VAR alt misforstått, Welhaven?

VGs Leif Welhaven mener videodømmingens (VAR) oppsider må belyses. Hva som underkommuniseres er uklart. Jeg har ventet siden 2012, da ordningen ble innført i Nederland.

VAR BEDRE FØR? – Fotballmål har vært feiret uhemmet. VAR umuliggjør det, skriver Mads Skauge. Foto: Zac Goodwin / Pa Photos / NTB

mandag 13. mai kl. 08:29

<-MADS SKAUGE

idrettssosiolog, Nord universitet

Hovedargumentet er rettferdighet, motargumentet er scoringsøyeblikkets kvelning.

Fotball er populært mer på grunn av enn på tross av at det blir få mål i forhold til andre idretter.

Scoringer er fotballs mangelvare, og slik attraksjon. I målrike idretter som håndball, er det mindre scoringsjubel, for det kommer et mål rett etter.

Fotballmål har vært feiret uhemmet. VAR umuliggjør det. 

Fotball er å vente på at noe skal skje. Som regel skjer ikke en dritt. Scoringsøyeblikket er høydepunktet i en daff dramaturgi.

Euforien varer i ti sekunder. Den avløser nervøs venting, og avløses av frykt for at motstanderen scorer. I stedet for å veksle mellom redsel og glede, er man med VAR kun redd.

Supporterskap handler om håpet om øyeblikket i avgjørende kamper, som blir med livet ut. Det er øyeblikkene vi husker.

Mitt beste barndomsminne er fars feiring av vårt seneste mesterskapsmål, i 2000. Han hoppet spontant, med knyttet neve, og slo hull i taket.

Det går ikke med VAR. 

MISFORSTÅTT: – VAR bygger på en misforståelse om at uomtvistelige avgjørelser kan tas i alle nøkkelsituasjoner, og at ørlite færre store feil øker rettferdigheten. Foto: INA FASSBENDER / AFP / NTB

Når det gjelder rettferdighet: Marginalt flere rette «nøkkelavgjørelser» (særlig scoring, straffe og utvisning), er ikke ensbetydende med økt rettferdighet. Det skyldes VARs dødfødte logikk.

Det er umulig å trekke en entydig linje mellom store og små feil. Hva er feil nok, når ingen situasjoner er identiske? Situasjonens vilkårlighet erstattes med vilkårligheten i hvilke situasjoner VAR tar – og vi er like langt. 

Fotball er et sammenhengende spill, situasjoner glir over i hverandre. Et feildømt innkast kan ende i scoring, men overses av VAR, som forutsetter at situasjoner kan splittes opp i meningsfulle enheter.

Dette eksempelet er beskrivende: Angriper dytter forsvarer, slik at forsvarers arm treffer angriper. Det rette er frispark til forsvarer, men feilen er ikke stor nok for VAR, som orienterer seg mot straffesituasjonen isolert. Angriper får straffe. 

«Listen» heves med VAR. Dommer lar spillet gå ved tvil, slik at VAR kan brukes. Men fordi VAR kun tar store feil, er flere små feil like sannsynlig som færre store. 

VAR er fotballkulturens positivismestrid: Heiagjengen mener rettferdighet kan dokumenteres, skeptikerne minner om at de fleste avgjørelser har gråtoner, de er verken svarte eller hvite.

Partene prater forbi hverandre: Forkjemperne kritiserer motstanden for ikke å være faktabasert, mens kritikerne kontrer med å betvile faktagrunnlaget.

Les også: Fotballprofiler hardt ut mot VG-kommentator: – Hersketeknikker

Welhaven bruker røykeloven som «bilde på noe som fungerer når det setter seg.» Hva skal sette seg? Verken øyeblikks- eller rettferdighetsproblemet kan løses av bedre dommere og/eller teknologi.

Nei-siden kritiseres for ikke å se hele bildet. Det er ja-siden som avgrenser debatten til rettferdighet.

Nei-siden har påpekt problemer som at dommeravgjørelser får mer oppmerksomhet, stadionpublikummet fremmedgjøres, sakte film får ting til å se verre ut, VAR fjerner eliten fra grasroten etc. Det er skadelig – i stort.

Rettferdighet kan ikke tallfestes. Men det er grunnlaget for det største inngrepet i verdens største kultur. Hvordan VAR oppleves, er enklere: Manges fotballopplevelse lammes.

VAR bygger på en misforståelse om at uomtvistelige avgjørelser kan tas i alle nøkkelsituasjoner, og at ørlite færre store feil øker rettferdigheten.

Hvor langt vil man gå for seks prosentpoeng flere rette nøkkelavgjørelser? Positivistene mener det trumfer alt – for det forveksles med økt rettferdighet.