtanken for kolleger og venner.

La squadra famiglia

Men viktigst av alt var familien. Hans «squadra famiglia», som ga ham gleden og inspirasjonen – og også livets tøffeste nedturer.

I 2019 mistet han sønnen Simen, som tok sitt eget liv, 32 år gammel. I fjor mistet han den tidligere samboeren og mor til hans to yngste døtre, Ania Veliz, til kreften.

Som var enda en av livets brutale ironier, etter at Dag Erik Pedersen hadde bidratt til millioninntekter til Kreftforeningen gjennom sykkelrittet Granfondo don Pedro, som han arrangerte på deres felles hjemsted i flere år.

Og det var også med utsikten til havgapet på hjemstedet sør i Vestfold han fant nye krefter i sorgen.

Og igjen begynte på prosjekter som han aldri fikk avsluttet. Inkludert hans nye foredrag «Mester i eget liv», som han til lokalavisa Østlandsposten omtalte som en fortelling om «skilsmisse, konkurs, tvangssalg, arbeidsledighet, dødelig kreft og selvmord».

Alt dette ville han også fortsette dele med verden – i håp om at noen fant trøst eller lot seg inspirere. Og viste seg som en kunstner også i den delen av det å være menneske.

Nå er Don Pedro av Helgeroa selv borte.

Han fortjener å bli minnet med livets eget smil.

Og et veldig stort grazie.