Helt øde – helt i sentrum

Over 800 kilometer nordøst for Nordkapp er Norge noen kvadratkilometer polar stormakt. Noen få og små bygdesamfunn kan se den globale oppvarmingen ut av kjøkkenvinduet, mens energiforsyningen har vært basert på kull og diesel.

Norge skal hevde suverenitet, men ikke nødvendigvis provosere. Norge skal være vertskap for forskning, men ikke slippe til spioner i naivitet.

Hvor – om ikke her – må all aktivitet være bærekraftig?

Balansegangen er ikke uproblematisk. Regjeringen vil mer, men ikke for mye med sin Svalbardmelding.

Regjeringen vil fortsatt øke den norske andelen av befolkningen. Regjeringen vil bruke mer regulering av turistnæringen. Lokalsamfunnet skal få mer av inntektene av turismen. Norge skal stille mer krav til andre land som vil forske i Arktis og hva det skal forskes på.

All norsk Svalbard-politikk koker ned til suverenitetshevdelse. Særlig når geopolitikken og klimaendringene er på kokepunktet.

Svalbard er helt uvanlig, fascinerende øde. Svalbardpolitikken er helt uvanlig, fascinerende i sentrum.

Sikkerhetspolitikk i sokkelesten

Suverenitetshevdelse kan høres ut som kystvaktskip til kai og politibiler i gatene. Synlig makt. I Longyearbyen er det så hverdagslig som parkdresser i barnehagen, noen som går tur med hunden og folk som handler grønnsaker på butikken.

Det er familiers dagligliv som gjør at Norge har et samfunn, makt og tilstedeværelse i Arktis.

For å få folk til å stifte bo er det likevel mye som kan og må gjøres. Lokalbefolkningen har lenge krevd mer og bedre boligbygging. Sikrere og grønnere energiforsyning og vannforsyning.

Du ser hvordan alt henger sammen når huset du får tildelt står på påler i permafrost og blir varmet opp av et gigantisk dieselaggregat.

Regjeringen vil ikke ha flere boliger, men bedre boliger. Den er tydelig på at andelen nordmenn må øke. Staten vil sette makt, penger og politiske tiltak for å få det til.

Norge vil vise at vi har vilje og evne til å hevde suverenitet. Selv om vi sier at svalbardpolitikken ligger fast, viser vi mer tydelig hva vi kan og vil.

Utlendingene på Svalbard vil legge merke til at det skal bli enklere for nordmenn og større forskjeller på oss og dem.

Unik klimaforskning, en brikke i storpolitikken

Svalbard har unik, global verdi som laboratorium for de pågående klimaendringene. Temperaturøkningen her skjer fem til syv ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.

Forskningsmiljøer fra hele verden vil være her. Det er forskningspolitikk og storpolitikk. En «tå i Arktis» er en fot innafor i et godt og viktig selskap rent geopolitisk. Når havisen smelter åpner nye seilingsruter. Forsvarspolitisk, romteknologisk og fiskeripolitisk er det viktig å ha noe å si i Arktis. For land som overhodet ikke har landegrenser eller havområder i nord, kan en liten forskningsstasjon være billetten inn. Norges suverenitetshevdelse på 78 grader nord gjør oss til en polar stormakt.

Gruverarbeideren er ikke lenger i flertall, neste år avvikles den siste resten av gruvevirksomheten som var årsaken til at byen ble grunnlagt i 1906.

Det bor folk fra mer enn 50 ulike land på Svalbard. Folketallet er stabilt under 3.000 mennesker, men andelen nordmenn går ned. Det vil regjeringen snu.

Det gamle, dieseldrevne reservekraftverket er nå en sårbar hovedstrømforsyning til hjem og næringsliv. Målet er at Svalbard skal få nyere og grønnere kraft fra sol, vind og bergvarme.

Den gamle taubanesentralen hvor kull ble fraktet til kaia minner om kullgruvenes storhetstid. Det er fortsatt mange merker etter historien hvor enn du snur deg i bygda.

Svalbardianerne lever tett på naturen.

Svalbardsamfunnet ser klimaendringene fra stuevinduet. Temperaturen stiger mye raskere her enn det globale gjennomsnittet.

Rent forskningsmessig er vi vertskap på norsk territorium. Nå snakkes det høyt om at vi må sile forskningsprosjektene og ikke si ja til alt. Naturen har en tålegrense, nytteverdien er større og slitasjen mindre hvis ulike aktører ikke gjør det samme. Derfor må det koordineres mer.

Samtidig unngår man å si at Norge i praksis er en portvokter til noe stort og viktig. Sier vi nei til forskning kan vi potensielt skaffe oss fiender.

At Norge viser muskler ved å si tydeligere fra om at det ikke er fritt frem for forskning kan bli lest ulikt i ulike hovedsteder. Det viser nasjonal kontroll, tydeligere enn regjeringen snakker høyt om.

Sanksjoner og fiskekort

Russerne har sitt eget gruvesamfunn i Barentsburg. Med skole og russisk befolkning. Annenhver fredag flyr norsk politi de 12 minuttene i helikopter for å serve russerne med fiskekort, våpentillatelser og gjøre normalt politiarbeid.

Russerne er en del av Svalbard, faktisk bor det mange ukrainere i Barentsburg også.

Mens all kontakt med Russland er på et nullpunkt for resten av Norge og Europa, går livet sin vante gang på Svalbard, tross all verdens sanksjonspolitikk.

Svalbardtraktaten fra 1920 gjør øygruppen til en del av kongeriket Norge, men gir også rettigheter til innbyggerne fra de 44 landene som har signert, inklusive Russland.

Så når regjeringen nå vil at norske lønns og arbeidsvilkår skal gjelde for Svalbard, er det unntak for det russiske samfunnet.

Vi tar oss mer til rette for å hevde suverenitet, men må også ta hensyn.

Strammere regelverk for cruisetrafikken

Det er ikke få skip lastet med selfiestenger og turistgruppe-matchende, tykke dunjakker om bord som hvert år ankrer opp i verneområdet.

Regjeringen vil stramme inn regelverket. Den foreslår et makstak for passasjerantall og antall samtidige anløp og ber om at de moderne cruiseskipene seiler sammen. Mindre press på natur og miljø er et like sentralt argument som beredskapskapasiteten i tilfelle skipsulykker.

Kritikerne vil mene at turistnæringen som fortsatt ikke er på før-pandeminivå, ikke trenger begrensninger. Cruisenæringen selv mener det skaper uforutsigbarhet.

Viser styrke og vilje

Regjeringen har levert en tydelig svalbardmelding. Norge strammer til. Vi vil si klart fra til omverdenen om at vi ønsker sterkere nasjonal kontroll på øygruppen.

Lokalbefolkningen merker seg løfter og venter på handling. De må se boliger bli bygget og fornyet. At strømmen blir billigere, renere og sikrere.

Verden kan notere seg at det blir mer Norge. Mer politikk. Mer vilje og mer evne.

Men geopolitikken og svalbardpolitikken er alltid en balansegang.

Det må ikke bli for mye.