Tilbake til kjøkkenbenken?

Jeg har mer ansvar for tvillingene våre enn mannen min. Men det er ikke fordi jeg er kvinne.

PASSER FOR OSS: Emilie Skoland har tvillinger. «Jeg er på ingen måte skapt for å gå rundt hjemme», skriver hun. Her sammen mannen sin Peter. Foto: Privat

tirsdag 21. mai kl. 13:30

EMILIE SKOLAND, Student og tvillingmamma

Kommentator i VG, Shazia Majid, skriver at «kvinner ikke skal tilbake til kjøkkenbenken».

Realiteten er at kjøkkenbenken står og venter, uansett hvor mye jeg jobber.

Vi skal ivareta rettigheter vi kvinner har kjempet oss til. Men det har egentlig lite med kjøkkenet, husarbeid eller barnepass å gjøre.

Jeg står ikke på barrikadene for å få kvinner med karriere og familie til å dra hjem og bli der. Men vi må legge fra oss idéen om at kun lønnet arbeid er verdifullt arbeid.

Barna våre er ofte de kjæreste vi har, og tiden mens de ennå er små får vi aldri tilbake. Det er også vi som kjenner dem best.

Emilie Skoland. Foto: Privat

Det er ikke et politisk problem at familier benytter seg av kontantstøtte fremfor å sende de små barna sine i barnehagen.

Vi må, på generell basis, kunne ha tillit til at foreldre vil sine barns beste, uavhengig av hva majoriteten velger for sine barn.

Det som derimot er et problem, og som Majid tilsynelatende ser på synonymt med det å være hjemmeværende, er negativ sosial kontroll og æreskultur. Gjennom kvinnens frigjøring har disse fenomenene blitt tett korrelert.

Men det er ikke matlaging og klesvask i seg selv som undertrykker. Det er det mennesker, usunne forventninger og sosialt press som gjør.

I mange år var kvinnens lenke til kjøkkenbenken et symptom på dette, og det kan det fortsatt være.

Men det er likevel ikke hverdagsoppgavene som å bake brød og støvsuge som er problemet – det oppstår når kvinnen isoleres fra sitt nettverk og det øvrige samfunnet.

Man kan heller ikke stikke under en stol at mange kvinner som faktisk har valgt å bidra til familien gjennom å gi tid framfor penger, kommer skjevt ut av det ved et eventuelt samlivsbrudd.

Det er ikke annet enn rent hjerteskjærende.

Å kritisere familiene som har en slik ordning, uavhengig hva utfallet blir, løser ikke problemet, men det kan være til stor hjelp om vi i alle livets faser kunne blitt flinkere stille opp for mennesker som befinner seg i en sårbar situasjon.

I min familie har vi satt pris på fleksibiliteten ved å være studenter – et gode vi ikke skulle vært foruten, selv om de økonomiske ordningene ikke er i vår favør.

Selv om barna våre nærmer seg ettårsdagen sin, har denne tiden vært så viktig og verdifull at vi ikke er klare til å gi slipp på den enda.

Jeg er på ingen måte skapt for å gå rundt hjemme, og vi har hatt våre tunge dager hvor jeg teller ned sekundene til mannen kommer hjem fra campus.

Vi ønsker å bruke mer tid med dem det neste året også, og det blir igjen stort sett jeg som kommer til å ha ansvar for dem – og kjøkkenbenken.

Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi det er det som funker for vår familie.

Peter Skoland hjemme med tvillingene. Foto: Privat

Det kommer ikke til å være slik for alltid, men om situasjonen skulle endre seg, eller om jeg skulle finne en ny lidenskap i å lage all mat fra bunnen av, så skulle jeg ønske at vårt eventuelle familieliv ikke ble sett på som et samfunnsproblem.

Dersom vi faktisk skal være for selvbestemmelse for kvinner og hvordan vi skal få leve våre liv, kan vi ikke tviholde på at det finnes noen valg som er mer riktig enn andre.

Det er ingenting som er mer kvinnefiendtlig enn å mene kvinner ikke er i stand til å handle i tråd med sitt eget beste.

Livet er underfullt, sårbart, travelt og så utrolig ulikt fra en person til en annen.

Derfor bør vi heller sette søkelys på hvordan vi kan være til hjelp for hverandre, framfor å være så opptatt av at alle skal presses gjennom et institusjonalisert livsløp. Det hadde vi vært bedre tjent med.

Les også: Vi skal ikke tilbake til kjøkkenbenken!