Fæbrik-sjefen: – Vi kvinner kan ikke bare være mødre

5 months ago 152

Kortversjonen

Karoline Solberg Kjønniksen (30) har ikke utdannelse, men er nå administrerende direktør i sybedriften Fæbrik.
Med Vipps, salg av symønstre og andre justeringer har Fæbrik økt omsetningen til nesten 9 millioner kroner.
Kjønniksen planlegger å jobbe i Fæbrik i omtrent 7 år, med mål om at firmaet skal omsette for over 100 millioner og ha over 50 ansatte.
Tobarnsmoren tror det er sunt å vise døtrene at hun har ambisjoner og ikke er redd for å jobbe hardt.
Karoline mener også hennes krisehåndtering og perspektiv stammer fra opplevelser under tsunamien i Thailand i 2004.

– Jeg var egentlig keen på tre barn før jeg ble 30, men mannen min fikk stoppet det, ler Karoline Solberg Kjønniksen.

30-åringen, som opprinnelig er fra Tønsberg, har oppnådd mer enn mange av sine jevnaldrende - både når det gjelder i jobblivet, og på privaten.

Karoline er toppsjefen og gründeren uten utdannelse, og angrer overhodet ikke på valget.

Planen var egentlig å bli advokat etter videregående. Hun skulle bare ha et pauseår først.

Tilfeldigheter gjorde at hun havnet på klesbutikken Bogart i Tønsberg, og derfra gikk det slag i slag.

I en alder av 24 var hun salgsleder for Holzweiler, og så klesmerket gå fra 50 ansatte og noen titalls millioner i omsetning, til over 200 ansatte og rundt 300 millioner.

– Jeg tror man må innse når man selv ikke klarer å bidra mer til fellesskapet. Og der sa det stopp for meg. Jeg følte meg ikke god da firmaet vokste seg så stort og ble internasjonalt. Når folk blir for viktige til å vaske doen, da blir det uinteressant for meg.

Nå er Karoline administrerende direktør i sybedriften Fæbrik. I fjor økte omsetningen med 256% fra året før, og 2024 er intet unntak.

Før Karoline fylte tredve var hun gift på sjette året og hadde to barn med under 19 måneders mellomrom.

– Du får til mer enn de aller fleste, hva er grunnen til det, tror du?

– Jeg overtenker ingenting, og tar alt som det kommer. Ingenting er et problem, føler jeg. Jeg tror genuint på at jeg kan få til alt jeg vil i hele verden. Det er kanskje naivt, men jeg setter ikke begrensninger for drømmene mine, verken i jobbsammenheng eller privat.

– Det er en vanskelig businessmodell vi har valgt

Sammen med Jenny Skavlan, Ingrid Bergtun, Mari Norden og Ingrid Vik Lysne prøver Karoline å få det norske folk til å tenke gjenbruk, før de kjøper, eller syr seg noe nytt.

I begynnelsen skjønte ikke Karoline hva Fæbrik tjente penger på, og kom opp med en idé om å lage Fæbrik-merch med t-skjorter og telefondeksler, men fikk nei. Det skal ikke lages noe nytt, fikk hun beskjed om.

Men hvordan i helvete skal vi tjene penger, da, husker Karoline at hun tenkte.

Frem til nå har svaret på det vært overskuddsstoffer, kommersielle samarbeid og salg av symønstre.

Med justeringer som å legge til Vipps, bytte ut strektegninger av mønstre med bilder av jentene (Jenny, Ingrid, Mari og Ingrid journ. anm.) mulighet til å kjøpe nål og tråd og symaskin via nettsiden, så har Fæbrik i år økt omsetningen til nesten 9 millioner, forklarer Karoline.

– Vi hadde aldri fått til alt dette om det ikke var for ditt hode og din deilig fart, proklamerte Jenny Skavlan under et av Karolines Instagram-innlegg hvor hun forteller om ovennevnte milepæler i hennes første år i sjefsstolen.

