Han er tilbake. Han er bevæpnet. Denne gangen – på ekte

3 weeks ago 16

*Ring ring ring*

– Hei. Det er Geir.

– Heisann.

– Du, jeg tenkte på en ting. Det var jo den turen på villsvinjakt vi var på. Så nå holder jeg faktisk på å ta jegerprøven, og skal på skytebane på onsdag. Også lurte jeg p ...

– Vi kommer.

Geir Pollestad skyter med skarpt under kyndig veiledning.

To dager senere:

– Du må huske å puste, Geir.

Geir Pollestad har limt kinnet mot geværkolben.

– Og å ta det rolig. Nå skyter du før du har fått siktet, sier instruktøren.

Landbruksministeren fra Senterpartiet senker geværet. Han må treffe fem av fem skudd for å bestå storviltprøven. Han løfter geværet til kinnet. Puster dypt inn. Venter. Trekker av.

Treffer han?

Vil skyte villsvin – på ekte

Men først: Hvordan endte vi opp med at Geir Pollestad nok en gang stiller opp i VG og poserer med gevær?

I fjor vinter inviterte landbruksministeren VG med til Halden på villsvinjakt – og for å snakke om afrikansk svinepest. Det viste seg at det slett ikke var noen jakt, men at han bare skulle traske rundt i skauen og kikke på greier. I tillegg poserte han velvillig i alle tenkelige positurer med et gevær - selv om han ikke hadde lov til å bruke våpenet.

Han hadde ikke engang jegerprøven, fortalte han.

Det har han bestemt seg for å gjøre noe med. Han vil ha oppreisning, og planen er å skyte et villsvin – på ekte.

– Det er jo noen, først og fremst litt eldre damer på Bryne hvor jeg er fra, som bare har sett bildene i VG. De tror at jeg faktisk har skutt villsvin. De tenker at jeg er en tøffing, så nå må jeg få skutt et villsvin sånn at bildet deres av meg stemmer overens med virkeligheten, sier han.

Jakt, bunad og brunost

Pollestad har akkurat ankommet Enebakk skytebane i sin nyvaskede, sorte regjeringsbil. Han venter inne i bilen til sjåføren trer ut og åpner døra til baksetet.

Geir Pollestad lever guttedrømmen som statsråd.

Ut stiger han iført boblejakke og tursko. Hakk i hel følger hans unge politiske rådgiver, Henrik Nordtun Gjertsen drapert i en tettsittende Hugo Boss-frakk og bukser med press.

Pollestad likestiller jakt med brunost, bunad og dugnad. En sentral bærebjelke for norske verdier.

– Det er derfor det er så høy oppslutning om jakt. Det gir over 20 millioner måltider hvert eneste år. Det er dyr som har levd hele livet i naturen, og det er bærekraftig. Hva er det ikke å like?

Boblejakke, turbukse og caps. Eller blankpussede sko, bukser med press, skjorte og frakk.

Jegerinstruktør Espen Stokke jobber til vanlig som seniorrådgiver i landbruksdepartementet, og har Pollestad som sjef. Men på skytebanen er rollene snudd på hodet.

– Her er du sjef, sier Pollestad.

Stokke rister på hodet når han tenker på VG-saken med Pollestad på villsvinjakt.

Instruktør Espen Stokke gjør klar leirdue-kasteren.

– For det første, så var ikke det der noe jakt. Vanligvis er jeg alltid involvert når noe handler om jakt, men den ene gangen jeg ikke er det, så skjer det der. Hva skal man si?

Han er ikke nevneverdig imponert over statsrådens siste befatning med skytevåpen.

– Jeg hadde aldri gått med på at noen sånne bilder skulle bli tatt.

– Aldri, gjentar han.

Nå har han gitt Pollestad klar beskjed:

– Peker han et geværløp rett mot fotografen denne gangen, så avbryter vi hele seansen, sier instruktøren bestemt.

Det første skuddet

Først ut er leirdueskyting. Etter råd og veiledning får en spent Pollestad hendene på ei hagle. Små oransje skiver spretter opp mot himmelen. Landbruksministeren følger dem med hagleløpet, og trekker av.

Bom.

Geir Pollestad har gått fra posør til jeger på prøve.

– Prøv å trekke av så fort du får kontakt, ikke tenk deg om, sier instruktøren.

Ny leirdue suser mot himmelen. Geværmunningen peker rett på, Pollestad trekker, og leirdua går i tusen knas. Det samme gjør neste.

– Det føles godt!

Geir Pollestad gliser fra øre til øre, mens han knytter neven og nyter mestringsrusen.

Instruktøren lader et skudd til for statsråden. Han merker at Pollestad begynner å bli varm i trøya:

– Begynner du å bli cocky nå?

– Ja. Litt.

Hagleskyting er i boks. Nå skal statsråden til pers med rifle mot blink.

Lyging, skrøning og skyting

Men først kaffepause.

I varmestua på skytebanen får Pollestad servert pulverkaffe i en trekopp.

– Her trives jeg godt! Dette er et lokale som er veldig godt egnet for politikere – for her tror jeg folk er vant til å høre skrøner!

