Antropologer vil under huden på folk

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Feltarbeid er sentralt i antropologisk metode, gjerne på steder langt unna egen kultur. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

Enten de drar på feltarbeid til en Stillehavsøy eller til en norsk bedrift, bruker antropologer lang tid på å observere folk og se hva de faktisk gjør. 

– Enten jeg har vært på feltarbeid på Mauritius, i Sør-Afrika eller i Groruddalen i Oslo har det viktigste spørsmålet jeg har stilt vært hva ordet «vi» betyr, sier professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen.

Over 60 bøker fra hans hånd har det blitt og utallige opptredener i media. Og et endelig svar på hva «vi» betyr, tror han ikke at han vil finne.

– Det avhenger av hvor mange «vi»-et til enhver tid omfatter. De siste årene har jeg også utvidet begrepet til å gjelde flere levende vesener – i tillegg til det menneskelige vi. Klimatrusselen og naturtapet verden står overfor, er årsaker til det, forteller han.

I disse dager feirer Sosialantropologisk institutt på Universitetet i Oslo 60 år.

– En gang var det slik at når du var 60 år, så var du en eldre person. Men nå er det litt annerledes å fylle 60. Mange starter nye livsprosjekter når de er 60. De får kanskje en ny giv i livet sitt: et nytt prosjekt, et nytt perspektiv. Jeg har en opplevelse av at det samme er i ferd med å skje med Sosialantropologisk institutt, sier veteranen.

Han peker på at pandemier, kriger, den digitale utviklingen og klimautfordringene er noen av problemstillingene som roper på et antropologisk blikk. Professoren er skuffet over at sosialantropologi som fag, ofte ikke får den plassen han mener det fortjener.

– Det skyldes særlig at vi ikke driver med «måling og veiing» slik det er mer vanlig innen fag som økonomi, statsvitenskap og sosiologi, sier han. Han legger til at antropologene i FNs klimapanel kunne telles på en hånd.

– Slik burde det ikke være. Tverrfagligheten en kompleks verden har behov for, roper på antropologisk kunnskap, framholder han. 

Fra kunstig intelligens til NRK

Instituttleder på Sosialantropologisk Thorgeir Kolshus er enig. Men han mener å se at antropologer gjør seg gjeldende på flere og flere arenaer.

– Når jeg møter tidligere studenter, jobber de ofte andre steder enn det vi vanligvis forbinder med antropologi. Det er en klisjé, men de jobber virkelig med alt mellom himmel og jord. To av våre tidligere studenter sitter sentralt plassert i forskningen om kunstig intelligens i Norge. De bedyrer at de aldri kunnet fått til det de gjør uten det antropologiske skråblikket, sier han.

– Hvis vi går gjennom hva studentene våre forsker på for tiden, så er det overveiende innenfor vår egen kultursfære. En av mine studenter er på feltarbeid i podkastmiljøer i NRK, andre følger pinsevenner. 

Thomas Hylland Eriksen og Thorgeir Kolshus mener at antropologi som fag er vikitigere enn noen gang. (Foto: Amund Aasbrenn/ UiO)

Hylland Eriksen kommer på at flere tidligere studenter i dag jobber som byantropologer og bidrar til urban utvikling.

– De er ikke opptatt av at alt skal se «fancy» ut eller å vinne flotte priser. I stedet stiller de viktige spørsmål som: Hvordan er trivselen her? Er avstanden mellom bygningene kanskje litt liten, så det ikke kommer nok sol der? Er det nok parker og grøntarealer? Hvordan skal barna leke? Hvordan skal de oppleve trygghet? Hvor kjøper de seg en is? forteller han.

Han mener det er lett å forstå for de fleste hva en økonom, en psykolog og en historiker sysler med. Men vet folk flest hva en antropolog er?

– Hvis jeg skulle få i oppdrag å forklare antropologi for en syvåring, så sier jeg at vi prøver å forstå hvorfor vi mennesker egentlig foretrekker å være sammen og hvordan vi klarer å overkomme de tingene som skiller oss ad. Hva er det som gjør at vi bruker tid på å bygge det fellesskapet som faktisk forener oss? Det er et grunnleggende spørsmål, sier Kolshus.