– Vi jobber hele tiden med å finne vårt neste store prosjekt. Det er en vanskelig businessmodell vi har valgt, men den skal vi stå i.

– Følelsen av at ingenting er umulig, hvor kommer den fra?

– Har ikke peiling. Men jeg jobber med så mange bra folk som beviser gang på gang at de får til de mest hårete målene sine. Jeg blir veldig inspirert av det, og må nok sette meg enda større mål enn det jeg tror er mulig å få til i fremtiden. Det gjorde vi for så vidt med huset vårt.

Totalrenoverer «livets hus»

For ved en tilfeldighet kom Karoline og mannen over et oppussingsobjekt på Ekeberg, selv om de nettopp hadde flyttet inn i et annet hus i nesten samme nabolag.

De vant budrunden, og planleggingen av oppussingen av det de kaller «livets hus», startet med en gang.

Siden ektemannen til Karoline er elektroingeniør av yrke, så bestemte de seg for å gjøre det meste av totalrenoveringen - både utenpå og inni huset selv. Hvor vanskelig kunne det være?

Når det skal sies, så forteller Karoline at hun egentlig skammer seg litt over det nye huset sitt.

– Det er alltid bedre å være litt underdanig, synes jeg. Det er som bestefar alltid sa, at en håndverker aldri kan ha for fin bil. Da tar du for godt betalt. Du kan tjene godt med penger, men ikke flash det.

Hun fortsetter:

– Det huset vårt er jo litt flashy. Men som mannen min sier: Vi har jobbet så hardt for å komme hit, så jeg vet at jeg bare må legge det fra meg. Men jeg har skam jeg også, ler hun.

– Hva ligger i den skamfølelsen, tror du?

Karoline tenker seg om, begynner på en setning, men avbryter seg selv før hun sier:

– Jeg har fått tilbakemelding på at jeg har stor arbeidskapasitet. Men jeg vil ikke at andre skal føle seg dårlige eller mislykket fordi de ikke har like stor kapasitet. Vi har alle forskjellige utgangspunkt, og jeg vant vel akkurat det lotteriet.

– Jeg liker å slite for å oppnå noe

Karoline har flyttet 10 ganger på 11 år, og har kjøpt og solgt med gevinst mer enn to ganger.

Det er slik hun og ektemannen har bygget seg opp egenkapital nok til å nå sitte i en sentrumsnær enebolig med 360 graders utsikt over hovedstaden.

– Vi makser boliglånet nå tidlig i livet, så vi ikke blir gjeldsslaver når vi blir pensjonister. Jeg vil heller gjøre det nå mens barna er små, og vi ikke går så mye på restaurant eller reiser på dyre utenlandsferier uansett.

– Det er ikke mamma som er viktigst. Og det er sykt bra

Karoline estimerer at hun kommer til å jobbe i Fæbrik i rundt 7 år. Innen den tid skal firmaet klare seg økonomisk uten fire influencere i front, omsette for over 100 millioner og ha over 50 ansatte.

Og når det skjer overlater Karoline sjefsstolen til noen andre.

– Mitt mål er å gjøre Fæbrik så stort og bra at jeg ikke er en god nok daglig leder. Det skal vokse seg større enn det jeg og vi er. Og det tror jeg kommer til å skje.

Tobarnsmoren tror det er sunt å vise døtrene på 3 og 4 år at de har en mamma som er glad i å jobbe, og ikke er redd for å brette opp ermene og stå løpet ut.

I begge graviditetene har hun jobbet helt inn til termin, og jobbet gradert i permisjonen. I første mammapermisjon kom coronapandemien, og Karoline klødde i fingrene etter å ha noe å drive med.

– Den pågående samfunnsdebatten handler om småbarnsforeldre som reagerer på korte permisjoner, for tidlig barnehagestart og generelt for lite tid med barna i dette hamsterhjulet vi kaller livet. Hvordan stiller du deg til det?