– Her går praten i skyting og lyging?

– Det er stor forskjell på skrøner og lyging!

Geir Pollestad er kanskje Norges fremste fagmann på distinksjonen mellom skrøning og lyging.

Dette er en hjertesak for Pollestad. Han setter seg helt fremst i stolen, og forklarer:

– Lyging gjør man av hensyn til seg sjøl. Som når kona mi spør om jeg har fått svar på meldinga som jeg skulle sende til skolen til ungene. Da sender jeg meldinga i en fei, og svarer henne «Har sendt, men ikke fått svar».

– Skrøning er når man legger på litt for å underholde noen andre, selv om det ikke er helt sant. «Fisken var sååå stor!». Skjønner du?

– Så når hyttetur-kameratene i Trøndelag Sp alle hevder at de ikke har sendt den grisemeldinga til Liv Signe Navarsete – er det da skrøning eller lyging?

– Den saken der ...

– Den har jeg ingen kommentar til, sier Pollestad, med trykk på hvert eneste ord.

Kongelig selskap

Torsdag forrige uke dro Pollestad rett fra jegerkurs til den årlige slottsmiddagen for regjeringen og stortingsrepresentantene.

– Hvor mange har du hatt på jegerkurs i kjole og hvitt? spør Pollestad instruktør Stokke.

Han tenker seg om, og svarer:

– Jeg hadde Marius på kurs, da. Var oppe på slottet og holdt kurs, sier Stokke, og sikter til kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby.

Høiby er for tiden under politietterforskning.

– Både du og Marius har begge blitt avbildet i store tabloidaviser poserende med skytevåpen. Har dere noe annet til felles, tror du?

Pollestad strammer seg straks opp og sier med klar diksjon, som om han sier det like mye til seg selv:

– Det der vet jeg at jeg ikke skal svare på.

SE, SÅ KRY! Geir Pollestad får beskjed fra rådgiveren om at de snart må dra. – Vi har tid til å være her litt til, svarer han.

Alvorets time

Nå er det rifleskyting mot målskiver.

Leirdueskyting skal skje intuitivt og raskt, men her må man være rolig og ta seg tid. Hvert skudd teller, bedyrer instruktøren.

Nå skal Pollestad opp til eksamen – storviltprøven. I hvert fall på liksom. Instruktør Espen Stokke forklarer at Pollestad skal få prøve seg på skyteprøven for storviltjakt, for å se om han hadde bestått.

Prøven innebærer fem skudd mot en reinfigur. Alle fem må være innenfor en sirkel med diameter på 30 centimeter, midt på dyrefiguren, med en avstand på hundre meter.

Statsråden sitter på en liten trestol, og etter noen veiledende ord om å puste og roe seg ned er han klar.

Det er helt stille før lyden av geværskudd skjærer gjennom lufta.

Det blir treff.

Treff.

Treff

Og treff.

Så bommer han.

Det siste skuddet var så vidt utenfor sirkelen.

– Det ble nesten, sier instruktøren og legger en faderlig hånd på skulderen til Pollestad.

– Jeg vet hvilket skudd det var, svarer han nedstemt.

– Det spiller ingen rolle. Det gikk utfor, får han til svar.

Pollestad sier seg likevel fornøyd.

– Jeg synes det er gøy å skyte. Jeg får det sånn høvelig til, men må trene mer. Også har jeg fått en større respekt for våpen. Så nå tror jeg både and til julemiddagen og villsvin er innenfor rekkevidde.

Røyk stiger opp fra kammeret etter et skudd.

Nå skal han fullføre jegerkurset og komme seg ut på jakt, forteller han.

– Det gleder jeg meg til.

Traff feil blink

Pollestad gir fra seg geværene og setter kurs mot regjeringsbilen. Sjåføren trer ut for å lukke opp døra og slippe statsråden inn i den oppvarmede bilen.

– Du blir ikke kjørt helt ut til dyrene du skal jakte med regjeringsbil da, vettu. Da må du gå sjøl.

– Ja, jeg er klar over det. Jeg skal nok starte med litt mindre ambisiøs jakt enn å henge i hælene på Emilie Enger Mehl når hun springer opp fjellskrenter på villreinjakt.

– Apropos rein, du kan jo faktisk slippe gåturen om du gjør som Jens Stoltenberg og skyter tamrein.

– Der kom den, ja. Vi diskuterte i bilen bort hit hva du kom til å spørre om. Og der kom spørsmålet om Jens og tamrein.

– Noen flere tema du savner?

– Nei, da tror jeg vi har vært innom alt, sier han, og gjentar at fire av fem treff ikke er så galt.

Særlig med tanke på hvordan det gikk sist han skjøt med våpen. Det var på andre siden av totusentallet, mens han var i førstegangstjeneste. Han fikk følgende visdomsord fra sin overordnede etter å ha skutt på feil blink.

«Pollestad! Jeg er glad for at din oppgave i krig ikke er å skyte noen, men å bli skutt.»

– Denne gangen var det ikke bare riktig blink. Det ble en del treff også.

Read Entire Article