Hvordan fortelle det til Birk?

Hun kjente det i november, da hun lå på siden i sengen. «Au, det gjør vondt!» Silje Vasvåg strøk hånden over armhulen.

«En kul! Hva faen er dette?!»

Silje er ikke typen som nøler. Dagen etter satt hun på fastlegens kontor. Han sendte henne til full sjekk på Rikshospitalet. Der ble hun tatt med inn på et samtalerom.

«Fyr løs», sa legen.

«Er det kreft?» spurte Silje.

«Det ser sånn ut».

«Skal jeg miste håret?»

«Mest sannsynlig ja, men du kan få tilbud om et hodeplagg», svarte legen.

«Hva med julebordet? Er det best å droppe det?»

«Nei, ingenting skal endres», sa legen.

Det var mørk vinter, snart jul. Det var som hun fryktet.

Kulen under armen var trippel negativ brystkreft.Trippel-negativ brystkreft er en av undergruppene av brystkreft, og forekommer hos omtrent 15 prosent av pasientene. Trippel-negativ brystkreft er noe mer hissig og kan spre seg oftere enn den mest vanlige brystkrefttypen, den kan behandles og kan ha god effekt av forskjellige former for cellegift.

Midt i desember, rett etter diagnosen, skriver hun på Facebook:

«Når man gjør seg klar til den tøffeste kampen i livet sitt, får man et perspektiv på ting som er annerledes. Og plutselig er det noe som betyr fryktelig mye. Som å ikke se så syk ut. Som å kunne gå ut blant folk uten at man har stempelet ’kreftsyk’ i pannen.»

– Det er rart hvor skummelt ordet kreft er, sier Silje.

38-åringen er mamma til Birk (9). Han har en mor og en far som er bestevenner, men ikke lenger kjærester.

Silje er journalistutdannet salgssjef for DO2, idretts- og TV-profilen Dag Otto Lauritzens satsing på sykkeltøy. Dit kom hun fra salgssjefsjobben i Northug.

Silje vil vise at kreft kan ramme alle.

Foto: Tore Kristiansen, VG

– Kreft har vært forbundet med livsstil. Det synes jeg er vanskelig. Det kan gjøre at du skammer deg som kreftpasient. Bare se på meg. Jeg har trent siden jeg kunne stå på bena, sier hun til VG.

– Jeg spør alle leger: «Hvorfor meg?» De sier at det kommer hissige, rare krefttyper som treffer de sunneste og friskeste uten at det ligger noe genetisk bak. Det er viktig å følge med. Det er viktig å kjenne etter på kroppen sin. Jeg kjenner min kropp veldig godt etter mange år med trening. Derfor fant jeg kreften tidlig. Kreft treffer også blindt.

Sent på ettermiddagen dagen før operasjonen, beskriver hun seg selv:

– Jeg har aldri vært så svak. Men heller aldri så sterk. Jeg er livredd, men tøffere enn toget.

Nå skal svulsten opereres vekk.

Stadig flere yngre kvinner rammes av brystkreft. Tallene fra Kreftregisteret er tydelige: Risikoen blant unge kvinner har økt med 25 prosent fra årtusenskiftet. I denne sammenheng regnes du som ung frem til 50-årsalderen.

For menn i samme aldersgruppe har økningen av kreftdiagnoser vært på 16 prosent. Flere menn enn kvinner får kreft i alle aldersgrupper – bortsett fra i gruppen 25–49 år.

I denne gruppen fikk 2078 norske kvinner kreft i 2022 – mot 1243 menn. Brystkreft topper listen for kvinner, med 803 tilfeller i alderen 25–49 år.

I snart fem måneder har VG fulgt Silje og hvordan hun har taklet livet med den alvorlige diagnosen – gjennom operasjon, cellegiftkurer, hårtap og tunge dager.

Og nye livsvalg.

«Birk!» tenkte Silje da hun fikk diagnosen på fastlegens kontor.

Han er den viktigste i livet hennes. Hvordan skulle hun fortelle sønnen om kreftdiagnosen?

I hele desember ser Silje og Birk julekalenderen «Snøfall» på TV. Mammaen i serien har kreft. Hun har mistet håret, hun bruker skaut.