– Jeg trenger mine barn, og mine barn trenger oss. Om jeg er der eller mannen min - altså for meg som ikke fikk til amming, så tror jeg at det er det samme. Jeg ser hvor tett og nært forhold døtrene mine har til pappaen sin, det er ikke mamma som er viktigst. Og det er sykt bra. Begge er viktige, og det fungerer for oss.

Hun fortsetter:

– Vi kvinner kan ikke bare være mødre. Vi må også få ha vår egen identitet. Det å vise barna mine at jeg har ambisjoner, det er kjempebra. Kanskje de kommer til å ta skade av det, hvem vet? Men jeg prøver å være en god mor på min måte.

– Innimellom kan jeg lure på om jeg er på spekteret

Karoline priser seg lykkelig over at mannen hennes har en mamma som alltid jobbet mye i oppveksten, så han har aldri reagert på hennes ønske om å jobbe mye i småbarnsfasen.

Teamfølelsen er noe de begge setter høyt hjemme, og er mye av nøkkelen til suksessen, forteller hun.

– Vi har en helt klar struktur og fordeling hjemme hos oss. Han tar dem like mye når de er syke, vi har annenhver planleggingsdag.

– Hvis jeg hadde hatt en mann som ble sjalu på meg så hadde det ikke gått. Nikolai trues ikke av min maskulinitet, og det er jeg veldig glad for.

– For du vil omtale karaktertrekkene dine som maskuline?

Ja, det er maskulint. Det er derfor noen kan tenke at jeg er en bitch, jeg vet ikke om noen gjør det. Men jeg er nok veldig hard og direkte, det vet jeg.

Karoline har måttet lære seg til at ikke alle andre har den samme kapasitet som henne. Spesielt som daglig leder. «Dette er vel ikke noe problem» er ikke en frase som faller alle like naturlig.

– Jeg må nok prøve å være litt mer følsom enn det jeg er i noen sammenhenger. Innimellom kan jeg lure på om jeg er på spekteret fordi jeg klarer ikke å forstå alle følelsene til folk.

– Hvordan da?

– For eksempel hvis noen sier «hun sa det, men mente noe helt annet». Hva betyr det? Folk må bare si det rett ut, sånn det er. Jeg skjønner ikke det sosiale spillet med å late som.

– Hvor tror du all denne selvtilliten din kommer fra?

– Mamma og pappa, svarer Karoline kontant.

– Jeg har alltid visst at de elsker meg og at jeg er bra nok som jeg er. Mamma har alltid sagt: Ingen er perfekte, bortsett fra oss da, sier hun og ler.

– Vi driter oss ut eller gjør feil - det er ingen som dør

Det er spesielt én hendelse fra oppveksten som har preget 30-åringen, og som hun mener kan forklare hvorfor hun er som hun er. Familien var på reise og befant seg på stranden i Thailand andre juledag i 2004 da tsunamibølgene traff.

– Det å lukte død og høre at folk roper etter hjelp, men du tør ikke å hjelpe i frykt for at det kommer en ny bølge… Vi løp for livet. Det var helt... Fullstendig grusomt. Etter dette har jeg skjønt den ordentlige betydningen av gratulerer med dagen - altså, gratulerer med at du lever.

Mange turister, spesielt med barn, kunne nok ikke komme seg fortere hjem fra Thailand i 2004. Men Karolines familie ble, og hjalp til med opprydningen i seks måneder etterpå.

Det har hjulpet med å bearbeide traumet i etterkant.

– Dette har jo satt ting i veldig perspektiv for meg. Jeg synes det var rart å komme hjem til barneskoleklassen min, hvor alle jentene var mest opptatt av om de skulle begynne med BH eller ikke.

Hun legger til:

– Kort oppsummert så kan jeg jo si at jeg lærte krisehåndtering tidlig. Roen jeg klarer å ha i mange situasjoner både i jobben min og i småbarnsfasen, kommer nok fra dette. Det er liksom ikke så farlig alt sammen. Hva er det verste som kan skje? Det er at vi driter oss ut eller gjør feil - det er ingen som dør.

Read Entire Article