Det livsviktige sviket

Hun raser gjennom huset. Opp og ned trappa. Hun leter etter noe skarpt. En saks. En kniv. Hun holdes fast, stritter imot og slåss. Hun vil vekk.

Dørene er låst. Hun går frem og tilbake. Prøver å finne veien ut. Hun skriker. Hun får beskjed om å roe seg ned. Angsten tar henne. Hun slår hodet i veggen.

Så kommer magesmertene. De vondeste hun har kjent. Og kramper. Hun føler seg dum og livredd samtidig.

Så slangen. Opp i nesa, ned gjennom halsen. Den treffer spiserøret. Hun prøver å kjempe imot.

Det er slik idrettstalentet Malin Amundsen husker det som skjedde i januar for sju år siden.

Da var hun 11 år.

Tunge løft

Malin tar imot NRK der hun trives aller best, på trening. Hun løfter vektstanga på 90 kilo ut av stativet. Hun legger den kontrollert øverst på brystet før beina bøyes ned, så opp igjen. Hun gjør flere repetisjoner.

Hun er alene i det store lokalet med murvegger. Det er forskjellige treningsapparater rundt henne.

Hun stiller seg under svingstanga og fester grepet. Så; med voldsom kraft drar hun seg opp. Hun slipper seg ned og trekker overkroppen opp igjen. Flere ganger. Pusten går jevnt. Hun tar korte pauser.

Musklene i overarmene strutter, ansiktet og øyene gløder. Snart er morgenøkten ferdig.

Malin er nå 18 år, snart 19. Hun snakker om 6.-plassen i VM, om NM som kommer i høst, om å trene flere timer nesten hver dag.

Og at hun endelig spiser pizza igjen, etter sju år.

Malin fortalte først historien sin til i Bygdanytt som er lokalavisen for Arna i Bergen og Osterøy.

Mye var annerledes på barneskolen. Hun følte seg ensom og hadde få venner utenom familien. Mye flytting fra sted til sted gjorde livet vanskelig sosialt. Foreldrene hadde jobber på ulike steder i landet.

Mamma Monika med Malin som baby.

Malin som 5-åring i tida før flyttingen begynte.

– Vi skjønte kanskje ikke underveis hvor vanskelig det var for Malin å flytte, sier Monika Amundsen.

Malin tenker tilbake. Hun spilte håndball fordi alle andre gjorde det. Det var ikke gøy. Trange svarte bukser var populært blant de unge jentene. Hun følte seg ikke komfortabel.

– Jeg husker den eksakte datoen jeg ble syk.

På søsterens bursdagsfest 11. desember 2016 spiser Malin og familien ute og koser seg.

På natta får alle omgangssyken etter besøket på pizzarestauranten. Det går noen dager, og Malin merker at matlysten er borte.

– Jeg tenkte at det beste jeg kunne gjøre var å ikke spise. Da ville jeg bli mer fornøyd med hvordan jeg så ut.

Det tok ikke lang tid fra hun bestemte seg for å slutte å spise, til det ble kritisk for Malin. Nå vil tenåringen fra Troms være åpen om sine opplevelser. Familien har opphevet taushetsplikten og gitt NRK tilgang til sykehusjournaler.

– Det var ikke bare fokus på utseendet som gjorde at jeg ikke spiste ... Jeg ønsket at noen skulle se meg, forteller Malin.

Dette skulle bli starten på et langt sykdomshelvete.

– Vi følte oss hjelpeløse som foreldre

Fortvilelsen tok helt overhånd da hun ikke lenger fikk lov til å reise til svømmehallen for å trene. Slik hun gjorde flere ganger i smug.

Før det fikk Malin forbud mot å spille håndball. Hun spiste knapt på flere uker, men ville trene, måtte trene.

Så ble situasjonen akutt. Hun raste rundt i huset i flere timer mens hun skrek og gråt. Til slutt sovnet hun, fullstendig utmattet.

Foreldrene ringte etter hjelp. Både til Universitetssykehuset Nord-Norge, ambulant akutteam og politiet.

– Vi følte oss hjelpeløse som foreldre. Vi prøvde å prate med henne, flere fra familien prøvde, forteller mamma Monika Amundsen.

Dagen etter reiste de til psykiatrisk avdeling med Malin. Journalen fra sykehuset viser alvoret.

– Hun hadde dødd hvis hun ikke hadde blitt lagt inn. Vi var klar over at dette kom til å gå forferdelig galt hvis hun ikke fikk hjelp, forteller pappa Asgeir Nilsen.

På grunn av magesmertene ble hun flyttet til barneavdelingen på sykehuset. Der ble hun liggende en uke med drypp. Kiloene raste av den lille kroppen.

Sykehuset så ingen annen løsning enn å bruke drastiske metoder for å gi den unge jenta næring. Foreldrene samtykket til at 11-åringen ble tvangsbehandlet.

– Noe av det verste jeg har opplevd

– Sondeernæringen varte gjerne i én til to timer der jeg ble holdt fast. Jeg fikk en slange opp gjennom nesen, så gikk den ned i halsen og traff spiserøret. I tillegg er du så redd og du ønsker bare å komme deg vekk derifra, forteller Malin i dag.

