Uro, bråk, vold og trusler får ikke konsekvenser

<-JAN JØRGEN SKARTVEIT

lærer og medlem av Oslo Ap

Samfunnet vil at lærere skal sørge for oppdragelsen, men har ikke tilstrekkelig tillit til å kunne gi lærere virkemidler og autoritet, som gjør det mulig for lærere å utføre oppdragelsen.

Landsbyen som kan oppdra barn i kollektiv oppdragelse, må gjenreises. Viktigere er det imidlertid å rydde opp blant lovparagrafer med gode intensjoner, som i møte med utfordrende hverdagsvirkelighet får uforutsette konsekvenser.

Alle elever trenger lærere med autoritet og handlingsrom til å skape trygge læringsfellesskap av jevnaldrende, som elever sårt trenger å være en del av.

Samfunnet står i et dilemma. Det bør stole på lærernes profesjonelle skjønn og evne til å løse krevende utfordringer på lavest mulig nivå, for å skape trygge læringsmiljø for elever.

Læreres profesjonskultur har en nærhet til utfordrende hverdagsvirkelighet full av ubehag og uløselige dilemmaer, der gode hensikter ofte er innbyrdes uforenlige.

Løsningen er ikke mer omfattende lovverk, flere handlingsplaner, flere ombud, og flere nedsatte utvalg, som kan skrive lange rapporter.

Ideen om kollektiv oppdragelse er forlatt.

Der vi i Skandinavia tidligere har snakket om nødvendig disiplinering, snakker vi heller om det mer humane begrepet «motivasjon».

Det betyr at uro, bråk, vold og trusler ikke får konsekvenser, slik det har vært vanlig i disiplinering.

I stedet konsentrerer skolen seg om at skolen og kontaktlærer skal motivere elever til å bidra til klassemiljøet med positiv heller enn negativ oppførsel.

Skoleeier, Utdanningsdirektoratet, politikere og byråkrater kommuniserer tydelig ovenfra at arbeidet med å motivere eleven for positiv oppførsel skal skje gjennom relasjonsbygging.

Den voksne, læreren, har relasjonsansvaret.

Skolen skal være proaktiv og forebyggende. Når elevene gjør noe galt, er det egentlig «for sent».

Det betyr i praksis at det blir skolen og de voksnes ansvar/skyld når eleven bidrar med bråk, trakassering, trusler og vold.

Den enkelte elev blir ansett som offer for et system som ikke har gjort en god nok jobb i å motivere eleven til å bli «den beste utgaven av seg selv».

Les også: Les kommentaren: Ser rasisme på høylys dag

Tradisjonell oppdragelse er erstattet av motivasjonsarbeid og livsmestring. Konsekvenser er fjernet med en humanistiske begrunnelse. Alle skal ha tilgang til fellesskapet, uansett om de så skader fellesskapet.

Det er ansvaret til de voksne på skolen å sørge for at elevene blir motivert til å gjøre gode handlinger. Gjør elevene dårlige handlinger, så må skolen jobbe med å endre seg for å motivere elevene til endring.

Det er et sprik mellom ideal og virkelighet.

Byråkrater og politikere tar makt og autoritet fra lærerne i klasserommet ved økende omfang av lovverk.

Men de skjønner ikke at de samtidig gjør lærerne handlingslammet i møte med utfordringer fra elever som mobber, trakasserer, fremmer trusler, utøver vold, og gjør læringsmiljøet utrygt for andre elever på skolen.

Lovverk som legger vekt på elevers subjektive oppfatning av hva de opplever som krenkende, har gjort det vanskelig for lærere å disiplinere de få elevene som skaper utrygge læringsmiljø for alle andre elever og seg selv.

Subjektiv definisjonsmakt gir elever med dårlig oppførsel og manglende selvinnsikt makten i mange klasserom.

Misliker elever med destruktiv makt i klasserommet å bli utfordret av lærere, så kan de sette lærer sjakk matt ved å beskylde lærer for krenkende adferd.

Lærers reduserte makt i klasserommet har uforutsette konsekvenser. Nødvendig disiplinering blir overlatt til kollektivet og enkeltelever blant jevnaldrende barn og unge.

Ute i arbeidslivet, når mennesker er myndige, så er det slik at de som trakasserer andre, både jevnaldrende og andre mennesker verbalt eller fysisk, de må innordne seg, ellers så må de vekk.

I skolen, så lenge mennesker ikke er myndige, så er det tvert imot altfor ofte kollektivet av barn og ungdom, som i fraværet av lærere med nødvendig autoritet, får ansvar for å disiplinere.

Barn og unge har i realiteten ansvar for selv å bygge gode relasjoner til jevnaldrende som stikker fingrene inn i øynene på dem selv, eller på andre måter krenker og trakasserer andre barn.

Barn er altfor ofte implisitt forventet å løse utfordringer fra barn som krenker og trakasserer andre barn ved å vise uforbeholden kjærlighet.

Og dersom noen i skolen må vekk, fordi mobbing og trakassering ikke opphører og blir uutholdelig, så blir det i praksis ikke den som trakasserer eller mobber, men den som blir mobbet og trakassert.

Les også: Sanna Sarromaa: Takk for meg, skoleverket!

Lovverk med gode intensjoner skjuler den vonde sannheten.

Noe lovverk er nødvendig og kjærkomment. Det er asymmetri når det gjelder makt i klasserom.

Lærere er voksne, og elever er barn og ungdom. For omfattende lovverk fjerner nødvendig balanse mellom myndigheters tillit til profesjonsutøvelse og kontroll ved lovverk.

Skal de mest utfordrende elevene kunne være en del av fellesskapet i klasserommet, så må lærerne ha makt og tillit å kunne håndtere dem.

Lovverk som hindrer trygg oppvekst må fjernes!