Konsertanmeldelse Taylor Swift: Vant verdensmesterskapet i pop

4 months ago 191

KONSERT

Friends Arena, Solna, Sverige

Publikum: 50 000

Aktuelt album: «The Tortured Poets Departement»

Taylor Swift (34) utstråler enorm vitalitet og absolutt kontroll når hun åpenbarer seg på scenen, etter å ha spilt en av pophistoriens første feminist-slagere, Lesley Gores «You Don’t Own Me» (1963), over PA-anlegget. Popzilla har entret bygningen, og dette er én av modusene hennes.

Swift får stadig mild kritikk for å ikke «kunne danse». Som om det å være på OL-nivå i rytmisk sportsgymnastikk liksom er et absolutt krav til en kvinnelig artist som først og fremst er en låtskriver.

Men hun har i alle fall lært seg å move. Liksom skride frem og tilbake på den lange scenetungen, og ut på sidene, med bevegelser som er halvt catwalk og halvt catwoman. Hun er en høy kvinne, leser jeg på internett – 180 cm – og gjør et formidabelt inntrykk. Hun har en aura av ren, skjær makt.

Den første hele, ordentlige låten er «Cruel Summer» (2019) – en av tidenes mest idiotsikre sommerhits. Som imidlertid måtte vente helt til 2022 med å bli en sommerhit, fordi det kom en pandemi i veien.

Swifts andre modus er en type «aw shucks, alt dette oppstyret for lille meg?»-greie som hun enten fikk inn med morsmelken, eller lærte seg å mestre da hun trådte sine barnesko i den amerikanske countrymusikk-bransjen.

Etter at hun har fremført «Champagne Problems» alene ved et «mosegrodd» hvitt flygel et par timer senere, i konsertens skogsduftende «Folklore»/«Evermore» (begge 2020)-avdeling, tar hun imot den intense applausen i det som føles som et par minutter.

Tar monitorene ut av ørene, uttaler «are you serious?!» med munnen, utenfor mikrofonens rekkevidde, men veldig synlig, og setter opp det «sjokkerte» ansiktet hun pleide å ta på seg da hun vant Grammy-statuetter i gamle dager.

Hun har fått kritikk for det også. Blitt kalt «falsk». OK. Hun satt sikkert opp det samme overrumplede ansiktet i Paris for én uke siden (der applausen var like intens) også . Men kom igjen. Alle opptredener er en type skuespill. Spesielt opptredener på dette nivået. Å være høflig er da heller ikke noe på skamme seg over.

Og nivået, det er skyhøyt. Det må jeg si. Ingen har skrevet flere gode låter enn det Taylor Swift har gjort de siste 20 årene. Det innebærer at hun kan komme til Stockholm og spille 45 (!) av dem – og så er det likevel mange man gjerne skulle hørt («Dear John»!!).

Hun går topptungt ut – med materiale fra «Lover» (2019), «Fearless» (2008), «Speak Now» (2010 – kun én) og «Red» (2012). Sistnevnte var platen der hun for alvor tok skrittet fra country til pop, og hyret svenske produsenter for å hjelpe henne med manøveren. Det går hjem i kveld.

«Fearless»-låtene er stadioncountry – med enorme refrenger. «Red»-materialet er blankpusset pop med broer som er ytterligere fininnstilt på maksimal allsang.

Unntaket er «All To Well», som vel er Swifts svar på Bob Dylans «Like A Rolling Stone» eller noe slikt (Swift-forskningen og «dylanologien» har mange fellestrekk). 10 minutter lang, med haugevis av vers.

Publikum kan den også, og tar ekstra i når artisten kommer til linjen «fuck the patriarchy». De kan alle tekstene i alle sangene. En bedrift, all den de er usedvanlig ordrike. Når Swift snakker til oss, er det imidlertid helt tyst. Utrolig at det kan være så stille på en arena som huser 50 000 mennesker.

Sånn generelt: Det er god stemning på Taylor Swift-konsert. Ingen knuffing ved vannstasjonene. Ingen overstadig berusede mennesker. Det er fullt her, men ikke overfullt. Dersom du har ståplass, og blir sliten i beina, kan du trekke deg bakover og sette deg ned på gulvet. Mange blir nødt til å gjøre det, på tampen av en lang, lang dag.

Det er for øvrig folk av alle slag her. Overhodet ikke utelukkende unge jenter og/eller tenåringer.

En stor del av publikumsmassen utgjøres av voksne par. Jeg så en kvinne som må ha vært pensjonist, minst, og guttegjenger. Jeg så et forbløffende høyt antall hippe STHLM-ere med band T-skjorter og et ytre som sa: «Jeg jobber deltid i platebutikk». Alle oppførte seg, såvidt jeg kunne se, eksemplarisk.

Swift-albumet som i enkeltes øyne er litt vel kaldt og cocky, men som er mye bedre enn sitt rykte, «Reputation» (2017), kommer virkelig til sin rett på scenen. Sangene derfra får ekstra effektiv scenografi, med vekt på kvadrater og firkanter, svar og rødt, med Swift og danserne heist opp på en hydraulisk attrapp.

