Spiseforstyrra gutter

Jeg vil at du skal lukke øynene og tenke på en med spiseforstyrrelser. Hvordan ser mennesker som har sykdommen ut? Tenkte du på en ung, undervektig jente? Svært mange gjør fremdeles det.

Som gutt på grensen til ung mann er jeg den første til å innrømme at det hadde vært kjempedigg hvis spiseforstyrrelser var en jentesykdom.

Men jeg var syk. Jeg vet at spiseforstyrrelser ikke er en jentesykdom.

Som frivillig på den anonyme chattetjenesten til Rådgivning om Spiseforstyrrelser snakker jeg nå med gutter som kun spiser kylling og ris.

Jeg snakker med gutter som får angstanfall hvis de ikke veier salatbladet de skal spise. Jeg snakker med gutter som overspiser, og med dem som ikke klarer å spise med mindre de har trent sykelig mye først.

Som kompis hører jeg at foreldre ukritisk skryter av hvor viljesterke, sunne, aktive og sterke deres barn er.

Mitt forhold til trening var tvangspreget. Forholdet til mat var restriktivt. Jeg knyttet selvfølelse og humør opp mot hva jeg spiste, hvor mye jeg veide og hvor store muskler jeg hadde.

Maten ble først en usynlig fiende. Hvis jeg spiste for mye mat, var jeg for mye. Spiste jeg feil mat, var jeg feil. Deretter ble maten et verktøy for å bli størst mulig.

Fem frukt om dagen ble byttet ut med fem skjeer proteinpulver med melonsmak. Kakao ble til smoothier av kosttilskudd, eggehvite, tunfisk og havregryn. Pepperkakebaking og pizzakvelder med gutta ble byttet ut med lange og harde økter på treningssenteret.

Ingen visste om det. Det er egentlig ikke overraskende, fordi selv om tankekjøret var ensomt, frustrerende og slitsomt, skjønte jeg ikke at jeg var syk.

Årsaken er at vårt samfunn hyller resultatet av slik tvang og restriktivitet. Når man blir «sterkere» og «sunnere», sitter applausen løst og komplimenter gis over en lav sko.

De utdaterte mytene om at man kan se hvem som har spiseforstyrrelser, og at gutter ikke kan få slike vansker, gjør det tilnærmet umulig å innse at man er fanget i jakten på et usunt og uoppnåelig kroppsideal.

Konsekvensene av mytene er mange. For det første blir det vanskeligere for en gutt å innse at han har et vanskelig forhold til mat, kropp og trening. Nettopp fordi alle rundt deg skryter av deg.

«Det er så bra at du trener mye», «Wow så stor du har blitt», «Vedder på at det ikke er vanskelig å få seg noe med de musklene der». Det er tilnærmet umulig å innrømme overfor seg selv at man gjør noe skadelig og har det vanskelig, når alle rundt deg hyller resultatene av de mørke tankene dine.

Dette skaper ikke bare et forlenget sykdomsforløp, men glorifiserer også tvangstankene som kommer av guttas dårlige selvfølelse.

Disse utdaterte holdningene har i tillegg et mørkt bakteppe.

Menn er generelt sett dårligere enn kvinner til å snakke om vonde følelser. Det er derfor ikke overraskende at årsrapporten fra Rådgivning om Spiseforstyrrelser viser at kun 5 prosent av de som tok kontakt i 2023 var gutter.

Det er også tankevekkende at kartleggingsverktøyene man bruker for å diagnostisere spiseforstyrrelser er utviklet med utgangspunkt i kunnskapen om jenter og kvinner. De er derfor dårlig egnet til å fange opp spiseforstyrrelser blant gutter og menn.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå hvor store mørketall det er, eller hvorfor det er så mange gutter og menn som ikke blir fanget opp. Heldigvis trenger man heller ikke være rakettforsker for å forstå hva som er løsningen.

Bryt tabuene og øk kunnskapen! Spør en venn, en sønn, en lagkamerat om hvordan han egentlig har det.

Gjør som meg, si til gutta mens dere spiller FIFA, at ting er litt tøft. Selv om det virker skummelt, garanterer jeg at krisetankene ikke realiseres. Tvert imot får du den omsorgen, omtanken og respekten som du fortjener.

I dag lytter jeg til kroppens signaler. Jeg presser meg ikke til å dra på trening hvis jeg er skadet, syk eller er invitert i en bursdag. Jeg trener fordi jeg vil, ikke fordi jeg må. Mat er noe som gir meg energi til å være den jeg er, og ikke det som definerer meg.

Det er befriende å innse at et strengt mat- og treningsregime bare fører til begrensninger i livet, ikke muligheter.

Så, er du selv en litt deppa, forvirra, frustrert, ensom, kroppsfiksert og såra kompis? Si at du ikke har det så bra. Snakk med broren din, snakk med pappaen din, snakk med oss. Bare snakk med noen.

Du er en del av det vi markerer 2. juni. Verdensdagen for spiseforstyrrelser er for deg, tjommi.

For deg også.