Magne liker ikke å synge

På et punkt i dette intervjuet kjenner Magne Furuholmen (62) at kvalmen veller opp i ham.

Da har vi snakket en del om søppel, men det er ikke derfor.

Det er heller ikke det kompliserte forholdet til bandkollegene i a-ha som gjør utslaget.

Men når temaet er å lage nye hits, blir en av Norges virkelig store popstjerner uvel.

Gammal låt, nye lyttere

Det hele starter bra. Magne Furuholmen er aktuell med ny musikk, jeg skal intervjue ham.

10. januar fullførte han utgivelsen av plata «look how far we haven’t come», etter å ha smøget ut én ny låt hver fredag de siste ukene. Tekstene er mer personlige nå, sier han, og Magne er inspirert av ny teknologi på produksjonssiden.

Allerede som 15-åring skapte han et av verdens mest kjente synth-riff, det du finner i monsterhiten «Take on Me».

Han er ikke veldig framoverlent på vegne av de nye låtene.

– Jeg har et helt liv bak meg med promo på a-has vegne. Verdien for meg ligger ikke i å overbevise hele verden om at dette er genialt. Men ... det må ut. Da er jeg ferdig med det, sier han.

Si meg, er det litt «ikke se på den stygge tegninga mi» over måten han snakker om den nye musikken sin på?

Kanskje er det slik det er å lage låter etter 40 år med et riff du aldri kommer unna?

Vi sitter i hjertet av hans imperium. I en treetasjes murbygning like ved Asker stasjon ligger Magnes atelier og hovedkontor.

Store lerreter er stablet langs veggene. Svære krukker står på geledd. Kunstbøker, utstillingsplakater, en rød «Make a-ha great again»-caps litt bortgjemt i en krok. Han samler på så mangt.

Det er ikke alle kunstnere forunt å ha sitt eget bygg, men Magne Furuholmen er ikke avhengig av Kulturrådet for å overleve. Det kan han blant annet takke låtskrivertalentet sitt for.

«Take on Me» skrev han i samarbeid med Paul Waaktaar-Savoy og Morten Harket. De tre dannet de bandet a-ha, som etter noen mislykkede forsøk fikk sitt store (S T O R E) gjennombrudd med låten i 1985. Resten er historie. Bandet har siden 1980-tallet hatt enorm suksess over hele verden og gitt ut flere superhits.

«Take on Me» holder koken. Ved inngangen til 2025 hadde låten over 1 million strømminger om dagen på Spotify (hvor den snart har 2,2 milliarder totalt).

I lange perioder har bandet ligget på is, mye på grunn av krangel og kreative konflikter.

Magne har brukt pausene godt.

Framover i alle retninger

I dag er Magne Furuholmen mye mer enn popstjerne/musiker.

Han hadde sin første utstilling som billedkunstner i 1989. Han har gjort store utsmykningsoppdrag. Han er eiendomsinvestor, nettverksbygger og økoturisme-utvikler. (Blant hans nyeste lidenskaper: regenerativt jordbruk og geiter.)

Magne forteller om den femetasjes skulpturen han holder på å få bygget av sopp (ja, av sopp), om keramikken han straks skal produsere i Danmark til bestillinger fra Frankrike og Sveits.

– Jeg driver med alt, hele tiden, sier han om seg selv.

Kanskje er det derfor vi, til tross for at avtalen altså var å snakke om låtskriving og splitter ny musikk, havner på tema som resirkulering (som han er imot på personnivå, men sterk optimist på «waste to energy»-teknologi) eller hvordan krisen i den amerikanske psykiatrien har ødelagt byen San Francisco.

Kan det være at han snakker mindre om å lage musikk fordi det er blitt en slags ... bigeskjeft, oppi alt sammen?

– Jeg klarer ikke å si at noe er en bigeskjeft. Jeg driver med disse tingene. Det har jeg gjort siden jeg var tenåring. Tegne, male, skrive dikt og sanger, spille musikk. Det dreiv jeg med da, det driver jeg med nå, konstaterer Magne Furuholmen.

– Drivkraften ligger i det å stå opp om morgenen og lage noe som ikke var der i går, sier han.

