Frivillige Finn fant for mye i skogen

Det er bare dager siden han sist besøkte dette området i Telemark.

– Skulle de statuere et eksempel, spør han seg – uten å vite sikkert hvem «de» er.

Her ved Follsjå har miljøside og næring barket sammen i flere år. De strides om skogenes verdier, hogst eller vern.

Mellom hoggestabber, hodestups med lupe på død ved, finnes sånne som Finn, frivillige kartleggere.

– Noen tror vi kan skremmes vekk med pøbelstreker, sier han, klar for en ny skogstur, nå med NRK på slep.

Vi har bedt han vise oss den artsrike skogen. En skog han bekymrer seg for. En skog der han har funnet mye.

Kanskje for mye, for noen.

Gregersen parkerer på veiens skulder, akkurat som sist.

– Akkurat her skjedde det, sier han.

– Siden jeg er her fra området regnes jeg som en tyster, sier han.

Han støtter seg på allemannsretten – som gir rett til å ferdes fritt i naturen.

Like ved skogen ser Gregersen seg over skulderen. En bil passerer.

– De vet at jeg er her, sier han.

Han tror egen bil og skilt er observert, at noen følger med.

Kanskje er han for mye «på tuppa», vil flere mene, men erfaringene hans gjør ham på vakt.

Derfor har han gjemt noe inne i bilen, skal det snart vise seg, noe ment for å skremme og beskytte.

For kanskje skjer det noe - igjen.

Grønn av begeistring

Gregersen tar seg videre inn i skogen. Follsjå er mest kjent for innslag av eldre furuer. Men også noe gammel gran, som her.

– Se, sier Finn Gregersen, med hodet stikkende frem mellom huldrestryen, rester av en sterkt truet lavart, hengende i tråder fra gammelgrana.

Noen mener den minner om juletreglitter.

Han går ned på kne, lar seg rive med av små, irrgrønne planter,

Grønn av begeistring finner Finn skogjamne, en nær truet karsporeplante.

Frivillige Finn har funnet flere rødlistede arter enn noen andre i skogene her.

Dette gjør ham ikke populær. Heller tvert imot. Arts-Finn får grunneiere og næringen til bokstavelig talt å se rødt.

Røde prikker i tusentall

Gregersen var blant de første som sa fra om rike og unike naturverdier ved Follsjå.

Sopp, lav, planter, amfibier.

Disse har han sporet opp og registrert. Slik har de blitt til røde prikker i tusentall på artskartet:

Han topper listene lokalt over frivilliges registrering av flere arter. Ikke alle er like begeistret for det.

For noen år siden skrev en av skog-toppene i Norge at antallet røde prikker, altså rødlistearter, i mange tilfeller like gjerne kunne være «et uttrykk for hvor det har vært størst tetthet av biologer».

Biolog Gregersen har mange år bak seg som miljørådgiver, kartlegger og konsulent, både for det private og offentlige.

Han har ferskvann som spesialfelt. Han fisker og jakter på fritiden og taler med naturens utestemme.

Han anser artsjakten i skogene som sin viktigste hobby.

– Det mangler kunnskap om artene, og det hullet vil jeg fylle, sier han.

Derfor jakter han sånne små, sårbare, utsatte, sier han.

De som kan gjøre det vrient å få hogge – og bidra til å få skogen vernet.

Slik han gjorde i skogen han nå viser oss.

Skogeiere følte seg satt sjakk matt

Gregersens funn var med å dra flere spesialister på arter til skogene ved Follsjå. Sabima bekreftet et «eksepsjonelt rikt» mangfold.

Næringens innleide fagperson fant også «meget høy verneverdi, på nasjonalt og internasjonalt nivå».

Spørsmålet om å verne mer av skogene ved Follsjå ble brakt på banen. Alle funnene av truede arter gjorde hogst vanskelig.

Frontene ble skjerpet:

Miljøsiden hevdet skogbruket fornektet kunnskapen de brakte frem.

Skogeierforbundet mente skogeiere ble «holdt som gisler i kampen om definisjonsmakten for vern».

Miljøhensyn var det de hadde brukt mest ressurser på siste tjue år.

Lokale skogeiere hadde også samlet seg. De følte seg satt sjakk matt av kartlegginger som skjedde uten deres viten.

Lokalavisen fortalte at skogeierne mente næringsgrunnlaget ble knekt av «vernesyken».

Skogeierne stilte spørsmål ved troverdigheten til den frivillige kartleggingen av trude arter.

Og de følte seg tvunget til å verne - fremfor å verne frivillig, som er statens mål.

Vil ha vernet skog erstattet

Frivillig vern er en ordning der verneverdig skog blir naturreservat mot erstatning fra staten.

Grunneier kan motta skattefrie millioner, mot å gi fra seg fremtidig drift.

Grunneier i området Gregersen viser oss var med på utredning av frivillig vern, men trakk seg.