I «Debatten» på NRK diskuteres det: Hvorfor skal barn måtte forholde seg til mødre med kreft på barne-TV? Er det virkelig nødvendig?

For noe tull, tenker Silje. Også mødre blir syke. Nå er mamma Silje blitt som mammaen i «Snøfall».

Dette er livet. Det er som det er. Birk må involveres.

På jobben i DO2 rydder Silje sykkeltrøyer, bib-shortser og lette vindjakker i stativene.

I hodet surrer tankene på det som snart skal skje. Svulsten skal fjernes på Aker sykehus. Det blir godt å få det gjort. Men når vil hun være tilbake her, på jobben? Silje vet ikke.

Men hun har full støtte på jobben. Det betyr alt.

Det er mandag 18. desember. På søndag er det julaften. Birk gleder seg. Men først skal mamma ta vekk en skummel kul.

Han skal leve tett på mammas alvorlige sykdom. Mamma og pappa legger planer sammen. Det viktigste er å ufarliggjøre det farlige. Derfor følger Birk mamma til Aker sykehus. Når hun våkner, skal han være den første til å se at inngrepet har gått bra.

Birk og pappa Trond venter i mange timer. Så er det endelig gjort. Svulsten er fjernet, og Silje er våken. Birk forsvinner inn i mammas bamseklem.

– Jeg vet at min tilfriskning henger sammen med hvordan Birk har det. Da jeg fortalte om kreften, sa han: «Åh nei! Mamma må ikke dø, og mamma må ikke miste håret.» Vi har snakket om at hvis du får kreft, er det noen slemme celler i kroppen som vi skal få vekk, forteller Silje.

– Så snakket vi om at mamma kanskje ville miste håret. Men at det kanskje finnes en mulighet for at det ikke skjer.

Den tanken liker niåringen. Han synes mamma har fint hår.

De forlater sykehuset hånd i hånd. Mamma og Birk.

Hjemme hos Silje står sykkelrullen midt i stuen. Kollegaene i DO2 monterte den mens hun var på sykehuset. I årevis har hun vært håndballjente, nå som keeper på Oslo-klubben Grüner. Hun elsker også skiturer.

Med kroppen full av cellegift skal hun om noen uker stake på ski innover i Østmarka. Det har hun for lengst bestemt seg for.

Silje krøller seg sammen med Birk i sofaen, ser TV-fotball og heier på Manchester United.

Det er ikke lenge siden forrige englandstur. Der sjekket de inn på Hotell Football.

– Vi åpnet døren til hotellrommet og så rett ned på banen, forteller Birk.

– Så fort jeg er frisk nok, skal vi på kamp igjen. Det blir til våren, lover Silje.

Hun har alltid vært en «hårjente». Silje gruer seg til å miste det.

Unge kvinner med kreft skal også få være vakre, tenker hun.

Silje leter på nettet. Kan hun gjøre noe for å unngå hårtap?

Hun finner dem på TikTok og Instagram. I USA bruker de kreftrammede kvinnene hetter som kjøler ned hårrøttene. 70–80 prosent av pasienten beholder håret, leser hun.

Den hetten skal jeg ha, tenker Silje.

Hun ser for seg tiden etter sykdommen.

– Tenk hvor mye lettere tilfriskningen ville vært hvis pasientene slapp å miste håret. Folk jeg kjenner som har hatt kreft, sier at den verste knekken kom da de dro ut hårdotter.

En kort stund er det håp: Silje finner en produsent i Sverige. Men så blir det klart: Cellegiften hun skal behandles med, er så sterk at håret uansett vil falle av.

Det må bli parykk.

En kald januarmorgen er Frogner-gatene i Oslo fulle av nedsnødde biler og eiere som graver dem ut. Silje tar seg frem til parykkspesialisten. Det er dagen før første cellegiftkur. Kuren hun skal ha, er sterk. Det er ingen vei utenom.

– Det å ikke ha hår, det er en prosess. Med alt som skjer i verden, skammer jeg meg litt over å felle tårer over håret.

Silje kommer rett fra frisøren sin i Studio Jan Thomas. Så fort håret begynner å vokse ut, skal det bli extensionsHårforlenging ved hjelp av løshår..

