Forsker: Instagram appellerer til narsissisten, mens YouTube er for de avhengige

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Uansett hva du deler på sosiale medier, vil det peke på deg som person, ifølge medieforsker som er aktuell med ny bok. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

Det sier medieforsker i ny bok om psykoanalyse og digitale plattformer.

Bare et lite trykk eller to, så er rynkene borte og leppene dine mykere, og du kan bli en bedre versjon av deg selv. På Instagram i alle fall. 

Men om du gjør et lignende trykk på X og skulle være så uheldig å skrive noe politisk som kommer skjevt ut, så kan livet ditt få en brutal knekk. 

Dette er eksempler på hvordan sosiale medier former livene våre. Og hvordan de spiller på det ubevisste i oss, som Sigmund Freud (1856–1939) var først ute med i sin teori om det ubevisste sjeleliv. 

– Freuds psykoanalyse er ikke helt stueren i akademia. Han snakker om den orale fasen tidlig i vår utvikling. Der er munnen den erogene fasen, etterfulgt av den anale fasen, da vi blant annet skal lære å gå på do. Alt dette kroppslige er det pinlig å konfronteres med, sier medieviter Steffen Krüger ved Universitetet i Oslo.

I en ny bok bruker han perspektiver fra psykoanalysen for å se hvordan Facebook, Instagram, Google, YouTube, og X lokker fram ulike sider av vår personlighet. 

Kobler psykoanalyse til moderne medier

Det ubevisste er motsigende og konfliktfylt. Og det gjennomsyrer alt. Likevel er det sjelden at psykoanalyse kobles til moderne medier og digitale plattformer slik Krüger gjør i sin forskning. 

Har du kanskje akkurat lagt ut noen bilder av deg selv på Instagram og føler på en litt rar blanding av engstelse og selvopptatthet akkurat nå? 

Etter Krügers teori så er ikke det så rart fordi Instagram dyrker den engstelige narsissisten som higer etter bekreftelse.

– I senere tid så har koblingen mellom narsissisme, altså selvopptatthet og selvkjærlighet, og populærkultur blitt avvist. Jeg mener likevel det er en viktig og riktig forklaring på hvorfor vi tar selfier. Jo mer usikre vi er, jo mer perfekt forsøker vi å vise oss fram, og jo mer oppmerksomhet trenger vi for å føle oss elsket og sett, sier Krüger.

Sigmund Freud skrev i 1914 et essay som ble toneangivende for forståelsen av narsissisme. Han skilte mellom en form for narsissisme som er normal i menneskets utvikling og narsisstisk personlighetsforstyrrelse. 

Steffen Krüger er aktuell med en ny bok om hvordan digitale medieplattformer påvirker personlighet. (Foto: Lisbet Jære)

Mens psykoanalysen har hatt en sterk akademisk tradisjon i Tyskland hvor Krüger kommer fra, har den ikke hatt det i lignende grad i Norge. 

– Det tok litt tid før jeg fant min vei i Norge og fikk gjennombrudd i det akademiske med prosjekter som knytter psykoanalysen til medier og kommunikasjon.

Nevrotisk på Google, spøkefull på X

Krüger argumenterer for at hver plattform lokker fram en bestemt side av oss: Twitter/X den spøkefulle, Facebook forføreren, Instagram den engstelige narsissisten, mens YouTube mater avhengighetene og Google vårt nevrotiske kontrollbehov.

De fem plattformene får hvert sitt kapittel i boka. Først ute er Facebook. «Alt på Facebook er flørtende» skal en av Zuckerbergs medgründere, Dustin Moskovitz, ha sagt. 

Han og de andre la opp til en plattform der en kunne presentere seg på en lett og attraktiv måte og knytte seg til andre likesinnede.

