Går «Baby Reindeer» for langt?

I denne historien endrer en kopp te alt.

I seersuksessen «Baby Reindeer» spiller Richard Gadd en fiktiv utgave av seg selv hvor han forteller historien om da han fikk en stalkerEn person som forfølger eller overvåker noen på en påtrengende og ofte skremmende måte..

I serien jobber hovedpersonen Donny Dunn (altså Gadd) som bartender i London. Og det er i nettopp denne baren han møter Martha Scott for aller første gang.

Han spanderer en kopp te på henne. Og så er det i gang: Hun blir helt besatt av ham.

Hun tegner opp sin egen virkelighet hvor de hører sammen, og oppsøker ham igjen og igjen - på alle tenkelige måter.

DER ALT STARTET: Martha har ikke råd til å betale for seg, og Donny får vondt av den triste, merkelige damen som sitter alene ved bardisken. Foto: Ed Miller/Netflix

Serien har fått kritikk for å ikke beskytte de ekte menneskene som skildres i den på en god nok måte.

TV-anmelder Stuart Heritage i The Guardian er blant de mange som mener serien har fått et «farlig etterspill».

For det lå jo i kortene: Når man vet at serien er basert på virkeligheten, vekker det en enorm nysgjerrighet.

Det florerer av videoer som spekulerer i hva som egentlig skjedde, og uskyldige mennesker har fått navnene sine lekket ut på nett.

Richard Gadd gikk selv ut og ba seerne slutte å lete etter de ekte menneskene bak karakterene.

Men selvfølgelig viser ikke TikTok-etterforskerne hensyn. Det er som å be en barnehage være rolig på tivoli.

«Hva forventet han?» spurte skribent Julia Raeside i avisen Inews.

Det er noe ironisk med at en serie om stalking fører til nettopp stalking av de ekte personene i historien som fortelles.

Dette viser sterk tendens i vår tid.

Det florerer av bøker, podkaster og serier som omhandler ekte personer og hendelser. Og true crime-sjangerenTrue crime er en faktabasert sjanger innen litteratur, film, podkast og tv. Her fortelles en ekte kriminalsak, og utforsker omstendighetene rundt og handlingene til personer som var knyttet til den aktuelle saken. har vokst enormt de siste årene.

Disse historiene dyrker fascinasjonen for det mørke i mennesker. Det rare, det ubehagelige, det stygge, det skremmende.

Publikum vil vite alt. Og det man ikke får vite, søker man opp etterpå.

Det er som om seerne aldri blir mettet på detaljer, og lukker øynene helt for hvem og hva det kan gå på bekostning av.

Det kribler etter å finne et ekte navn, å se et ekte ansikt.

Skuespillerne holder ikke, de metter ikke nysgjerrigheten godt nok. Det klør og verker etter å se de virkelige personene, slik at historien føles enda litt nærmere.

Serieskaperne i «Baby Reindeer» har forsøkt å beskytte de ekte menneskene i form av å endre navn, alder og yrkestitler. Men er det nok?

Selv om de oppfordrer til å ikke spre rykter, er det faktisk deres ansvar å beskytte personene som skildres.

Nylig stilte kvinnen som skal være «den ekte Martha» opp i et intervju med Piers Morgan. Hun nekter for beskyldningene, og truer Netflix med søksmål.

HOVEDROLLENE: «Det florerer av bøker, podkaster og serier som omhandler ekte personer og hendelser», skriver debattjournalist Sabina Store-Ashkari. Foto: Chris Pizzello / AP / NTB

Det er ikke første gang blanding av sannhet og fiksjon har skapt debatter og spekulasjoner.

Serier som «The Crown» og «Makta» legger perfekt til rette for googling etter hver episode.

Slike fortellermåter visker ut linjer, og historien som står igjen er ikke nødvendigvis sann. Eller er den?

Til tross for det massive fokuset på stalkingen, er det likevel ikke det viktigste i «Baby Reindeer».

For etterhvert trer en enda mørkere side av historien fram.

Hovedpersonen Donny ble nemlig utsatt for gjentatte overgrep av en mann som lovet å hjelpe ham med å nå drømmen om å bli en berømt komiker.

Psykolog Andrine Bruland skriver at måten serien fremstiller overgrep på «er folkeopplysning som burde vært pensum».

Donny går tilbake til overgriperen igjen og igjen, noe som gir et hjerteskjærende, men realistisk bilde, på hvor stor makt en overgriper kan ha og hvor vanskelig det kan være å bryte ut.

Seriens skildringer av nettopp dette fungerer som en vaksine og et motsvar til den farlige «hvorfor gjorde du ikke mer?»-holdningen.

Det florerer av teorier om hvem denne mannen er, og BBC skriver at en profilert manusforfatter blir pekt ut som overgriperen.

Det dukker opp flere etiske spørsmål når din historie også er noen andres historie, slik det jo så ofte er.

Likevel har Richard Gadd all rett til å fortelle, og eie, det som skjedde med ham. Og særlig når flere av de omtalte personene har påført ham så mye vondt.

Gadd har skrevet manuset selv, og det gjør inntrykk å se han spille ut egne opplevelser, scene for scene.

Troll sprekker i solen, og det er en enorm styrke i å våge å dele. Scenen hvor Donny forteller faren sin om overgrepene er det sterkeste serieøyeblikket jeg har sett på lenge.

Åpenhet har en uerstattelig verdi, uavhengig av om man betror seg til en far, en venn eller hele verden.

Så selv om kritikken hagler, og det diskuteres om serieskaperne burde gjort mer for å skjerme de omtalte, er det flere ting vi bør ta med oss etter å ha sett «Baby Reindeer».

Det viktige er ikke «hvem, hvem, hvem?», men «hvorfor og hvordan kunne dette skje?».