Fedrene må med, men det er ikke nok

<-ANNE-BRITT DJUVE

professor, OsloMet

Hvor er fedrene, spør journalist Shazia Majid i VG torsdag 25. april, i en kommentar om voldsproblematikken i Oslo.

Hun svarer selv: noen av dem må jobbe så mye at de ikke klarer å være tilstrekkelig til stede – mens andre er udugelige enten fordi de velger å ikke være til stede eller fordi de «omfavner og dyrker fram klan- og æreskulturen».

Samtidig mener Majid at fedrene er nøkkelen til å få gjort noe med problemet.

Jeg støtter definitivt at fedrene må med. Men jeg tror dessverre ikke dette er nok.

For det første er det tvilsomt om det har noen stor effekt på fedrene å heve en moralsk pekefinger. For det andre tror jeg de vil trenge en del hjelp.

Årsakene til ungdomskriminalitet er mange og sammensatte. Noen peker – som Majid – på forhold i familien.

En ting er fars fravær. Noen ganger kan nærvær være enda verre.

Vold og annen omsorgssvikt kan medføre alvorlige konsekvenser for barns utvikling, gi dem mangelfull evne til å knytte seg til andre, lavere kompetanse til konfliktløsning og sårbarhet for aggresjon og atferdsvansker.

Utrygge forhold hjemme kan føre til at barn utvikler antisosiale strategier for å føle seg trygge og viktige.

Andre volds- og kriminalitetsforskere peker på normoppløsning – eller på utvikling av alternative normer innenfor subkulturer.

En variant av dette er såkalte æreskulturer, der man i mangel på anerkjente konfliktløsningsinstitusjoner anvender vold som den foretrukne respons på krenkelser.

Les også: Intet er hellig på Grønland

Slike kulturer finnes i mange kriminelle miljøer. Æreskulturer er dessuten utbredt i en del av de landene innvandrere i Norge har sin bakgrunn fra.

Siden kultur læres og overføres innen familien kan dette ha betydning for holdningen til vold også hos unge som er født og oppvokst i Norge.

Fedrene trengs for å bryte denne negative spiralen – men det er ikke sikkert det holder å be dem ta seg sammen. Mange fedre fortviler over avkom på ville veier, men vet ikke hva de kan gjøre med det.

Det å snu utviklingen til en ungdom med store atferdsvansker er en heltidsjobb, jevnfør anerkjente metoder som Multisystemisk terapi.

Økonomi og ulikhet er også sentrale faktorer i teori om vold. Sosiologen Robert Merton beskrev vold og kriminalitet som en strategi for å møte samfunnets normer for sosial status:

Jo sterkere press om å oppnå sosial status, og jo mer begrensede muligheter noen grupper har til på lovlig vis oppnå de tingene som gir status – jo mer vold og kriminalitet.

Dermed er vold også et resultat av manglende tillit til systemet: Omfanget av sosial ulikhet i et samfunn kan betraktes som et utfall av hvordan sentrale samfunnsinstitusjoner som utdanningssystem, arbeidsmarked, arveregler, skattesystem og velferdsrettigheter fungerer.

Erfaringer av at systemet ikke er rigget for ‘sånne som oss’ kan kombinert med stor sosial ulikhet skape sterke incentiver for vinningskriminalitet.

Ting henger dessuten gjerne sammen. Sosiale problemer er vesentlig mer utbredt i noen nabolag enn i andre – noe som kan skape negative nabolagseffekter.

Det er mer sannsynlig å havne i kriminalitet dersom man bor trangt og dermed henger mye ute på kvelden, og det foregår mye kriminalitet i nabolaget.

Det er mer sannsynlig å begynne med rus dersom denne er lett tilgjengelig, og det er mer sannsynlig å starte med å selge selv for å finansiere eget forbruk dersom man er fattig.

Og nei – dette er ikke et forsøk på å frata de kriminelle ethvert ansvar for egne valg. Men det er et forsøk på å peke på noen av de valgene norske myndigheter har for å styre utviklingen.

Boligpolitikk og byplanlegging er viktig. Det er også avgjørende å lage troverdige veier til sosial mobilitet både for foreldregenerasjonen og barna deres – uavhengig av sosial klasse og minoritetsbakgrunn.

Det vil kreve en styrket og samlet innsats fra barnehage, skole, barnevern, helsevesen, høyere utdanning og nav. Og ikke minst vil det kreve et regulert arbeidsliv.

Vi tror gjerne at vi har det i Norge, men det er en sannhet med mange modifikasjoner. En «arbeidslinje» som innebærer at voksne med minoritetsbakgrunn gjentatte ganger presses ut i usikre og svært dårlig betalte jobber som de så mister igjen, bidrar neppe til en oppfatning av at systemet er rigget for dem.

Les også: Farlig på Grønland?

Det er ikke bare Majid som etterlyser menn. OsloMets satsing på Holmlia har hatt et tett samarbeid med prosjektet «Hvor er mine brødre», som har som ambisjon å rekruttere flere unge menn med minoritetsbakgrunn til høyere utdanning.

Initiativtager Sahaya Kaithampillai er utdannet førskolelærer og bet seg merke i fraværet av andre menn med minoritetsbakgrunn på utdanningsprogrammer som utdanner til å jobbe med barn.

Sahaya forteller at en av flere utfordringer med å rekruttere unge menn fra Søndre Nordstrand til å ta høyere utdanning, er at det koster penger å studere.

Selv togbilletten fra Holmlia til Oslo S oppleves som en høy og unødvendig utgift. Dette sier noe om de omfattende utfordringene fattigdom medfører – og om manglende tro på muligheten for sosial mobilitet.

Mange ungdommer vil ha behov for omfattende bistand lenge før det blir snakk om å ta toget fra Holmlia for å ta høyere utdanning.

Men for at den siste etappen på veien til sosial mobilitet skal være mulig må utdanning være tilgjengelig for alle.

På OsloMet er vi stolte av å rekruttere mange studenter som er førstegenerasjonsstudenter, mange med minoritetsbakgrunn, og mange fra østlige og sørlige bydeler.

Men vi ser også at mange av studentene synes det er krevende å fullføre studiene.

Kombinasjonen av lavt studielån og høye leiepriser gjør at det i praksis er umulig å være heltidsstudent i Oslo, med mindre du har rike foreldre som bidrar. Dette rammer sosialt veldig skeivt.

Vi trenger flere studenter på toget fra Holmlia. Plutselig blir de fedre – eller mødre.