Til tross for at det var foreldrene som ga grønt lys til tvangsbehandlingen, gjorde det vondt å se hva datteren ble utsatt for.

– Hun ble holdt av fire-fem stykker da hun ble sondet og opplevde det traumatisk. Det var helt forferdelig å se på og noe av det verste jeg har opplevd, forteller mamma Monika.

Sondingen gjorde Malin stadig mer fortvilet og sint. Hun skrek og gråt mye. Hun ble tilbudt næringsdrikk men kastet den i veggen eller helte den ut da ingen så.

Etter uker med tvangssonding, var Malin så utmattet og sliten at hun til slutt gikk med på å drikke.

– Det ble min hverdag. Stå opp og drikke næringsdrikken. Sitte på rommet å stirre ut i lufta. Skrike og gråte et par timer, forteller hun.

Foreldrene Monika og Asgeir har i ettertid tenkt mye på det «umulige valget». De sa ja til at datteren ble behandlet med tvang, til tross for at barnet tok skade av selve behandlingen.

– Hun har hatt mye traumer på grunn av det i ettertid. Det ble gjort for å redde livet hennes, sier Monika.

Føler seg sviktet

Malin bor nå i kjellerleiligheten i huset til foreldrene utenfor Bergen. Flere av rommene er fylt med malerier. Det er Malin selv som er kunstneren. Interessen for å male kom under innleggelsen da hun var 11 år.

Det er bilder i alle farger og de viser opp- og nedturer. Noen mørke og dystre, andre lysere og vennligere. Hun har malt i forskjellige sinnsstemninger.

Selv vil hun ikke snakke så mye om bildene. Moren tror det å male har hjulpet datteren tilbake til livet.

18-åringen har i dag et bra forhold til foreldre sine, men mener tvangen har satt sine spor.

– Jeg burde fått sagt noe under innleggelsen, men det fikk jeg ikke muligheten til. Jeg føler meg sviktet. Jeg synes de tok det altfor langt. Jeg ble utsatt for mye tvang.

– Vi har brukt mye tid på å bearbeide det som skjedde sammen med henne i ettertid, sier moren, som forstår datterens kraftige reaksjon på tvangsbehandlingen.

– Hun synes det var feil at vi godkjente at de kunne gjøre det mot henne. Hun har hatt mye traumer rundt dette etterpå, men jeg tror hun har skjønt at det var for å berge henne.

Malin har fremdeles en del ettervirkninger både fysisk og psykisk og sliter med posttraumatisk stress.

– Jeg har brukt mange år der jeg ikke har hatt tillit til noe helsepersonell. Hver gang det har vært noen med legefrakk, så har jeg ikke villet se dem i øynene, forteller Malin.

Psykologens uventede grep

Etter flere måneder i krise var 11-åringens forhold til mat fortsatt veldig vanskelig. Familien tok kontakt med en bekjent som er utdannet innen ernæring.

– Jeg startet første konsultasjon med undervisning, kunnskap og forklaringer om kroppen og energiomsetning, forteller Tone Dinesen ved Det helsevitenskapelige fakultet ved universitetet i Tromsø. Møtene mellom de to ble viktige og Malin begynte sakte å ta til seg noe næring.

Høsten 2018 flyttet familien på nytt. Denne gangen til Vik i Sogn. Der begynte Malin på ungdomsskolen.

– Når barn er veldig redde, kan de sitte i timevis og si veldig lite eller ingenting. Og det gjorde Malin, sier Pål Iversen.

I Sogn dukket psykologen opp. Han brukte lang tid på å få Malins tillit.

På starten av skoleåret ble det tatt prøver som viste høyt blodsukker, og hun fikk vite at hun hadde diabetes type 1. Malin begynte med insulin og la på seg, noe som gjorde at spiseforstyrrelsen blusset opp.

– Vi lagde oss et språk. Vi fant ut hvilke ord vi skulle bruke om det hun hadde opplevd, og det hun følte og tenkte, forklarer Iversen. Iversen innså at han ikke fikk mye ut av den unge jenta da de satt på kontoret. Han bestemte seg for å ta henne med på fjelltur.

– Det å sitte på rumpa på psykologkontoret og forvente at det skal være veldig nyttig, det er ikke alle det hjelper for. Det hjalp ikke for Malin, forteller Pål Iversen.

– Vi kunne prate om fæle ting hun hadde opplevd. Så kunne vi se på en fugl som fløy opp, så ta litt vann fra bekken hvis vi var tørste og snakke videre om det vanskelige. Gå ut og inn av traumene og ha god tid, forteller Iversen.

De to jobbet med hvordan hun skal leve med og forholde seg til problemene sine, i stedet for å fjerne dem.

I dag understreker Malin at hun hadde veldig god kontakt med Iversen da han var hennes psykolog. Utenom han, var det få behandlere hun hadde tillit til.

Men det skulle bli verre.

Ristet av redsel

Til tross for Iversens innsats, mistet Malin igjen kontrollen over matinntaket. Hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling, denne gangen i Bergen. Likevel valgte familien å ta henne med på den årlige tradisjonen, nemlig sydenturen.

