Jeg er stolt av det nye navnet mitt

I dag syns jeg det er rart hvis noen kaller meg for Helene Jensen. Jeg er stolt over å ha et navn som nå representerer hele meg og mitt opphav.

STOLT: – Jeg ønsker at unge minoriteter skal se hele det lange, thai-norske navnet mitt på TV-skjermen og se at det er plass til dem også, forteller Helene Wattanapradit Jensen. Hun la til morens thailandske pikenavn i voksen alder. Foto: Øystein Løwer, Avinor

onsdag 22. mai kl. 11:50

HELENE WATTANAPRADIT JENSEN, kommunikasjonsrådgiver

Nye bekjentskaper kjenner meg som Helene Wattanapradit Jensen, men enda flere kjenner meg som kun Helene Jensen.

I en VG-artikkel denne uken, på Verdensdagen for kulturelt mangfold, har VG intervjuet unge minoriteter i Norge som har endret navn for å passe bedre inn. Min grunn var i motsatt retning.

Intervjuobjektene forteller at de har endret navn blant annet fordi det er vanskelig å uttale, på grunn av mobbing i skolen og muligheter i arbeidslivet.

Jeg forstår begrunnelsen, samtidig syns jeg det er trist.

Det er trist at noen føler på at de må endre en del av sin identitet for å passe inn i samfunnet de lever i.

Samtidig er det alltid flere sider av samme sak. Noen har kanskje ikke en så sterk tilhørighet til sitt fulle navn og ønsker en enklere hverdag.

Mens for andre føles det ikke ut som et valg, dersom man vil ha like muligheter i landet vi bor i.

Jeg er født og oppvokst i Norge, og jeg var godt voksen da jeg logget meg inn i Folkeregisteret for å legge til min thailandske mor sitt pikenavn som mitt mellomnavn.

Det var først i voksen alder jeg ble mer bevisst på min flerkulturelle bakgrunn, og hvor stor del av min identitet det faktisk er.

Til tross for at jeg allerede som konfirmant ikke ønsket meg bunad fordi jeg da følte at jeg «valgte bort» den thailandske delen av meg.

I flere år grublet jeg på om jeg skulle ta steget og endre navnet mitt. Fra flere hold fikk jeg begrunnelser for hvorfor jeg ikke burde gjøre det.

Muligheter i arbeidslivet var en av de grunnene.

Men ville jeg uansett jobbe hos en arbeidsgiver som ikke ansatte noen på grunn av et fremmed navn? Svaret var nei.

Så jeg endret navnet mitt. Ordnet nytt førerkort, pass og hele pakken.

Mamma lyste av stolthet og takknemlighet for at jeg ønsket å legge til hennes pikenavn.

Et thailandsk navn. Det høres kanskje litt klisje ut, men det brakte oss nærmere, på et vis.

50.000 bytter navn i året

Skatteetaten har ansvaret for navnebytter i Norge. Ifølge etaten foretar omtrent 50.000 personer navnebytte hvert år.

Folkeregisteret fører ikke statistikk på hvorfor noen endrer navn. Men aller oftest på grunn av ekteskap eller skillsmisse.

Tallet har ligget ganske stabilt de siste 10 årene. Blant de 50 000 er det navneendringer for både fornavn, mellomnavn og etternavn, ifølge etaten.

I dag syns jeg det er rart hvis noen kaller meg for Helene Jensen. Det er ikke et navn jeg lenger kjenner meg igjen i.

Jeg er stolt over å ha et navn som nå representerer hele meg og mitt opphav.

Det er viktig for meg å vise at selv om man har et annerledes navn, så er mulighetene der.

Det fins arbeidsgivere som ser på kvalifikasjonene dine og møter deg med en nysgjerrighet for deres ulikheter.

Som ser på deres ulike bakgrunner som en berikelse og en mulighet for læring og nye perspektiver.

Av samme grunn er det viktig for meg at hele navnet mitt blir brukt i jobben min som kommunikasjonsrådgiver og talsperson for statlige Avinor.

Jeg ønsker at unge minoriteter skal se hele det lange, thai-norske navnet mitt på TV-skjermen og se at det er plass til dem også.

Selv om jeg noen ganger forkorter det ned til «W. Jensen» over telefonen. For la oss være ærlig, det kan være litt langt å stave noen ganger.

Men, den W’en. Den er viktig.

Les også: Derfor bytter unge navn: – Jeg syntes det var flaut