Hun står i de lyse lokalene og kjenner det i magen. Parykker er stilt opp på rekke og rad i hyllene. Parykkspesialist Therese Lundborg ser at dette er vanskelig for henne. Men hun leter ikke lenge før hun finner Silje-parykken.

– Du starter med cellegift i morgen? Da mister du håret i løpet av de neste to ukene. Vi skal sette av tid til å få denne fin, sier Therese.

– Jeg vil føle meg fin, sier Silje.

Hun ser seg i speilet. Så velger hun å bruke sparepenger på parykken.

Det har alltid vært de to. To sørlandsjenter med langt, lyst hår.

Siljes mor Anitha er der 19. januar, da kreftsykepleier Markus Berger møter Silje på Kreftsenteret på Ullevål sykehus.

Markus trygger Silje og forklarer detaljert om væsken som skal inn i kroppen. Anitha, lærer på en av Kristiansands barneskoler, lytter. Hun skal være hos datteren de neste dagene.

– Når skal jeg bli redd? Når skal jeg ringe sykehuset, spør Siljes mamma.

– Hvis hun skjelver, har feber og ligger under dynen og fryser. Det er ikke vanlig at det skjer, men det er viktig å ringe med én gang. Immunforsvaret blir gradvis dårligere, svarer Markus.

– Når snur det, spør Silje.

– Det pleier å gå to uker, sier sykepleieren.

Silje lytter til Markus som forklarer. Så sier hun:

– Det skrives så mye trist om cellegift. Og de brosjyrene jeg får, viser damer fra 90-tallet med skaut. Det er så sørgelig. Kommunikasjonen er så gammeldags. Jeg har sett for meg en fot i graven på grunn av kreft og cellegift. Når du snakker, blir det annerledes. Kanskje det skal gå ganske greit?

Kreftsykepleieren legger venekateter i en åre i Siljes hånd. Rød væske drypper inn i kroppen hennes. Silje puster rolig i stolen og lar væsken finne veien. Miksen er tilpasset henne. Nå får det bare komme, det som kommer.

Det er kraftige medisin som drypper inn i Siljes kropp: Først skal hun ha fire EC90-kurer. De kalles Red Devil – en av de aller tøffeste cellegiftkurene.

Om få dager skal den «røde djevelen» slå henne helt ut.

Markus forklarer:

– De neste dagene kan du kjenne deg nesten fyllesyk. Da er det viktig å drikke mye. Du trenger ikke tilføre kroppen noe annet.

– Er det noe jeg ikke kan spise, spør Silje.

– Rakfisk, svarer Markus.

– Kan jeg snuse? Og hva gjør jeg hvis jeg får migrene?

– Ja, snus er OK. Ring oss hvis du får veldig vondt i hodet.

– Kan jeg gå på ski?

– Det er bare positivt! Hverken du eller jeg vet hvordan dette blir. Livskvalitet er viktig.

Så legger han til:

– Ikke ta den lengste turen med én gang.

Dyp, ubehagelig søvn gir Silje følelsen av å ligge under et jernteppe.

Hun sover i 17 timer. Mamma Anitha våker over datteren. Birk er hos pappa.

Ett døgn har gått, og nå kommer effekten av cellegiften. Hele kroppen vil spy. Silje har ingen kontroll på tarmene.

– Det er helt, helt grusomt. Ekkelt og nedrig, sukker hun.

«Når skal jeg trykke på alarmen? Når er dette så ille, at hun bør på sykehuset», tenker Anitha.

På dag åtte etter kuren våkner Silje til liv. Tarmer og tårekanaler oppfører seg normalt. Det er vanskelig å se for seg å gjøre dette igjen, frivillig.

Men Silje vet at hun må. Og mer skal det bli:

Silje skal først gjennom fire runder med Red Devil. Så skal hun ha immunsprøyter for å stimulere produksjonen av røde blodlegemer.

Silje tar jevnlig blodprøver. Blodtrykket er lavt. Snart to uker etter første cellegiftkur er hun dehydrert og har feber som legene ikke forstår.

– Jeg har lært at jeg må tåle å sitte stille, drikke te og høre på podkast, sier Silje.

Men hun føler seg snytt. Hun som lever så sunt. Hvorfor rammer kreften henne?