Han ønsket en ny skog i erstatning, fremfor penger. En skog som kan drives og bringes videre til neste generasjon.

Skogsamvirket hans har funnet en slik skog. Derfor har grunneier nå tilbudt skogen sin for vern.

Miljødirektoratet bekrefter at skogen hans har store naturverdier. Men det kan ta tid å få den vernet, siden området skal kartlegges mer.

Forhandlingene med grunneier er heller ikke startet.

Gir grunneierne støtte

Ifølge Skogeierforbundet er det i Follsjå-området vernet mer enn fire ganger ellers i landet.

Direktør for skogbruk og miljø, Hans Asbjørn Sørlie, fremhever at det likevel er press om å verne ytterligere store deler av skogen her.

– Dette presset oppleves derfor som en trussel mot det å være skogbruker og dermed selve livsnerven i bygda.

Direktøren påpeker at det å legge ned skogbruket får store negative effekter for bygdesamfunnet.

Skogeierforbundet støtter skogeiere som vil verne mer, men påpeker at dette må balanseres med skogsdrift.

– Verneandelen er nå så høy i området at de som ønsker å drive bærekraftig skogbruk må få muligheten til det.

En dur av uro

Vi stopper der elven sildrer, en elv der Finn har funnet den sårbare elvemuslingen.

På den andre grønnere siden skal den sterkt truede sopparten befinne seg. Soppens navn er storporet flammekjuke.

Den er flammende oransje, forførende fin, for noen.

– Det er litt kult at jeg har funnet en soppart folk har sagt bare finnes i Nordmarka og noen få andre steder.

Men steinene i elven er for glatte. Vi må tilbake mot bilene og rundt på andre siden, om vi skal finne og se den.

Få hundre meter fra parkeringen bryter en motordur skogens ro. Gregersen skimter en ATV mellom trærne.

– Samme lyd som sist, sier han.

Han løper bekymret av gårde med bikkja Streif på slep, gir bånn gass mot sin parkerte bil.

Hundrevis av millioner

Frivillige står bak seks av ti funn av truede og nær truede arter i norsk skog. Da er ikke fugler regnet med.

På spørsmål fra NRK har Artsdatabanken, med hjelp fra Biofokus, beregnet verdien av denne frivillige innsatsen til 635 millioner kroner.

Registreringene gir et viktig grunnlag for rødlisten, som forteller oss hvilke arter som er truet eller nær truet i norsk natur.

Noen arter ville vært vrient å vurdere uten de frivillige. Flere av disse hører hjemme i skogen, der nær halvparten av Norges rødlistede arter lever.

Intensiv skogsdrift påvirker disse mest negativt.

Sårbar sjokoladekjuke. Finnes i gammel gran- og blandingsskog, i stor grad knyttet til lavlandsgranskog, som ved Follsjå.

Sårbar rosenjoddskinn. Finnes i gammel granskog med mye død ved, først og fremst i rik granskog i lavlandet, som Follsjå.

Sterkt truet prikkporekjuke. Finnes i gammel granskog, der den er nedbryter på godt nedbrutt, grov gran. Tydelig knyttet til gammel naturskog med store mengder død ved.

Artsfunn legges også gjerne til grunn når skog vernes og millioner av kroner betales i erstatning til grunneiere.

Skogbruket selv plikter ikke å registrere arter, men artenes viktigste livsmiljøer.

De sjekker artskart før hogst, ser om frivillige har registrert truede arter.

Da kan de måtte ta hensyn.

Skogens Zlatan

De frivillige kartleggerne inviterte nylig mannen broderfolket kaller «skogens Zlatan» til Follsjå.

Han heter egentlig Sebastian Kirrpu og er prisbelønt for innsatsen med å beskytte skogen og dens største biologiske verdier.

Denne skogens Zlatan, altså Kirrpu, trålet Follsjå-skogene sammen med Finn Gregersen og en gjeng norske artsfrender.

Wow, tenkte Kirrpu, blendet av sjeldent skoglandskap:

Sørboreale naturskoger av furu med kontinuerlig tilstedeværelse av skog, trær og død ved. Lavtliggende skoger herjet og formet av brann i gamle tider.

GAMLE KROKETE FURUER: Et levende naturmuseum, oppdaget ved Follsjå for 14 år siden.

ELDRE EINER: I gamle, brannpåvirkede skoger. Med trær som hadde stått gjennom tider med pest og union.

NATURVERDIER: Frivillige og biologer på tur har gjort over fem tusen funn av rødlistede arter i de eldre naturskogene.

MUSEUMSGJENSTAND: Gammel rest av det som en gang var et furutre.

Død ved. Sølvgrå rester av trær som levde livet ut og har blitt stående døde.

– Jeg innså at det ikke finnes mye av dette igjen på våre breddegrader eller i de nordiske landene, sier Kirrpu.

Han fikk også se granskog med naturskogens kvaliteter.

Kirrpu så det han oppsummerte som «et uovertruffent helhetlig skogbilde».

