Kirkegårdens skjulte skatter

Den utskårne skatten er etter sigende et av de fineste gravminnene på kirkegården i Vågå.

«Her under hviler det salige Pigebarn Kari Andersdatter Kiöbanger fød 18de Februar 1842, død 27de Juni 1846», står det med snirklete skrift.

Barnets dødsfall utløste en dyp sorg hos de etterlatte. En sorg vi skal høre mer om senere.

For blant et hav av gravsteiner på Vågå kirkegård, er det tilsynelatende enkle skapet ikke det eneste laget i tre.

Allerede når du trår over den brune treporten inn til vigslet jord og snur deg til høyre, skimter du ei høy og bred trefjøl.

Bakfra ser det ut som en helt vanlig planke med flassende hvitmaling. Framsiden derimot, prydes av en intrikat utskjæring.

Og mens pikebarnets skap er fra 1846, er trefjøla til minne over noen som døde på 1980-tallet.

Slik finner vi de utskårne skattene innover kirkegården, innimellom gravstøtter av stein.

De forteller historier om mennesker som døde på 1800-, 1900-tallet, og helt inn i vår tid.

Trykk for skrapemodus

Nysgjerrig på hva som er inne i gravskapet? Gnikk over bildet, da vel!

Hvorfor det, egentlig?

Hva er det med kirkegården i Vågå, der vi teller noen og tretti gravstøtter i tre?

En telefon til det lokale begravelsesbyrået gir intet fullgodt svar.

Ja, det hender at folk setter opp gravminner i tre fremfor støtter i stein. Men hvorfor, nei det har de ikke noe godt svar på.

Ny telefon, denne gangen til Renathe-Johanne Wågenes, faglig ansvarlig for gravminnebasen hos Slekt og data.

– Minnesmerker i tre er ikke vanlig, slår hun fast.

Foruten å ha besøkt en god del kirkegårder rundt i landet, inneholder databasen en oversikt over 3,4 millioner graver, inklusive tre millioner bilder.

– Det var nok mer vanlig i hine hårde dager å sette opp trekors eller noe sånt. Og de forsvant jo med tiden. Nærmest ingenting er bevart, for tre forsvinner jo. Derfor er det stort sett gamle steiner og jernplater igjen av de gamle gravminnene.

Men hvorfor finner vi flere godt bevarte gravminner av tre i Vågå, og til og med av nyere dato, lurer vi på.

– Når man tenker på Vågå og de områdene der, så tenker man jo mer på nasjonalromantikk og rosemaling og sånne ting, funderer hun.

Det er ingen tvil om at akantus-stilen, den basert på de karakteristiske bladene til plantene i akantusfamilien, sto særlig sterkt i Gudbrandsdalen.

Og gjør det fortsatt, den dag i dag.

Bla bortover i bildekarusellen for å lese hvordan Vågås treskjærere forvalter tradisjonen.

– Tidene forandrer seg. I dag skal det være sterilt, glatt og blankpolert, sier Odd Gunnar Bergli om de vanlige gravstøttene i stein. ➡️

Som treskjærere er Odd Gunnar Bergli og Kari Aasgaard ytterst interessert i utskjæringene på gravminnene. ➡️

Da faren til Odd Gunnar Bergli døde i 2011, satte Odd Gunnar i gang med å arbeide med seintvoksende malmfuru fra skog lokalt i Vågå, etter ønske fra søsknene. ➡️

Inspirasjonen til farens gravstøtte fant han fra utskjæringene på andre gravsteiner på kirkegården. Gravminner i tre og steintypen kleberstein har vært tradisjon i flere generasjoner i Ottadalen.

Gravminnene i tre vitner om håndverksglede og kunstferdighet, mener Oddbjørn Sørmoen.

Han er en av tre redaktører av boken «Kirkegården, et levende kulturminne». At skikken fortsatt lever i kirkegården i Vågå, synes han er utrolig spennende.

– En som går på en gravplass i dag har sin egen erindring av den, og tror alt alltid har vært sånn som det er i dag. Og det stemmer jo ikke, naturlig nok.

Folk har nok sørget over de døde til alle tider, men skikken med den velstelte, private graven er et relativt nytt fenomen, som vokste frem først med romantikken på 1800-tallet, forteller han:

– Den svært utbredte bruken av stående gravminner i stein på hver eneste grav kom nok ikke før i mellomkrigstiden.

Kåre Hosar, historiker ved Maihaugen, sier at jo nærmere byene man kommer, jo mer vanlig var gravminner i stein.

– Men i bygdemiljø hvor trevirke har vært materialet som har vært lettest å få fatt i, så har det vært brukt mye av det.

Og i Nord-Gudbrandsalen, var gravminner i tre normalen dersom du ikke hadde råd til smijernskors eller kleberstein.

– Så det ligger et sosialt aspekt i dette. Samtidig er det veldig mange fine gravminner av tre også, som forsåvidt viser at det har kosta en del å lage dem. Så det varierer fra bygd til bygd hva som var ansett for å være fint nok.

Ifølge jødisk tradisjon dør et menneske to ganger. Først når hjertet slutter å slå, deretter når navnet sies eller tenkes for siste gang.

Er det da trist at gravminner av tre er mer forgjengelig enn dagens steinstøtter?

Nei, mener museumsarkivar Eirik Haugen.

Når det lir så langt at han selv en gang får bruk for en gravstøtte, blir det et i tre.

Skapet har han snekret og malt selv, i svart, med bumerke foran og dobbeltskap­dører.

Inni skapet står alt klart, det eneste som gjenstår er å få på plass dødsdatoen.

At skapet ikke kommer til å stå for evig, bekymrer ham ei.

– Vi er forgjengelige mennesker, så det trenger ikke å så et gravminne over meg etter 200 år, sier han, og legger til:

– Det kommer et glemselens slør over de fleste av oss.

Tilbake til det grå skapet på kirkegården i Vågå, det som ble laget for vesle Kari Andersdatter Kiöbanger som døde fire år gammel.

Enn så lenge, er hun ikke glemt.

Og så lenge det forseggjorte gravminnet er beskyttet inne i skapet, vil hun fortsatt bli husket som et høyt elsket barn:

«Kiære Lille du fra os mun ile
Og dit Savn vi føle i vort Bryst.
Men o store Trøst du gikk til Hvile,
Ind i Paradisets Fryd og Lyst.
Hvortil tiener da vor Sorg og Klage
O Forklarede thi du er lykkelig.
Vores Graad ei kalder dig tilbage
Ved Guds Hiælp vi stræbe op til dig.
Skilt frå os du er men ikke glemt
I vor Sorg den glade Vished smiler
At din frelste Siel udi Guds Haand er giemt
Og dit Støv til Dommedag her hviler»