Tiden går fort, slik den gjør når man har det gøy. Ikke før har man fått summet seg, før Swift er over i en ny «æra». Hun fremfører «Cardigan» alene, oppe på taket i det som liksom skal være en hytte i skogen. «When you are young, they assume you know nothing», synger hun. Aldri har en artist forstått sitt kjernepublikum så godt som Taylor Swift forstår sitt.

Hun er mye alene på scenen. Danserne og bandet får pauser. Hun får ikke det. Hun løper ut på tungen, fryktløs, uten gjengen i ryggen. Det ser litt farlig ut (litt ensomt også). Alle hjelper imidlertid til under fremføringen av den latterlig sjarmerende, bortimot perfekte country/folk-visen «Betty».

«Folklore»/«Evermore»-sangene er ikke den fødte stadion-popmusikken. De er egentlig ganske innadvendte, også melodisk sett. Men hun får dem til å fungere – for 50 000 ivrige mennesker. Det er bemerkelsesverdig.

Men det blir ekstase når slepne «Style», fra «1989» (2014), med sitt drepende refreng, slippes løs. Det er kriminelt å forkorte den låten. Men siden den etterfølges av den like formidable «Blank Space» får det gå – for denne gang. Begge resulterer i sånne lykke-eksplosjoner i brystet som bare virkelig idiotisk gode poplåter kan gi et menneske.

Mannen som står foran meg – han ligner ikke en «typisk» Taylor Swift-fan, han ligner Seth Rogen – skakar loss til «Shake It Off». At jeg personlig aldri har vært noe glad i «Bad Blood» (så kaotisk!) er et problem jeg forstår at jeg må leve med på engen hånd.

Det knytter seg selvsagt ekstra spenning til sangene fra Swifts nåværende «æra», altså låtene fra «The Tortured Poets Departement», albumet som kom for bare et par-tre uker siden. Utvalget hun har gjort fra de i alt 31 (igjen: !) låtene, er kløktig, og hun starter med min favoritt (tenk!).

«But Daddy I Love Him» er faktisk et aldri så lite angrep på artistens eget publikum, og dettes tendens til å blande seg vel mye inn i kjærlighetslivet hennes. Det er også en glitrende melodi, som tåler sammenligning med hva som helst i katalogen hennes. Countryklingende, med fele og alt. På videoskjermen illustreres teksten av bilder av gylne bur som faller ned på en åpen, øde highway. Hmm.

«Fortnight» er kveldens mest teatrale innslag. Psykodramaet utspiller seg på en slags seng, eller en trone, som det er plassert skrivemaskiner på, og understreker vel om ikke annet at det nok ikke er skuespiller – eller dramatiker – Taylor Swift bør bli, den dagen hun eventuelt går lei av disse popstjernegreiene.

Da går det bedre i «I Can Do It With a Broken Heart». Som er veldig meta (som det heter). Den starter med en «bak scenen»-sekvens, sånn fra omkledningsrommet liksom, hvori en deprimert Swift blir kledd opp og dyttet ut på scenen – som den sirkushesten hun sikkert er. The show must go on, vet du, kjærlighetssorg eller ikke.

Hele denne nye «æraen» akkompagneres av scenografi som mer enn hinter om at Swift kanskje ikke alltid har det så ålreit, hun heller. Det er leger, det er medisiner, der en snakk om å være en «fungerende alkoholiker».

Det gjør henne til et mer dødelig menneske, et av skrøpelig kjøtt og blod, nesten som oss andre, at et kort forhold til en flåkjeft som Matty Healy, som endte i grin etter noen uker, fremdeles kan gjøre et av verdens mest innflytelsesrike mennesker så forbanna at hun måtte skrive fem hundre nye låter, på en helg, om hvor forbanna hun er.

Så er det det akustiske settet, ute på tippen av tungen, der hun fremfører en håndfull premierer: «I Think He Knows» og «Gorgeous» på akustisk gitar, med Elvis/gammelrock-hulket i stemmen, samt nye, fine «Peter», ved pianoet.

Til sist: Syv låter fra «Midnights» (2022). Og nå, etter snart tre og en halv time med verdens beste popmusikk-underholdning, er det faktisk mulig å føle på en viss tretthet. Å se Taylor Swift på «The Eras Tour» (og jeg tror ikke hun kommer til å gjennomføre en så altomfattende turné igjen) er litt som å spise middag på en amerikansk restaurant:

Porsjonen er innmari stor, og du blir nesten svimmel om du prøver å spise alt sammen.

Men digg er det. Full valuta for pengene. La oss ikke lage et i-landsproblem av at Taylor Swift spiller «for lange» konserter.

En fryktelig fin kveld var det. Ofte svimlende bra. Det er gøy og løfterikt når noe som er av høy kvalitet, også er det mest populære i verden.

Nå har jeg vondt i ryggen.

Read Entire Article