Han foreviget også selv den sterkt truede sopparten, den storporete flammekjuken.

Da det nærmet seg kvelden under Kirrpus Follsjå-besøk, gikk han, Gregersen og gjengen mot sine parkerte biler.

Kirrpu har erfart litt av hvert i sin kamp for svenske skoger.

Det han ble vitne til her, hadde han ikke opplevd før.

Måtte ha hjelp

Bilene sto der med flate dekk.

Den ene bilen tilhørte Gregersen. Den andre en kvinne, også hun blant dem som har registrert mest rødlistede arter i området. Mens Kirrpus bil, med svenske skilter, sto urørt.

– Ventilene var løsnet. Jeg oppfatter dette som en klar beskjed. Det er noen som ikke vil ha oss her, sier kvinnen, som fikk sine dekk tappet for luft.

Hun beskriver «alltid en liten bekymring for at noe vil skje med bilen» når hun er på skogstur for å registrere arter.

– Men jeg har ikke trodd at noen ville gå så langt som dette. Kanskje skjer noe verre neste gang, sier hun.

For å komme seg hjem i kveldingen måtte Gregersen og kvinnen ringe veihjelp.

Dekkene ble fikset på stedet.

Sebastian Kirrpu tok til tastaturet og delte med sine nær fem tusen Facebook-venner:

«Tenk at mennesker som bryr seg om naturen blir truet og utsatt for slik forkastelig oppførsel».

Kirrpu sier til NRK at han følte det hele som en ubehagelig opplevelse.

Gregersen og kvinnen, som ble møtt av flate dekk på bilene sine, anmeldte begge hendelsen til politiet.

Saken er henlagt. Politiet sier de ikke har tilstrekkelige opplysninger til å identifisere gjerningspersonen(e).

Gregersen vs. grunneieren

Nå stopper Gregersen etter langspurten ut av skogen. Han blir stående der skogsveien møter grusveien, like ved sin bil, speidende.

Han puster lettet ut. Bilen og dekkene hans er uskadet.

Samtalen med NRK fortsetter. Så passerer enda et kjøretøy. Bilføreren kjører noen hundre meter, snur tilbake og parkerer på motsatt side av Gregersen.

Ut av bilen stiger en gråhåret kar i rutete skjorte og dongeri. De møtes midt på grusveien. Håndhilser noe anstrengt.

NRK blir stående noen meter unna, ved bilene. Der overhører vi opptrinnet.

– Er du grunneieren, spør Gregersen, med hevet utestemme.

– Du kjenner meg, spør Gregersen.

– Ja, jeg kjenner deg.

Gregersen forteller grunneieren om det flate dekkene han og en frivillig til, en kvinne, opplevde etter forrige skogstur her.

– Det er anmeldt til politiet, sier han.

Gregersen minner ham om skogens naturverdier, ansvaret han selv burde tatt for å få dem på kartet.

Grunneieren sier at han ikke kan gå rundt i skogen med lupe. Han gir klart uttrykk for hva han mener om at sånne som Gregersen stadig er i skogen hans.

– Vi er ikke så glad i denne kartleggingen, sier han.

NRK har ingen opplysninger om at grunneier hadde noe med de flate dekkene å gjøre, og mannen har selv uttrykt det samme overfor NRK.

– Tull å verne

Gregersen sier han var på grunneiers gård allerede for ti år siden og sa fra om skogens verdier.

– Men nå skal du verne skogen. Det er jo kjempebra. Så blir det penger i kassen, sier Gregersen.

Grunneieren sier rett ut at det ikke gir noen glede for ham å få millioner på kontoen i erstatning.

Før har han sagt fra om at han heller vil ha en skog å kunne drive og bringe videre til neste generasjon.

Gregersen sier han tjener vel så mye på å verne som å hogge.

I bakgrunnen blir Gregersens hund urolig. Han snur seg mot Streif og sier de må dra. Brått kommer ATV-en igjen durende forbi.

Veistøvet legger seg. Grunneieren blir stående midt i veien med hendene i lomma. Han får siste ord i krasjen på veien:

– Det er noe forbanna tull å verne skogen på grunn av sopp og lav.

Gregersen pakker sammen. Han gir opp å finne og vise oss den truede soppen.

I det artsjegeren kjører av gårde, viser det seg at han har vært forberedt.

Skremselet

Han demonterer et viltkamera, som har vært festet i forsetet. Et slikt kamera er kun ment å fange opp bevegelser fra dyr.

Grunneier skal etter boken kontaktes. Man skal unngå å overvåke mennesker.

Gregersen sier at han vet dette. Men noen følger med han og de frivillige, sier han, og han vil sende et signal tilbake.

Han kaller viltkameraet «et stunt». Ment som et slags fugleskremsel for å passe på bilen. I tilfelle det han kaller pøbelstreker skulle skje – igjen.

Han presiserer at kameraet ikke har fanget opp noe gjennom frontruten, at ingen bilder er tatt.