ANMELDELSE: Kunstsilo har en rå, industriell skjønnhet, men er også uhyggelig og ensformig monumental.
Allerede i 2015 pekte finansmannen og kunstsamleren Nicolai Tangen på den gamle kornsiloen på Odderøya som et mulig nytt museum i Kristiansand.
Han hadde nemlig bestemt seg for å forære den omfattende samlingen sin til hjembyen og var på utkikk etter lokaler som kunne huse kunstskattene.
For mange virket dette som en ganske vill idé.
Den gamle siloen hadde stått og forfalt i årevis. Der krydde det av fugler og rotter, og en grøt av gjærede kornrester på gulvet, blandet med sjøvann, spredte en stank som gjorde det vanskelig å se for seg dette som et strålende museumsbygg.
En annen ting som satte sinnene i kok i Kristiansand, var at selv om ideen kom med ganske rause pengeløfter fra Tangen selv, fordret det substansielle lokale bevilgninger.
Få kulturdebatter i Norge har hatt så steile fronter og så høy temperatur, over så lang tid, som denne.
Det var faser der det så ut som prosessen hadde kjørt seg helt fast. Men nå, ni år senere, er det nye museet endelig et faktum.
Et krevende utgangspunkt
Det norsk-spanske arkitektkontoret Mestres Wåge Arquitectes fikk det ærefulle oppdraget med å omforme siloen til et funksjonelt museumsbygg.
Utgangspunktet var mildest talt krevende.
De tekniske utfordringene knyttet til betongarbeidet har i seg selv lagt brede føringer for formgivningen.
Da siloen sto ferdig i 1935, var den et funksjonalistisk mesterverk tegnet av selveste Arne Korsmo i samarbeid med Sverre Aasland.
Bygget mottok til og med en pris for vakker form. Her dannet kornsylindrene en kraftfull vertikal kontrast til den tunge, horisontale basen.
Selv om det var de samme to drevne arkitektene som sto for ombyggingen i 1939, klarte de dessverre ikke å bevare den enkle, skulpturelle skjønnheten i uttrykket, da antallet silorør skulle dobles.
Det kraftfulle og varierte formspillet ble avløst av et mer monotont helhetsuttrykk, med den endeløse sylinderrekken.
Monumental monotoni
Hvis jeg var arkitekt og hadde fått denne oppgaven, hadde jeg nok aller helst ønsket å føre bygningen tilbake til sitt formsterke utgangspunkt fra 1935.
Det er imidlertid lett å skjønne at det uansett ikke ville vært gjennomførbart.
Ikke bare ville det blitt både vanskelig og kostbart, men i tillegg ville man tapt mye verdifullt areal.
Men det er ikke til å stikke under stol at den monumentale monotonien fra 1939-siloen i aller høyeste grad er videreført i Mestres Wåges sluttresultat. I de umenneskelige, store volumene ligger det en rå, industriell skjønnhet, men også noe fremmedgjørende og uhyggelig.
Gjennom en gradvis oppbygging av volumer kunne man nok bøtet en del på denne effekten og skapt et mer humant uttrykk. For eksempel ser jeg for meg at inngangspartiet kunne fungert som et slikt avtrappende element.
Dette er en mulighet som dessverre forspilles.
En bygning bør være lesbar og ha sitt tydelige visuelle hierarki som kan hjelpe den besøkende til å orientere seg. Her går inngangspartiet i ett med en monoton vindusrekke på bakkenivå.
De mekaniske skyvedørene ser ut som de leder inn til et hvilket som helst kjøpesenter. Et museum er et sted for de store kunstneriske opplevelsene.
Dette inngangspartiet kommuniserer ikke den betydning en slik bygning har.
Kjærkommen variasjon
Det rytmiske spillet mellom vinduer og små balkonger i den nedre basen av silobygget er langt på vei bevart fra 1935-uttrykket. Dette bringer inn en kjærkommen variasjon som mykner det uhyggelige og ensformige som preger den øvrige fasaden.
Arkitektene har også valgt å få restaurert en gigantisk havnekran fra 1940-tallet som er plassert foran bygningen.
