Den gåtefulle dagen

4 months ago 35

Slipp fangene fri, det er vår! Fuglekvitter. Varme. En kopp nytrukket kaffe på terrassen. Den fineste tiden på året.

Men også: Aggressive veps. Kaldt i skyggen. En kopp lunken te under pleddet i stuen.

Og rett rundt hjørnet: Dagen jeg aldri er blitt helt dus med.

Alle nordmenns dag. Som de sier, alle som elsker den: Selveste 17. mai!

Like mye som barnas dag er det rektorenes og janitsjarkorpsdirigentenes dag. Ikke minst: De stolte mødrenes dag.

De sosiale reglene for dagen ligger fast: Det skal smiles, det skal ropes – «hurra!, hurra!, hurra!» – og det skal gratuleres.

«Gratulerer med dagen», sier folk med fast stemme, og forventer en likelydende erklæring i retur.

Dette er dagen der nordmenn, et av denne klodens mest forbeholdne folkeslag, rett som det er snakker med hverandre. Alle som en.

Det er som om vi er ute i naturen, der det gjerne forventes et «hei» eller iallfall et nikk når representanter for vår nasjonale flokk passerer hverandre.

På 17. mai skjer dette på gater og torg og i skolegårder. Det nikkes og «hei»-es. Vi ser hverandre i øynene. Vi synger, til og med.

«Ja vi elsker», istemmer vi. Kanskje nynner vi også en strofe eller to om «vor konge god».

Nordmenn er med andre ord ikke helt seg selv på denne dagen.

Vi, mer presist de, er rettere i ryggen, mer presise i bevegelsene. Mer resolutte, nesten pralende. Folk smiler med tennene. Skikkelige, entydige smil, helt uten undertekst.

Men noen av oss treffer ikke rent på tonene denne dagen. Akkordene er dissonante. Vi blir litt svimle av den profesjonelt hyggelige stemningen.

Det er som om vi ikke kjenner igjen vår egen hjemstavn.

Den kollektive livligheten forvirrer oss, og vi kjenner oss smått fremmedgjort.

For nordmenn – og vi snakker her i romslig generaliserende termer – er ikke som de er på 17. mai. Vi er et avmålt og høflig folk som respekterer hverandres integritet. Vi er individualister og en smule folkesky.

Sjenerte og verdige.

Men ikke på 17. mai. Da blir vi amerikanere. Vi avkler oss våre rustninger og legger vekk skjoldene. Vi sprekker opp.

Og vi ikler oss standardiserte, fargesterke, forseggjorte drakter som på litt mystisk vis har fått status som noe stolt og opphøyet, nesten andaktsfullt.

Dyrebare gevanter som på utypisk vis for nordmenn insisterer «se på meg».

Først og fremst er det mødrene og bestemødrene som bærer slike, og stadig flere døtre, etter det jeg hører.

Menn flest tviholder på sine anonyme dresser, men mange har krøpet til korset. «Berre homsar og nynazistar», som han sa, den slemme ertekroken Einar Førde om hvilke menn som opptrer i den slags, og tok feil.

Det er så mange flere enn disse.

Men vi blir altså amerikanere på denne storslåtte dagen i vårmåneden mai. For amerikanere er rett frem. «What you see is what you get.»

Ikke sånn med oss nordmenn. Vi har en annen dybde. Vi består av flere lag. Vi kommuniserer og fører oss på mer spissfindig vis.

Men på grunnlovsdagen, nå for tiden oftere kalt nasjonaldagen, er vi ikke spissfindige. Vi er frimodige. Likefrem. Og taktfaste. Unorske. Og jeg blir ikke fortrolig med det.

I grunnen er det litt rart. Jeg pleide i ungdommen å smykke meg med å heie på det unorske. Norge var liksom sidrumpet, konservativt, litt ufikst. Men med årene har jeg lært å forstå og sette pris på det norske.

Norge er et fint land. Et trygt, fornuftig og avbalansert land. Den rake motsetningen til land mer preget av støy og ståk, for ikke å si ufornuft, iallfall sett med norske øyne.

Vi er et tillitsfullt folk. Men vi er ikke så blåøyde og bondske som jeg en gang likte å innbille meg.

Tvert imot, tilliten kommer av at vi lar hverandre være i fred. Vi stoler på hverandre, fordi vi har en grunnleggende respekt for vår rett til å være litt private.

Dette forveksles ofte med kulde og envishet.

Men nei, vi er ikke et kaldt folk. Vi er et folk som vet om hverandres grenser og intimsoner. Et voksent folk som ikke fjoller unødvendig. Stort sett er det innenfor familiens eller vennekretsens domener vi tillater vi oss slikt.

Men på 17. mai er grensene som visket ut, og vi fremstår som en eneste stor familie. Vi kler oss opp, men egentlig kler vi oss av. Vi gjør oss nakne for hverandre.

Og det passer oss ikke helt. Vi slutter å være nordmenn; vi blir amerikanere, eller vi blir som vi er når vi er fulle. Fremfusende og usjenerte, nesten påtrengende.

Dog uten å sjangle. Selv fulle nordmenn sjangler ikke på 17. mai. «Hurra!, hurra!, hurra!» klinger likedant, selv etter åtte glass prosecco til frokost.

I år er det siste gang vi har en 17. mai-klar unge i huset.

Minstemann går i syvende klasse, siste året på barneskolen. Siste året i barnetoget.

Han gleder seg til å gå, jeg gleder meg til neste år, når han ikke skal gå.

For da kan jeg trekke meg stille tilbake og pusle med mitt, på trygg avstand til de omforente løyene som preger et helt land og et helt folk.

Det er pussig, dette her, nesten gåtefullt. Jeg baler med å forstå hvorfor jeg ikke klarer å forsone meg med dagen.

For:

17. mai er en feiring av det jeg holder kjært, og kanskje kjærere enn noen gang før (i vår olme tid): Demokratiet, rettsstaten, samholdskraften, friheten.

Tenk på alle dem som ikke får oppleve slikt.

At dette i all hovedsak feires med is og brus og utidsmessige leker og aktiviteter er nesten for godt til å være sant. Ingen tanks i våre gater, for anledningen badet i rødt, hvitt, blått og en og annen grønnprydet bjørkekvist.

Men likevel, helt dus blir jeg ikke med 17. mai. Snart er dagen her igjen. Jeg kjenner angsten komme krypende.

En slags obstfeldersk angst, for å si det på nasjonallitterært vis.

Som seg hør og bør på Selveste 17. mai.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article