De hadde håp om at det kunne gjøre henne godt, men innerst inne visste de at de tok en risiko.

Hver morgen under ferieturen svømte Malin 3000 meter i det kalde vannet i hotellbassenget. Etterpå sto hun en time i dusjen for å få varmen tilbake i kroppen.

– Og det var så kaldt og det var ikke noe gøy. Men jeg trengte denne treningen. Jeg trengte at disse tankene ble borte. Denne følelsen av at jeg ikke strakk til, ble borte. Og i hvert fall hvis jeg skulle klare å spise noe i det hele tatt ... Så sa kroppen min nei til slutt.

Denne morgenen fulgte faren med fra bassengkanten. Han så at Malin var kald og at hver bevegelse kostet. Til slutt klarte hun ikke mer. Før hun hadde fått unna halvparten av den planlagte distansen, kom en fullstendig utmattet Malin opp av vannet.

– Det føltes som et enormt nederlag at jeg måtte gi meg, siden jeg hadde over 2000 meter igjen. Men hadde jeg fortsatt, ville det ikke vært meg selv som klarte å komme meg ut av vannet, forteller Malin.

Det var ikke bare spiseforstyrrelsene som tæret på den magre kroppen hennes. Diabetesen gjorde vondt verre, og faren gruet seg spesielt til den seks timer lange flyturen hjem.

– Det var en veldig skremmende opplevelse. Jeg ristet stort sett hele turen i seks timer av redsel, forteller faren.

Da de landet sto ambulansen og ventet på flyplassen. Malin som nå hadde fylt 13 år, havnet på sykehus igjen.

Vendepunktet

Sydenferien endte dramatisk. Men med seg i bagasjen hadde Malin noe som skulle bli avgjørende for veien ut av mørket: En aldri så liten åpenbaring.

På et treningssenter i nærheten av hotellet oppdaget hun muskuløse damer som løftet tungt. De gjorde veldig inntrykk på henne.

– Jeg ønsket å være komfortabel med meg selv. Det virket som de damene var det. Det slo ganske umiddelbart inn at skal jeg bli som dem MÅ jeg spise, minnes Malin.

– Jeg ønsket å være fornøyd med hvordan jeg så ut og føle mestring rundt det jeg gjorde, forteller Malin.

På veggen i treningshallen står blant annet ordene utholdenhet og styrke. Ord som betyr mye for Malin.

Utstyr og plan er klar for den viktige morgenøkta.

– Noe klikket i hjernen min og fortalte meg at dette var en mye bedre vei ut istedenfor å sulte seg, fortsetter hun.

Til tross for mange uenigheter, valgte faren å stole på datteren. De la en plan. Avtalen var at hun fikk være med på trening på et helsestudio, hvis hun spiste og fulgte matplanen de hadde laget.

– Vi begynte med et Excel-ark. Finne de matvarene hun klarte å spise. De matvarene som var sunne nok for henne.

Kosten besto av rent kjøtt, kylling, roastbiff, egg, avokado, agurk, nøtter, kokosolje og kokosmelk i rundt et halvt år. Mat hun var trygg på.

– Vi prøvde å øke mengden hun spiste fra dag til dag. Jeg måtte forhandle med henne om alt hun skulle spise. Etter hvert kom hun opp på et normalt nivå, forteller Asgeir.

– Det å klare å sette seg et annet mål enn å spise så lite som mulig, ble en vei ut av sykdommen etter den andre innleggelsen, sier Malin i dag.

Et VM-håp med oppdrift

Møtet med de sterke, muskuløse damene på treningssenteret ble starten på 18-åringens functional fitness-karriere som allerede har gitt henne både VM- og NM-suksess.

I september er det NM på Gjøvik. Der stiller Malin i U20-klassen. Målet er å komme på pallen så hun kvalifiserer seg videre til VM.

– Man trenger mye mat for å prestere, ellers blir man skadet og klarer ikke å få fremgang.

90 kilo ligger på stanga.

Hun kjenner melkesyra idet hun bøyer knærne.

Hun presser 90 kilo opp igjen.

Så gjør hun en repetisjon før vektstanga legges kontrollert tilbake i stativet.

Malins snart 19 år lange liv har bydd på mye.

Da hun gikk inn på pizzarestauranten for å feire søsteren i 2016, visste hun ikke at tenårene skulle være en kamp mot sykdom, mot tvangsbehandling og delvis mot det hun opplevde som et svik fra foreldrene.

Hun visste heller ikke at hun skulle ende opp med å bli et norsk VM-håp med en enorm styrke – både fysisk og psykisk.

– Det har vært en lang vei å gå, sier Malin som er stolt over hvor langt hun har kommet.

Det fins flere ord i ordboka som beskriver Malin mener psykolog Pål Iversen. Sterk, tøff og modig er noen av dem.

– For en oppdrift og vilje og nydelig stahet dette menneske har. Hun er så retningsbestemt. Hun har sånn oppdrift. Det er oppdrift, det er det ordet jeg vil bruke.