– Gaveutveksling er et helt sentralt tema i antropologien. Den første sosiale handlingen i verden, grunnlag for alle samfunn, viser betydningen av gaver og at all økonomi er moralsk: «Jeg gjør noe for deg eller jeg gir deg noe, og du skylder meg noe. Slik oppstår en relasjon mellom oss som er preget av takknemlighetsgjeld og langvarige moralske forpliktelser», sier Hylland Eriksen.

Valgte seg øyer langt vekk

Kolshus gjorde i sin tid feltarbeid på den lille melanesiske øya Mota. Folket der har han fortsatt et sterkt forhold til – og holder kontakt med. 

Det samme gjør Hylland Eriksen med noen av dem han ble kjent med på sitt første feltarbeid på Mauritius. Der har han også nære venner og kollegaer, som han har kjent i 38 år. Senere har det blitt flere øyer og flere kontakter og også feltarbeid hjemme.

– Men Mauritius har vært viktig for det meste jeg har forsket på senere. Oppholdet der forandret livet mitt, sier Hylland Eriksen.

Feltarbeid er sentralt i antropologisk metode, og både Thomas Hylland Eriksen og Thorgeir Kolshus valgte seg altså det mange vil kalle eksotiske øyer for sine første lange feltarbeid.

– Hvis du tilhører et «vi» som er nordeuropeisk, så vil du kalle Mauritius eksotisk. Men hvis du tilhører et «vi» som omfatter folk på Mauritius, så er det bare et vanlig sted hvor man strever med å få endene til å møtes, understreker Hylland Eriksen. 

Han forteller at han havnet på Mauritius av mange grunner. En av dem var fordi øya kunne tilby mye kompleksitet på et lite sted.

– Noe av det vi antropologer kan lære på feltarbeid, er at alt kunne vært annerledes. Man ser at på andre steder er det andre måter å gjøre det meste på. Hvis du bruker litt tid på å tenke gjennom konsekvensene av det, så ligger det en svimlende og stimulerende innsikt der, understreker Hylland Eriksen.

Thorgeir Kolshus er enig.

– Mitt feltarbeid har satt dype eksistensielle spor. Man må nullstille seg. Selv følte jeg meg som en toåring de første ukene i møtet med et nytt samfunn der jeg ikke kunne noen av kodene og heller ikke språket. Og etter hvert forstod jeg mer og mer og opplevede en enorm gjestfrihet, sier Kolshus.

Han forteller at bare det i seg selv er noe å ta med seg. En annen erfaring er at du opplever at hvem du kommer over ens med er ganske likt på tvers av kulturer. 

– Vi er ikke så forskjellige som vi kanskje tror ved første møte der det er lett å henge seg opp i ytre forskjeller. 

Du blir ikke en flue på veggen

Både Hylland Eriksen og Kolshus er antropologer som liker å snakke – og som ofte er med i det offentlige ordskiftet og i ulike medier. 

Hvordan har det vært for to så vidt ekstroverte personer å være på feltarbeid og opptre mer som flue på veggen?

– Du blir ikke en flue på veggen på feltarbeid. Du må gi av deg selv og så får du masse igjen. Å være en flue på veggen er det motsatte av dialog. Samtidig skal du som antropolog forsøker ikke å påvirke omgivelsene dine for mye. Så det er en hårfin balanse, sier Hylland Eriksen.

De to understreker at det ikke finnes én oppskrift på hvordan man gjør etnografisk feltarbeid. Det kommer så an på hvem man er og hvor man er. Det kommer an på om man er mann eller kvinne og på hvor gammel man er og mye annet.

– Men usynlighetskapper og sånt er ikke noe for oss antropologer. Vi er sanselige subjektet som tar omgivelsene inn over oss. Vi kommer med alle våre talenter og tilkortkommenheter og interesser og personlighetstrekk. Det feltarbeidet jeg gjør, er mitt. Det hadde sett veldig annerledes ut om det var noen andre som gjorde det. Og nettopp denne ytterliggående menneskeligheten er noe av vårt fags styrke, understreker Kolshus.