– Alle skulle kunne vise kjærlighet til hverandre. Og selv om dette høres helt naivt og litt galt ut, så må denne idéen som Facebook bygger på, tas på alvor, sier Krüger og fortsetter:

– Ta «Like»-funksjonen som eksempel. Uansett hvor treffende de kritikkene som har blitt skrevet om den er, så handler det fremdeles om det vi liker og elsker. Funksjonen knytter oss sammen gjennom noe som fremdeles bærer preg av kjærlighet. 

Facebook fanger i en kjærlighetsloop

Det kan vel aldri bli for mye kjærlighet? Jo, på Facebook er nettopp det et problem, mener Krüger. Han knytter Facebook til Freuds teori om eros og livsdriften (libido). Den står i motsetning til dødsdriften (thanatos). 

– Etter Freuds teori så kan ikke livs- og kjærlighetsdriften bestå uten dødsdriften. Det problematiske med Facebook er at det kun er kjærlighet som er lov der. Vi er alle venner. Det er ikke plass til å utfordre og skape gode diskusjoner, sier Krüger. 

Han sier vi blir fanget i en slags kjærlighetsloop der vårt mer nyanserte og mindre begeistrede jeg, ikke får utløp. 

Krügers poeng er at det gjør oss frustrerte. Selv om vi egentlig er svært lite imponert over fjellbildene til barndomsvennen, biter vi tennene sammen og trykker «like». Det finnes uansett ikke lenger noen tommel ned.

YouTube gir «cravings» 

Krüger kaller YouTube et ernæringsrør. Bakgrunnen er at siden 2016 har YouTube vært bygget på et system som skreddersyr forslag til deg basert på det du allerede har sett. 

Du blir altså matet med mer av det samme. 

– Jeg har hentet ideen fra en annen medieforsker, Zeynep Tufekci. Han beskrev YouTube som en restaurant. Så snart du er ferdig med én porsjon, så kommer neste tallerken. Og jo mettere du blir, jo mer vekkes appetitten din og suget etter salt, sukker og fett. Det er klart dette ikke er bra, sier Krüger.

Medieforskeren kobler dette til det Freud kaller den orale fasen. Den slår inn tidlig i et menneskes liv. 

Et spedbarn er helt avhengig av morsmelk for å overleve. Men barnet får også pupp når det gråter for å roes ned – ofte selv om det egentlig ikke trenger næring. 

– Når vi ikke får det vi egentlig trenger, så fyller vi munnen med noe annet. Kanskje trenger vi en klem og nærhet, men hiver innpå med godteri i stedet. 

YouTube gir oss mer av det som er lett tilgjengelig og lett spiselig for oss, men gjerne ikke det vi egentlig har behov for. Plattformen er ute etter å holde på oss så lenge som mulig. Dette gjør at systemet blir avhengighetsskapende. 

Alt blir personlig 

På sosiale medier har nyansene det med å forsvinne. Krüger er opptatt av å få fram at alt blir personlig, uansett. 

– Legger du ut en artikkel om klimaendringer på Facebook, så vil det aldri bare handle om klimaendringer. Det vil peke på deg som person, du blir hovedpersonen, en talsperson for klimaet. 

Hvem vi er og hvordan vi utvikler oss, formes ifølge Krüger gjennom plattformene. De har stor makt, og ideelt sett burde de reguleres slik at de kan tjene demokratiets funksjoner og samfunnets offentlige oppdrag. 

At det skal bli flere, virksomme reguleringer, er dessverre ikke noe Krüger ser for seg vil komme med det første. Han håper boka skal ha en positiv innvirkning på hvordan vi forholder oss til hverandre. At vi blir mer bevisste på hvilke egenskaper plattformene lokker fram og hvilke som kan komme i skyggen. 

– Jeg håper den skal bidra til at vi klarer å konfronteres med våre blindsoner. Vi mennesker er motsigende og konfliktfylte, og plattformene er særlig gode på å finne våre svakheter.

Referanse:

Steffen Krüger: Formative Media. Psychoanalysis and Digital Media Platforms. Routledge, 2024. Sammendrag.