USA stålsetter seg for milliarder av syngende sikader

Denne våren inntreffer et naturfenomen av bibelske dimensjoner.

To arter av periodiske sikader, Brood XIX og Brood XII, klekker i år samtidig. Det skjer for første gang siden 1803, et år der Thomas Jefferson var president i USA og Norge fortsatt var underlagt Danmark.

– Dette er utrolig spennende, jeg har ventet på dette i mange år. For publikum kommer det til å bli en veldig spesiell opplevelse, sier Cathrine Dana, entomolog og sikade-ekspert ved universitetet i Illinois til The Guardian.

Sikader er insekter som lever av å suge saften ut av røtter, så de er ikke farlige for mennesker. I Norge finnes det 325 arter, men ingen av disse går under jorden.

De periodiske sikadene finnes bare i USA, øst for Rocky Mountains.

– Du vil ikke se denne biomassen av jordisk liv noe annet sted, sier Dana.

Ventet under bakken i 17 år

Den største sikade-arten, Brood XIX, har levd under jorden i 13 år mens den har ventet på å kunne klekkes. Brood XII er mindre frekvent, men har til gjengjeld ventet i hele 17 år.

– Disse sikadene har primtallssyklus. Grunnen er at syklusen ikke skal passe med syklusen til noen rovdyr, sier zoolog Petter Bøckmann.

Sikadene har ligget forpuppet og holdt seg i live ved hjelp av saft fra røtter nede i bakken. Nå graver de seg fram, skifter ham, kvitter seg med skallet og får vinger etter den lange dvaleperioden.

Sikadene vil dukke opp i 16 stater, fra Maryland til Oklahoma og fra Illinois til Alabama.

– Det er et veldig mektig skue, en sverm av insekter som plutselig tyter opp av jorda, sier Bøckmann.

Bråker som en motorsag

Lyden av sikader brukes gjerne for å illustrere stillheten etter en dårlig vits, men syngende sikader er ingen spøk i dette antallet. Hannene lager en øredøvende og skrikende lyd, omtrent som en bensindrevet motorsag.

Målt i desibel kan en sverm med sikader lager like mye bråk som en motorsykkel.

• Hør sikadene her:

– Det er tusenvis av dem, overalt. Det er et vanvittig leven. Det er vanskelig å sove om nettene. Og så plutselig, ut av ingenting, så er de borte. Det er ganske spesielt, sier Bøckmann.

Skulle spurt urbefolkningen

Pilegrimsfedrene som landet i Plymouth sør for Boston i 1620, fikk først oppleve de periodiske sikadene i 1633.

William Bradford, som var koloniens første guvernør, gjorde sine forberedelser, men gikk feilaktig ut fra at det dreide seg om de skadelige gresshoppene som han kjente fra Europa.

Dersom kontakten med urbefolkningen hadde vært bedre, kunne Bradford og hans venner fått vite hva slags fenomen de sto overfor. De rødøyde insektene med de sterke fargene var noe helt annet enn ødeleggende gresshoppesvermer.