Lurt, lovlig og problematisk

Han er rekordkjøpet fansen aldri fikk sett.

Savinho la opp til mål for Erling Braut Haaland mot Ipswich lørdag. Med norske Oscar Bobb ute med skade herjer nysigneringen langs kanten for Manchester City.

Men to år før han dro til City, ble Savinho kjøpt av Troyes for en sum som var rekordhøy for den franske klubben.

De to årene han var der, rykket Troyes ned to ganger.

Og Savinho spilte ikke én kamp.

Svaret på gåten

Stortalentet som skulle redde Troyes, dro rett på lån til nederlandske PSV.

Året etter stakk Savinho på lån til spanske Girona, som han løftet til en eventyrlig tredjeplass i La Liga. Samtidig falt Troyes ned til nivå tre, og beholdt plassen kun fordi Bordeaux rykket ned automatisk på grunn av økonomisk rot.

Troyes kunne virkelig trengt Savinho på banen – for dem.

På papiret ga sagaen ingen mening: Hvem svir av en formue på et talent, for så å låne ham bort til større lag i andre land?

Men tar man noen steg tilbake og ser det store bildet, finner man svaret på gåten. Troyes, Girona og Manchester City har én ting til felles.

De har alle samme eier.

Imperiet

De tre lagene er del av fotballens største imperium, City Football Group.

City Football Group styrer ikke bare Manchester City, men er enten eiere eller aksjonærer i 13 lag på fem kontinenter, fra New York til Melbourne og Mumbai. De har bygget opp dette nettverket siden 2012, så trenden er ikke ny.

Men ingen belyser fordelene så bra som Savinho.

Utfordringene er mange når en engelsk klubb skal kjøpe en brasiliansk tenåring.

1. Savinho vokste opp blant kuer og hester på en gård i Brasil, og er nå i regntunge Manchester. To år i Nederland og Spania gjorde den kulturelle overgangen lettere.
2. Savinho var ikke god nok for Premier League da City Football Group kjøpte ham i 2022. Via lån til mindre lag bygget de ham gradvis opp.
3. Brexit har gjort det vanskeligere for utenlandske spillere å få arbeidstillatelse i England. To år i Europa hjalp Savinho med å få grønt lys.
4. City kjøpte Savinho for 471 millioner kroner, en god pris for en 20-åring med syv landskamper for Brasil som har briljert i La Liga. Rimelig blir det når man forhandler med seg selv.

City Football Group har ikke brutt noen regler her, og de har vært veldig lure.

Men Savinho er et symbol på et av fotballens største problemer.

Ser rødt

Tenk deg om et knippe store selskap kjøper opp en rekke lag i Europa.

Plutselig er ligaene fulle av «farmerlag», klubber som kun eksisterer for å levere talenter til eliten. Stolte institusjoner kan ribbes for stolthet og ambisjoner, da de blir små ledd i en næringskjede hvor eierne selger spillere til seg selv.

Noen lag nyter godt av samarbeidet, blant dem Girona, en liten klubb med små ressurser som nå er i mesterligaen.

Men i Troyes ser fansen rødt når laget smadrer sparegrisen for en spiller, låner ham ut og rykker ned to år på rad.

Det minste de krever, er eiere som har ambisjoner om at deres klubb skal bli best.

I en kamp mot Valenciennes i mai protesterte Troyes-fansen mot City Football Group ved å kaste bluss på banen, før kampen ble avlyst.

– Merci, City! ropte fansen sarkastisk.

Men flere investorer vil kopiere City Football Group.

Truer integriteten

Noen har bygget opp lignende nettverk allerede, blant dem Red Bull, Qatar Sports Investments og Red Bird Capital.

Chelseas eiere kjøpte nylig den franske klubben Strasbourg.

Manchester Uniteds medeiere, INEOS, styrer franske Nice.

Arsenals eier Stan Kroenke ønsker seg en ny klubb.

