«Bandet Tons of Rock sårt har trengt»

Da Green Day for alvor meldte sin ankomst i 1994 med tredjealbumet «Dookie», var det i en tid der alternativ rock med mye hår foran ansiktet hadde fått fotfeste.

Band som Pearl Jam og Nirvana hadde skitnet til sjangeren, og tatt den til et sonisk og lyrisk introspektivt og forvrengt sted.

Green Day, på sin side, tok punken til et like misforstått, men mer ekstrovert sted. Med sin litt mer rett-fram tilnærming til punk, har de vært tydelig inspirert av musikken til slike som Ramones, Hüsker Du og Chuck Berry.

Neste fire tiår senere, er Green Day å se på som foregangsmenn for populariseringen av punk – de er gallionsfigurene for pop-punk, og har inspirert alt fra Blink-182 til Olivia Rodrigo.

I Tons of Rock-sammenheng, er de fryktet å være for myke, og for å falle under kategorien «bredere» artister. Men torsdag kveld ble det klart: Green Day er headlineren Tons of Rock trenger!

Uoriginale? Pytt, pytt

Før bandet inntar hovedscenen på Tons, varmes publikum opp, tradisjon tro, med Queens «Bohemian Rhapsody».

Jubelen og allsangen er øyeblikkelig. Til de flestes begeistring, og noens obligatoriske rull med øynene, stopper det ikke der.

Over høyttalerne ljomer Ramones sin «Blitzkrieg Bop». Faren foran meg i Ramones-vest og sønnen hans i Green Day-vest kommer åpenbart til å ha tidenes kveld sammen.

Etter et lite forvirrende innslag med maskoten til bandet, en rosa kanin, som løper og faller av scenen, kommer bandet ut.

Da til en mashup av «Imperial March» («Star Wars»), «We will rock you» (Queen) og «I Love Rock 'n' Roll» (Arrows).

Allerede her er det helt åpenbart: Green Day skyr ikke det kjente.

For det er ikke bare i oppvarmingen de går for gode gamle slagere, men også i settlisten.

Bandet, som i sin kjerne består av frontmann Billie Joe Armstrong, bassist Mike Dirnt (Michael Ryan Pritchard) og trommis Tré Cool (Frank Edwin Wright III) går rett i «American Idiot», og følger på med «Holiday» og «Boulevard of Broken Dreams».

Tre låter fra «American Idiot», konseptalbumet om en tenåring som vokser opp under Bush-administrasjonen. Og en av flere protestlåter som bandet har reaktualisert det siste året – nå med Trump-administrasjonen og tilhengerne i siktet.

Fra første stund er stemmen til Armstrong som helt uberørt siden karrierehøydepunktet i 2004. I tillegg er lyden som brer seg utover sletten helt vilt bra, vokalen høres nærmest klokkeklart.

Man hører nærmest hele livet til trommene, men gitarene ligger fortsatt helt i front, like høylytte som på innspillingene.

Hele Oslo hopper

Vokalist Billie Joe Armstrong har gitaren nærmest under skritthøyde, tygger tyggis og bærer med andre ord rollen som frontfigur totalt uanstrengt.

Til tider føles det som hele Oslo gynger, når det hoppes og hoies.

Green Day har vært offer for den evige diskusjonen om det er punk eller ei. Forståelig, de har tross alt en Broadway-musikal på CV-en.

Men det blir ikke det som svekker bandet denne kvelden. Svakest er de i øyeblikk der låtene deres blir for referansetunge og enkle.

Når «Fuck Off» kommer i settet, blir den like uinteressant og lang som på platen. «One Eyed Bastard» er som en underlig blanding av Iggy Pop og Pink, og «Bobby Sox» har noen uheldige konnotasjoner til Jason Mraz.

Likevel blir disse øyeblikkene kun ettertanker. Oppbygningen av konserten føles til dels som et stort høydepunkt. Bandet skyr ikke unna de største låtene, og har ikke låtene vært landeplager, skal det som regel lite til før de sitter.

Dynamikken i, og oppbygningen av, låtene bygger og lagrer energi nok til å hoppe rett ut av alle fallgruver.

Den grungy «Brain Stew», gjennombruddet «Longview», den selvrealiserende «Minority» og pop-punk-klassikeren «Basket Case» får alle frem sin samfunnskritiske eim, samtidig som de spilles og leveres livsbejaende.

Også fyllesvaieren «Wake Me Up When September Ends» treffer sylskarpt, lik den akustiske avslutningen på «Good Riddance».

Eyelinerens gode navn og rykte!

Når Green Day avslutter andre festivaldag for Tons of Rock, har Armstrong bare en litt fuktig overleppe. Veien er lang fra headlinerne som har preget festivalen, med sine ufrivillige knekk i knærne og stramme stemmebånd (les: Axl Rose, James LaBrie) til Green Day.

Ryktet til langt hår og flanell, kanskje til og med ansiktsmaling ala Ghost, har tålt tidens tann bedre enn eyeliner og røde detaljer-estetikken. Emo er jo mer gjort narr av, enn det er respektert.

Men i løpet av sine nesten 40 aktive år, har altså Green Day vært med på å gjøre punkrocken mainstream, som pop-punk. Samtidig som de har tatt opp kampen mot apati, både gjennomgående i musikken og på scenen. Det sørget for en energisk, hard, men empatisk konsert denne torsdagen.

Om det er at den amerikanske idioten er tilbake eller hva det er, er vanskelig å si. Men Green Day bød på både fornyelse og fornøyelse for Tons of Rock.