Vevsprøver vil fortelle hvor aggressiv kreften er. Silje venter på svarene.

– Det er sykt skummelt, sier hun.

– Tenk om kreften har spredt seg til lymfene? Denne ventefasen er ganske fæl.

Hun beskriver seg selv som naiv og fryktelig redd. Det er plutselig veldig mye å forholde seg til.

– Vil jeg fryse ned egg? Det er en syk ting å ta stilling til. Jeg har mange flotte egg i kroppen og hadde ikke problemer med å bli gravid. Jeg har ikke lyst til å sette hormonsprøyter i mange uker for å kunne ta ut egg. De sier det er dødsvondt. Kanskje jeg heller kan ta sprøyten som setter eggstokkene i dvale?

Foto: Haakon B. Pedersen

Men Silje får også noen oppturer. En joggetur går bedre enn ventet.

– Jeg følte meg fin. Det var litt sånn, wow! Vanligvis er jeg i knallform. Jeg løper gjerne en mil. Jeg har jobbet i sportsbransjen i mange år og er kanskje litt nerdete på kosthold og trening.

Men ett døgn etter joggeturen kjenner Silje seg dårlig. Hun får feber.

Moren hennes er igjen bekymret. Anitha har ingen erfaringer med kreftpasienter. Når skal hun trykke på alarmen og søke hjelp?

De sitter ved siden av hverandre og snakker sammen. Så sovner Silje der hun sitter.

Anitha blir redd. Nå ringer hun til Rikshospitalet. De bestemmer at Silje skal til AhusAkershus universitetssykehus i Lørenskog.. Birks pappa Trond kjører henne til akuttmottaket.

Silje er skremt. Hun kjenner at hun er veldig syk.

Legene tar blodprøver og måler EKG.EKG, elektrokardiografi, er en metode som brukes til å registrere om det er uregelmessigheter i hjerterytmen til en pasient. Blodtrykket er svært lavt. Silje drikker tre liter væske om dagen, men er likevel dehydrertDehydrering er den medisinske betegnelsen for uttørring, en tilstand med mangel på vann og natrium i kroppen. .

Legene leter: Hvor kommer feberen fra?

Silje tror ikke den har noen sammenheng med joggeturen.

– Jeg tror jeg har fått en infeksjon. Forløpet er spennende på mange måter. Jeg møter det med nysgjerrighet. Jeg har jo ikke noe valg. Kroppen brytes ned. Det er spennende å se hva den tåler, sier hun.

– Men jeg skulle kanskje ikke ha tatt den joggeturen.

Silje får intravenøs væske. Sent på kvelden sendes hun hjem.

– Jeg må tåle å sitte stille. Jeg har fordypet meg i andre verdenskrig. Nå får jeg begynne på den første.

– Er det vondt, mamma?

– Håret har verket så mye. Det er godt å klippe det vekk, svarer Silje.

Etter to uker har Silje begynt å dra ut store dotter og gnidd inn hodebunnen med bedøvelseskrem.

Håret er fortsatt langt og tykt, de må starte med saks. Lange lokker faller i baderomsvasken.

Så går Birk over til pappas barbermaskin.

To og en halv uke etter operasjonen gir legen henne godkjenning til å ta en skitur. Silje pakker utstyr og kjører mot Østmarka.

Hun staker innover jordene. En glad skiløper.

– Overtenning, beskriver Silje.

– Jeg har så lyst til å fungere. Jeg vil ha litt normalitet. Jeg klarer ikke å sitte gjennom en yoga-time eller meditere. Min meditasjon er å få brukt kroppen. Jeg slåss veldig med hodet mitt i det her. At jeg må sitte stille, drikke te og lese bok. Jeg hører jo masse på podkaster, på fotballpodkaster. Det får meg i kjempehumør. Men jeg er så vant til å være aktiv.

Silje snakker med mamma Anitha og Birks pappa om bivirkningene etter siste cellegiftrunde. De vil at hun etter neste dose skal være igjen på sykehuset og bli fulgt opp der.

Fire ganger får Silje den sterkeste cellegiften. Så skal hun i tre måneder ha cellegiften Taxol én gang i uken. Da sitter hun side om side med andre kreftpasienter, mens cellegiften drypper inn i kroppen via et venekateter.

