En tanke slår ned i meg etter å ha lest Karoline Mirković' debutroman. En gang fantes det en jugoslavisk minoritet i Norge. De feiret hverandres helgener og danset sammen på tvers av etniske og religiøse skillelinjer – til landet forsvant.
Divna vokser opp i en blokkleilighet på Veitvet med nordnorsk mor og jugoslavisk far.
En mer spesifikk angivelse av etnisk opprinnelse er lenge ikke nødvendig.
Talende dans
Divna møter sine landsmenn til dans hver søndag på den jugoslaviske klubben, uansett om de i utgangspunktet er serbere, kroater, bosniere eller makedonere.
Det er også når hun danser kolo at hun føler seg mest levende.
Levende beskrevet er også somrene Divna tilbringer i fjellområdet Zlatibor, vest i dagens Serbia.
Forfyllede onkler balanserer på vaklevorne stiger, de trykker pærekart ned glassflasker som skal bli til det tradisjonsrike brennevinet Rakij. En spydig kusine kommenterer at man egentlig skal bruke plommer.
Karoline Mirković har et våkent blikk for stedets forklore, slik det kommer til syne i mat, drikke, musikk og feiring av helligdager.
Disse skikkene holdes i hevd også i Groruddalen, inntil krigene på Balkan starter. Da blir det også en annen dans på klubben. Folkedrakten hun har danset i, må hun kvitte seg med, for danselæreren mener den er fra Bosnia og Hercegovina.
En liten flokk som befinner seg tusenvis av kilometer unna hjemlandet kan altså, av politiske grunner, ikke danse sammen lenger. Det er en sterk, direkte glitrende metafor.
Faren er ikke lenger jugoslav, men serber. Moren tar jobben med å forklare hvordan det nye kartet på Balkan henger sammen.
Mer Petterson enn Lovrenski
Før katastrofen skjer har vi vært vitne til en barndomsskildring som flyter rolig av sted. 70-tallets Veitvet er tidligere udødeliggjort i romanene til Per Petterson.
Mirković viser frem drabantbyen slik den så ut på åttitallet. Også hun har en utpreget muntlig tone, mer i tradisjonen etter Petterson enn fjorårets kroatisk-norske litterære sensasjon, Oliver Lovrenski.
Diktator Titos utypiske sosialiststat Jugoslavia fremstår i et nostalgisk lys. Slik må det nødvendigvis bli når alt du husker er din barndoms somre.
Konsekvensene av mangelen på demokrati og autoritært styresett var i hovedsak et problem for de voksne.
Og kanskje er tiden nå modnere for å se det positive ved et land som maktet å samle folk under andre fellesnevnere enn etnisitet og religion?
Forklarer for mye
Det er moren som holder familien sammen når krigen kommer, og portrettet av moren er noe av det som skinner sterkest i romanen.
Moren utøver autoritet og omsorg uten store fakter og gester.
Og slik kan det virke som om Mirković har ønsket å fortelle sin historie også.
Fortellingen flyter sakte av sted, mer sorgmuntert enn gripende. Enkelte steder forklarer hun mer enn nødvendig, ikke uvanlig hos debutanter.
Andre steder behersker hun antydningens kunst, slik at det blir opp til leseren å trekke konklusjonene.
Det var en gang et jugoslavisk innvandrermiljø i Norge. Mange av dem levde sine liv i det som nå er Norges litterære hotspot, Groruddalen.
Karoline Mirković skriver omsorgsfullt frem deres historie i «Divnas bok».
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
Publisert 28.08.2024, kl. 22.29