Og Liverpool var nær ved å kjøpe Bordeaux i sommer. De rødes sportslige sjef, Michael Edwards, sier at et nytt lag i porteføljen er «nødvendig» for å holde følge med rivalene.

Mer enn 300 lag har eiere med aksjer i to klubber eller mer, meldte Det europeiske fotballforbundet (Uefa) i februar. Uefa frykter spesielt at lag med samme eiere skal møte hverandre, noe de mener har «potensial til å utgjøre en trussel mot de europeiske turneringenes integritet».

Som er sant.

Men kan Uefa løse problemet?

Ja fra Uefa

Vel, de prøver.

Uefa har håndtert slike eierskap siden 90-tallet, men nå er bransjen full av selskap med enorme ressurser og ambisjoner. I mars sa Uefa at ingen kan ha «kontroll eller innflytelse» over mer enn én klubb i samme turnering.

Dette burde skapt trøbbel for City Football Group og INEOS, for kan vi snart få City vs. Girona (mesterligaen) og United vs. Nice (Europaligaen).

Men Uefa bedømmer disse sakene på individuell basis.

Og hver gang får eierne det som de vil.

Selv om City Football Group eier 47 prosent av Girona, og selv om Gironas styreleder er Pep Guardiolas bror, Pere Guardiola, så var et par endringer i Gironas styre nok til å fikse biffen.

Den eneste «straffen» er at lagene ikke kan selge spillere seg imellom mens de er i samme turnering, noe som endte Uniteds interesse for Nice-stopperen Jean-Clair Todibo.

Andre lag med samme aksjonærer har også fått spille i samme turnering.

Blant dem finner vi Brighton og Royale Union Saint-Gilloise, og Aston Villa og Vitória Guimarães. I fjor kunne Liverpool endt opp i Europaligaen sammen med Toulouse og AC Milan. Liverpools eiere Fenway Sports Group har solgt 11 prosent av aksjene sine til RedBird Capital, som eier Toulouse og AC Milan. Uefa lot det gå.

Slike mulige interessekonflikter oppstår hele tiden.

Og det skal litt til for at Uefa stenger de store lagene ute.

Den mørke skyen

Uefa må både være kompis og politi.

I teorien er Uefa den ultimate autoritet innen europeisk fotball. De styrer de europeiske ligaene, og om de kaster ut et lag, så blir det slik.

I praksis bør Uefa være redde for å irritere de store lagene, av to grunner:

1) Uefa husker at mange av de mektigste eierne ble med på Superligaen i 2021, og at det var fansen som veltet prosjektet. Idéen henger over Uefa som en mørk sky, og motivet bak initiativet – mer penger – har ikke forsvunnet.

Om nok eiere misliker Uefas regler, kan lignende idéer blomstre opp.

2) De store lagene kan gå til retten. Da City ble kastet ut av mesterligaen i 2020, anket de og vant. I sommer tok de Premier League til retten over nye regler for sponsoravtaler. Om Uefa straffer noen hardt, er det bare starten på kampen.

Dessuten vet Uefa at det er de store lagene som skaffer inntekter, fordi de trekker så mange fans og TV-seere til turneringene.

Uefa trenger storlagene mer enn de trenger Uefa.

Den nye normalen

Så Uefa må finne en balanse.

De må holde de store lagene fornøyde, og fremstå som en beskytter av sportens integritet og flertallets beste. Dette mens smarte og rike selskap som City Football Group prøver å finne veier rundt reglene.

Når flere eiere bygger opp egne nettverk av klubber, spørs det hvor strenge Uefa tør å være.

Men enn så lenge kan investorer fortsette trenden uten å utfordre regelverket. Lag som Liverpool kan fint kjøpe opp små klubber utenfor Mesterligaen og Europaligaen, med mål om å dyrke frem en ny Savinho.

Det er lurt.

Det er lovlig.

Og det kommer ikke til å stoppe.