Jeg tenkte lenge at jeg ikke likte Pride

4 months ago 31

Flaggbruk, FRI, Pride og homokamp sauses sammen i en gjørmebryting som bare ytterpunktene er tjent med. Det bør vi ikke la skje.

søndag 2. juni kl. 10:58

<-Ola Svenneby

Leder, Unge Høyre

Hvis jeg hadde blitt bedt om å skrive ned tjue ord for å beskrive meg selv, ville ikke legning vært nevnt. Hvem jeg forelsker meg i er en forsvinnende liten del av egen identitet og personlighet.

Jeg tenkte derfor at Pride ikke representerte «de som meg».

De av oss hvis største ønske er å leve et liv i fred. Et liv hvor vi kan ta de valgene vi selv ønsker, med like muligheter som alle andre. Gjerne med mål om ektefelle, hund, barn og stakittgjerde.

Men jeg tok feil.

I min første parade – og i alle paradene siden – har jeg lagt merke til hvor påfallende kjedelig den er. I diskusjoner om hvorvidt paraden er sømmelig for barn, for seksualisert eller for radikal, er det lett å glemme hvem som utgjør det massive flertallet:

Helt ordinære mennesker som lever helt vanlige liv. Elektrikere, leger, uføre, sønner og døtre – og etter hvert Unge Høyre-ledere – som i utgangspunktet ikke har noe til felles. Men som bindes sammen i et felles ønske:

Retten og muligheten til å leve livet de selv vil.

Intet mer og intet mindre.

Det er derfor synd å se debatten som oppstår år etter år, med stadig større styrke. Flaggbruk, FRI, Pride og homokamp sauses sammen i en gjørmebryting som bare ytterpunktene er tjent med.

Det ene ytterpunktet som kjemper mot radikal kjønnsideologi, og som later som om aktivismen og radikalismen er representativ for hele den skeive bevegelsen.

Det andre ytterpunktet som alltid har kjempet for at Pride skal være mer aktivistisk, samfunnskritisk og ideologisk.

Resten av oss trekker oss litt tilbake, slik at ytterpunktene får holde på for seg selv. Resultatet er en selvoppfyllende profeti hvor begge ytterpunkt får bekreftet fordommene mot den andre.

Det bør vi ikke la skje.

For Pride er ikke seksualisering eller indoktrinering av barn.

Pride er ikke radikal kjønnsideologi.

Pride er for de av oss som vil forplikte oss til å kjempe for alles rett til å leve livet de ønsker. Fritt for fordommer, diskriminering og frykt.

Det skjønte jeg første gang i 2019.

Etter min første Pride-feiring, dro jeg hjem til bestemor. Den samme bestemoren som meldte seg ut av Statskirken da jeg var fire. Hun mente allerede da at jeg kunne være homofil, og hun ville ha seg frabedt å være medlem av en institusjon som nektet et av barnebarna hennes å gifte seg.

Jeg fortalte at jeg hadde deltatt i min første feiring.

«Var det bra?», spurte hun.

«Ja, men noen mener jo at det er litt mye», svarte jeg.

«Ja, men det har jo vært nødvendig», svarte bestemor.

Og det har det jo.

Jeg skal flagge i år også. Symboler og flagg har bare den verdien vi ilegger dem. Og jeg nekter å la symbolet for mitt likeverd bli ilagt meninger det ikke har.

Og når lederen av et konservativt ungdomsparti kan flagge – så kan søren meg du også.

God feiring!

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article