Det er selve det å jobbe han liker. Ikke fordi han må, fordi han kan. Han kjenner stadig dette trøkket, ting må ut.

At sangene han skriver treffer de store massene, virker ikke å være så viktig lenger. Men:

– Det bør ha én lytter, sier han.

Nå har han akkurat hatt innspilling med NRK-scenen, her i atelieret. For som han også sier (om det med lyttere):

– Tusen er bedre enn hundre.

Du kan se hele minikonserten nederst i saken.

Å hoppe etter Harket

Noen av låtene på den nye soloplata ble originalt skrevet til «True North», den foreløpig siste a-ha-utgivelsen.

– Når jeg lager en ny låt som går musikalsk i retning av a-ha ... Det er vanskelig å ikke tenke at «denne kunne funka for Harket».

Kanskje har årene med en av verdens mest bejublede popvokalister preget forholdet han til sin egen stemme. Magne elsker ikke akkurat å synge.

– Nei, jeg er ikke glad i å synge. Men når tekstene er skrevet av meg, så ligger noe av styrken i at det er jeg som framfører det, da.

– Jeg tror ikke jeg tenkte tanken på å synge en gang, før det var et naturlig avbrekk i bandet som varte og rakk. Plutselig var det en del låter som lå der som ikke lenger var skrevet veldig konkret for a-ha, sier Magne.

Ut av komfortsonen, prøve noe nytt, dytte på seg selv. Magne Furuholmen blir inspirert av folk som lærer seg nye ting i godt voksen alder. Eller av maleren Pablo Picasso, som skapte store mesterverk da han var i 80-årene.

Selv har han gitt opp tanken på «et mesterverk», sier han.

Noen vil kanskje tenke at en sang med 2 milliarder strømminger som lever sitt beste liv etter 40 år, er et slags mesterverk? Den gjør i alle fall at de tre i a-ha stadig må ha kontakt.

Nå ber Magne Furuholmen meg om å slå av lydopptaket.

Magne blir irritert

Etter å ha forsikret seg om at mobilen min ikke tar opp, spiller han av en lydfil han har mottatt samme dag: Den ørten-tusenende nye sangen som sampler «Take on Me».

Dette er en ikke-utgitt sang som må klareres av a-ha før den kan nå offentligheten.

Å ta stilling til andres bruk innebærer en seig mailkorrespondanse mellom bandkollegene via de ulike managerne deres.

Magne har tidligere kalt «Take on Me» «en konstant irritasjonsfaktor».

Er det litt slapt av nåtidens popsnekkere å være så glad i resirkulering? spør jeg.

– Nei, nei, mener Magne.

– Jeg tror at det kommer en fremtid hvor all popmusikk er lagd. I den forstand at det blir vanskeligere og vanskeligere å opprettholde copyright på eierskapssiden. Det er måten du bruker det på som blir interessant, sier Magne.

Han slår pragmatisk fast, om den aktuelle «Take on Me»-samplingen, at «jeg kan like eller ikke like det, men jeg kommer til å si ja, og vi får alle pengene».

Jeg slipper ikke helt tak i dette med at «all popmusikk er lagd». Det føles skremmende.

– Men det er jo viktig at vi må fortsette ... eller ikke DU da, du har jo gjort ditt. Men andre låtskrivere må vel fortsette å lete etter det neste store riffet?

– Herregud, jeg kjenner at det veller kvalme opp i meg når du sier «du har gjort ditt»!

For første gang ser Magne Furuholmen streng ut.

– Du har ikke gjort ditt?

– Nei. Det er ikke følelsen jeg har, sier han.

– Jeg har vært heldig nok til at en del ting jeg har gjort, har fått en plass i forskjellige generasjoner. Men jeg har ikke følelsen av at jeg ... eh ... at jeg er ferdig. At jeg har mer bak meg enn foran meg. Skjønt tidsmessig vet jeg jo at jeg har det.

Det er noe i Magne Furuholmen jeg ikke blir helt klok på. Han er åpenbart ikke ferdig, sånn generelt. Men han er veldig ferdig med én del av livet han har levd.

– Jeg har vært verdensstjerne. Jeg trenger ikke å bli det igjen.

Visste du at a-ha også har laget musikk for James Bond? Les historien her: