Den nye ensomheten

Forleden hørte jeg en nyhetssak på NRK som opprørte meg stort:

Selvmordstallene har økt, og hjelpetelefonene mangler frivillige som kan svare når linja gløder hos Kirkens SOS eller Mental Helse. Mange som sliter får ikke den hjelpen de trenger, de tar kontakt – slik man blir anbefalt – men det er ikke nok folk i andre enden til å svare.

Det er altså mange som er på dypt vann, men altfor få til å redde dem, for få som kan dra dem opp i båten. Folk som sliter får ikke engang slengt ut en livbøye eller en redningsvest, de møter opptattsignal og drukner i det stille. Bukker under, orker ikke livet.

Det var hjerteskjærende å høre.

Dessverre er det ikke første gang vi hører slike nyheter. Det gjentas og gjentas at folk som har det vondt og er ensomme ikke får hjelp, om det er hjelpetelefon eller helsetjenester.

Men dere, burde vi ikke være til stede lenge før folk har kommet dit hen at de forsvinner inn i mørket?

Jeg tror vi som samfunn har mye å tjene på å være til stede for hverandre. Veldig enkelt ved å legge ned telefonen og få nesa opp fra skjermen. Vi må kople oss på virkeligheten og se rundt oss, følge med og være tilgjengelige. Det er vi ikke lenger, og dette begynner å bli et samfunnsproblem.

Uansett hvor man henvender seg, blir man møtt med en chatbot eller tastemeny, selv i butikken møter man ikke folk, for kassene har blitt selvbetjente.

For mange var dette kanskje et sted hvor man kunne si hei, få øyekontakt eller en kort prat.

Men nå er alle opptatt; på gatene går folk med nesa i skjerm, på bussen sitter folk med nesa i skjerm, foreldre triller barn i vogna, og kanskje barnet også har skjerm oppi vogna, folk lufter hunden mens de har skjerm og hodetelefoner, venner er på kafe med skjerm, par har parmiddag med hver sin skjerm.

Det er i grunnen nitrist å se.

Nå er det på høy tid å våkne fra forhekselsen. Skjermen er som en mur mellom mennesker, og mellom generasjoner. Det er ikke lett å få kontakt med folk som ser på en skjerm, det er ikke lett å føre en samtale med folk på skjerm. De følger ikke med, hører ikke etter.

Jeg merker det når jeg er sammen med venner og familie, jeg må jo nesten formulere meg som en overskrift i Dagbladet for å bli hørt. Og selv da sitter folk med telefonen i hånda, klar til å ta den opp når jeg er ferdig med å prate.

Men er det ikke snart nok skjerm? Uante ting kan skje når vi legger den bort.

En gang jeg var på Teknisk museum med barna, ble jeg stående og henge. (Jeg forsøker å ikke være på telefon når jeg er med barna. Ja, irriterende prektig, ikke sant? Men tro meg, det klør i lomma etter å lese nyheter eller sjekke været eller insta, men jeg må ta meg så j**lig sammen!)

Jeg vet ikke hva jeg gjorde, men jeg sto i alle fall ikke med ansiktet hengende over skjermen, jeg så på barna, ut i lufta.

Plutselig var det en eldre mann som sto foran meg og fortalte at kona var død: «Kona mi døde for to år siden, jeg fant henne død i senga, hun bare døde på natta, jeg skulle vekke henne, men hun var stein død,» sa han, det bare ramla ut av han.

Dette var jo sjokkerende å høre, og litt for mye å dele med en fremmed, eller?

Og var det sant? Var han psykotisk eller rusa? Burde jeg tilkalle vakter? Hvorfor fortalte han meg dette? Og hva skulle jeg svare? Her kom jeg til kort, plutselig var jeg i en fremmed manns store sorg. Jeg var inni et sår.

Jeg husker ikke hva jeg svarte, men vi ble stående og prate litt før barna ønsket oppmerksomhet og ville videre.

Men dette plutselige møtet fikk meg til å tenke, at han kanskje – selv etter to år – fortsatt hadde behov for å ventilere dette sjokket det var å finne kona si død, han trengte fortsatt å snakke om at han hadde mistet henne. Han trengte å si dette. Jeg var bare en tilfeldig ventil. Det måtte jeg bare tåle å være!

Det eneste jeg kunne tilby var å lytte. For ofte er det ikke mer som skal til, har jeg hørt. Men folk har jo slutta å lytte, folk har slutta å følge med, folk har slutta med blikkontakt, får man kontakt, er det to glassaktige øyne som stirrer opp fra skjermen. Men det er ingen hjemme.

Og det skaper avstand og ensomhet.

Det er så trist å være ensom! Jeg kjenner også på det i sosiale lag, når en eller flere sitter på mobilen, jeg vil riste i folk og rope: «Hallo! Møtes vi ikke for å være sammen!» For midt i samtalen får noen et pushvarsel eller melding fra en annen venn, noen andre ringer. Eller de bare tar opp telefonen av gammel vane.

Så sitter man der da, og er oversett og avbrutt. Det er en ganske stusslig. Og den sorte, lille følelsen av avvisning, som var på størrelsen med en ert, bare vokser og vokser.

På engelsk har de fått et ord for dette: phubbing. Ordet er sammensatt av «phone», telefon, og «snub», som betyr å avvise. Altså når noen overser deg eller avbryter deg til fordel for sin egen telefon.

Sånne avvisninger gjør noe med oss.

Nå er det jo ikke alle som trenger å ventilere sjokk og sorg som mannen jeg møtte på museum, men jeg har stor tro på å være der for å lufte og ventilere småting også. Før det blir for stort. En jevn ventilering, jevnlig kontakt. Det binder oss sammen, det er det sosiale limet.

Vi må være der for hverandre, langt utover laiks og hjerter. For livet gnager, livet kan føles som man blir slept etter asfalten, eller at man ramler på en gedigen råkostrasp.

Sånn er det vel for alle innimellom?

Og da har jeg så stor tro på forebyggingen det er at man kan si hei til noen i butikken, løsprate med en bekjent, få et vennlig smil fra en fremmed, øyekontakt med noen på gata. Vi må være sammen om å være sammen. Få nesa opp fra skjermen, si hei.

Det gleder jeg meg til!