Tanken er sikkert at den både skal henvise til bygningens industrielle funksjon, og samtidig danne en kontrast til de mektige volumene i fasaden.
Det gjør den for så vidt, men ikke på noen veldig god måte.
Tvert imot synes jeg den gigantiske kranen blir et forstyrrende element, som bare understreker det ugjestmilde og litt uhyggesvangre preget.
Science fiction-versjon av Pantheon
Det er en kontrastfylt opplevelse å gå igjennom det sjelløse inngangspartiet og inn i den mektige foajeen med sine 22 meter under taket.
Her kan vi stirre opp i gigantiske, avkuttede betongsylindre. De tunge, massive ståldragerne, som er det nye bærende elementet i konstruksjonen, er elegant felt inn i betongrørene.
De store sirklene i taket danner et slags mønster som gir en nesten katedral- eller tempelaktig følelse: Det blir nesten som en science fiction-versjon av det romerske Pantheon.
Rent skulpturelt er det med andre ord både rått og vakkert.
Den grå betongen som er bevart fra 1930-tallet har fine sjatteringer, som gir varme og variasjon til interiøret. Helt nede ved gulvet har arkitektene bevart en kraftig sårrand i betongen, der silorørene en gang munnet ut i korntrakter.
Slik bærer arkitekturen på en fin måte med seg spor av bygningens historie.
Rommet over oss tilsvarer fire hele etasjer.
Noen vil kanskje si at man her sløser med areal, men uten denne takhøyden ville foajeen blitt et uutholdelig rom å være i.
Selv med all den luften vi har over oss, er nedtrykket fra de tunge volumene ganske påtakelig. Det skaper en romopplevelse som er mer skremmende og fascinerende, enn egentlig behagelig.
Og dette er i grunnen en gjennomgående kvalitet ved arkitekturen som helhet: Helt konsekvent har man prioritert det spektakulære fremfor det hyggelige og trygge.
Selv sittemøblene ved resepsjonen motsetter seg det koselige og komfortable. Her er ryggvolumene snudd slik at de støter bort, snarere enn å favne den som setter seg ned.
Svimlende skjønnhet
Jeg liker at arkitektene har benyttet en av de mektige betongsylindrene til å felle inn en spiraltrapp.
Også her dyrker man den svimlende skjønnheten, suget i magen og fallfrykten fremfor opplevelsen av trygghet og stabilitet.
Særlig når man ser opp eller ned igjennom trappeløpet, har trappen en skulpturell eleganse, men fra siden er den preget av noe formmessig uforløst.
Jeg er ingen ingeniør, men rent estetisk tror jeg det handler om at kurveforløpet skaper en usikkerhet. Visuelt oppleves det som om gelenderkurven danner en motsatt bevegelse av trappekroppen.
Dette kunne man bøtet på ved å la gelenderelementene være mindre skinnende hvite, slik at kurvekontrastene ble tonet noe ned.
Museumssalene er skapt i romslige bygningsvolumer som er felt inn i selve silodelen.
Disse delene av museet er ikke preget av verken svimlende eller spektakulære formgrep.
Her har man skapt helt tradisjonelle utstillingssaler.
Det er gode, åpne rom, som meget godt egner seg for visning av alle typer kunst.
En berikelse for byen
Et museums viktigste oppgave er å ta vare på og formidle samlingen.
Det nye museet har ansvar for tre ganske ulike samlinger, der Tangen-donasjonen nok må sies å være rosinen i pølsa.
Jeg synes det er litt rart at man ikke har prioritert å få på plass en permanent samlingspresentasjon, der publikum til enhver tid kan danne seg et inntrykk av hva slags kunst det er museet forvalter. Det kunne bidratt til å gi det nye museet en tydeligere profil.
Men at Kunstsilo kommer til å trekke horder av besøkende fra både fjern og nær, er det ingen tvil om.
Alle sørlendingene som brukte munn på Tangen og som raste over at skattepengene skulle brukes på et eliteprosjekt, kommer nok til å oppleve at dette blir et løft for både byen og for landsdelen.
Anmeldelsen av åpningsutstillingen «Nordiske lidenskaper» publiseres lørdag.