– Den tar fra meg både livsgnist og muskulatur. Det er tungt nå, sier Silje.

– Det er fryktelig brutalt. Cellegift er ikke for pyser.

Hun ser at hun er den eneste av pasientene med kjølevotter og sokker. Silje vet at mange kreftpasienter får varige, nevrologiske skader i hender og føtter etter cellegiften.

– Jeg vil kunne kneppe skjortene til Birk også når dette er over. Og jeg vil kunne spille håndball.

Silje vil gjøre alt for å unngå skader, og igjen har hun lett på nettet. Der fant hun hanskene og sokkene som kan kjøle ned hender og føtter og skjerme dem mot skader av cellegiften.

Etter cellegiften venter stråling.

– Jeg tror jeg skal ha 15 runder. Og siden jeg er under 50 år, får jeg en booster. Da sikter de inn på kulen og kjører på med ekstra stråler. Det skal forhindre tilbakefall.

Og når dette er over, vil det være det sommer. Da skal Birk, mamma og Silje til Spania.

Men det er fortsatt en stund til sommeren. Silje gir seg selv noen pauser fra sykdom og tøff behandling.

Kollegaene i DO2 skal sykle i Flandern. Gamle, klassiske ruter der Dag Otto Lauritzen herjet da han var proffsyklist. Han skal sykle med en gruppe spreke mosjonister. Hvis Silje føler seg sterk nok, blir hun med til Belgia.

I mellomtiden passer Birk på mamma.

– Dette går fint, mamma mi. Du kan bare slappe av, sier han.

Han er med til sjekk på sykehuset. Birk går storøyd gjennom sykehuskorridoren, hånd i hånd med mamma. Pasienter ligger i sengene i venter å behandling.

– Sånn er det her. Dette er det greit at du ser, sier hun.

Midt i behandlingen blir Silje lagt inn for en sjekk på Ahus. Birk blir med pappaen sin hjem.

– Den nye moderne måten å ha familie på er ganske rå. Sånn som vi har det nå, fungerer veldig bra. Jeg bor alene, og Trond bistår så mye han kan. Vi får skjermet Birk litt. Han er ikke tett på meg når det er tungt. Men vi får vist ham det som det er viktig at han får se.

Foto: Privat

Det blir sykling med Dag Otto i Belgia. Silje kjenner seg OK.

Hun kjører mest følgebil, mens Dag Otto og de andre kollegaene kjører på kjente veier i Flandern med en gruppe spreke sykkelmosjonister. En dag prøver Silje seg på sykkelsete.

– Det handler om å mobilisere hvis det er noe du vil. Jeg kjenner at hodet mitt vil mer enn kroppen min, sier hun etter Belgia-turen.

– Jeg syklet fem og en halv mil. Det var deilig. Jeg følte meg litt normal. Jeg kjente at kroppen faktisk fungerte.

Dag Otto sier til VG at det var flott å ha med Silje på turen.

– Utrolig hva hun klarer til tross for kampen mot kreften. Silje er ei rå og fantastisk jente. Jeg beundrer veldig hennes pågangsmot, viljestyrke og positive innstilling til sykdommen.

Silje krøller seg sammen under teppet i sofaen hjemme på Hellerud. Pusen Ronja legger seg inntil henne. Birk er på rommet og gamer med kompiser. Plutselig snakkes det flytende engelsk der inne. Det telles ned til neste Manchester-tur.

Silje roper mot gutterommet:

– Manchester mot Arsenal. Gleder vi oss, Birk ...?!

Når april går over til mai, har Silje ingen kreftspredning i lymfene. Det er et veldig godt tegn.

Fastlegen som sendte Silje rett til kreftsjekk i november, har pålagt henne å roe helt ned. Jaget og maset i livet utenfor får bare holde på.

– Jeg har ikke den luksusen det er å føle meg frisk. Men jeg skal få den tilbake! Alt jeg har lært siden november, er ekstremt verdifullt for meg. Og Birk har lært mye om det stå i sykdom. Det er noe få barn opplever, sier hun.

– Han ser meg på mitt svakeste. Syk og uten parykk. En dag kom han hjem til hårløse meg. Han sa «wow» og kysset meg på hodet.

– Så sa han: «Du er den fineste i verden.»