Cecilie og Mari mener hvem som helst kan forstå kunst

«Utstillingen var nøye kuratert for å fremheve kunstnerens utvikling fra tidlig eksperimentering til moden mesterlighet.»

Vent!

Ikke ramle av ennå. Jeg, journalist Sondre, mister nemlig også fort fokus når ord som kuratert, eller palett dukker opp.

Begge er ord jeg ikke bruker i dagligtale, men som oftere blir brukt i forbindelse med kunst.

Det er jo noe litt mystisk, ja nesten litt skummelt, med kunst.

Man «skal» føle, mene og forstå.

Men er det mulig, selv for en helt vanlig fyr som meg?

– Det er det vi har prøvd å få til her. Det skal ikke være ei høytidelig utstilling, sier Mari Pedersen.

– Det er ikke sikkert man skal forstå alt

I utkanten av Bodø sentrum, i en gammel lagerbygning, er det stilt ut alt fra malerier av Bjørnar Moxnes til abstrakte skulpturer.

Bodø er kulturhovedstad i 2024, og Cecilie og Mari fikk godkjenning til å låne lokalet for tre uker siden.

På rekordtid har de fått skrapa sammen nesten 30 lokale kunstnere, og i perioden 25. mai til 2. juni stiller alle ut kunst.

– Det har spredd seg som brann i tørt gress, forteller Cecilie.

Og brannen har nådd NRK Nordland. For nå står jeg i lagerbygningen med et kamera – klar til å være kulturjournalist.

Til vanlig skriver jeg saker om alt fra eventyrlystne folk i Lofoten til arkeologer i barnehager.

Uten å være ekspert på noen av delene.

Men kunst har jeg overhodet ikke peiling på...

– Kanskje du først og fremst ikke skal ta deg selv så høytidelig, sier Cecilie Sandvik.

Strengt!

Men kanskje fortjent?

– Det skal være lett for hvem som helst å komme inn her å se noe som fenger dem, sier Mari før kunstner Kyrre Bostwick Bjerck legger til:

– Det er ikke sikkert man skal forstå alt.

Ok. Selvhøytidelighet kastes i restavfall.

La oss gjøre et forsøk på kunstanalyse.

– Føler du deg dum?

Mari Pedersen geleider meg bort til maleriet av en potteplante.

Hun sier ingenting.

– Det første jeg tenker er at det er veldig flott utført. Også tenker jeg på popkorn-gress. Det har jo NRK skrevet en del om i det siste.

Kunstner Pedersen er stille. Jeg fortsetter:

– Ansiktet følte jeg var trist, men så blir det mer og mer til en snill mann som er på vei til å eldres.

– Har du lest tittelen? spør Pedersen.

– Så det er rett og slett en tolkning av ordet pothead?

– Ja.

Jeg innrømmer at det gir mening.

– Føler du deg dum?

– Nei, på ingen måte. Og maleriet var veldig fint, innrømmer jeg.

Tre gjennom det usynlige filteret

Flott, kunstneren Mari virker å gi meg godkjent for første «analyse».

Men hva tenker kunsthistorikeren Silje Sigurdsen, også kjent fra Portrettmesterskapet, om tematikken «redd for å være dum på kunstutstilling»?

– Jeg vet hvordan det kan føles. Men jeg vet også hvor lett det kan være å tre gjennom dette rare usynlige filteret, sier hun.

Men for å finne glede i en kunstutstilling, uten å være lidenskapelig interessert, hva skal man gjøre?

Først og fremst nysgjerrighet, kommer det raskt fra historikeren.

– Finn din inngang. Liker du design, estetikk eller gratis vin? Er du opptatt av lamper, at objektet skal få godt lys eller vil du bruke kunst som en investering?

Og at du ser på kunst på en annen måte enn andre, betyr ikke nødvendigvis at det er feil.

– Jeg var på date en gang hvor det var masse nydelig mosaikk på veggene, og påpekte det til daten, forteller Silje og fortsetter:

– Det eneste han klarte å se var hvordan lyset var stilt inn. Han var elektriker. Det hadde jeg aldri tenkt på, men det er jo faktisk sinnssykt viktig.

– Men kan man si noe feil?

– Jeg mener at du aldri kan si noe feil. Hvis noen sier noe annerledes så tenker jeg at det også er en måte å se det på. Jeg skjønner at personen kanskje mangler noe bakgrunn eller forkunnskap, men jeg ville aldri sagt at er dumme og at det er feil, svarer Silje og legger til:

– Det finnes nok noen som gjør det, men det finnes drittsekker over alt.

6 fjes og to fugler, eller 13 fjes?

Tilbake til Bodø. Mari Pedersens bilde var noe konkret. Eller delvis konkret. I tillegg gir hun meg gratis hjelp med beskrivelser.

Kompanjongen Cecilie derimot, hun gir ingen hint.

– Det første jeg tenker er at det minner meg om Adde. Han har jo masse reinsdyr i sine bilder, sier jeg før det blir stille altfor lenge.

– Wow, nå imponerer du, svarer Cecilie.

Jøss. Hadde jeg vært en hund hadde halen gått bananas.

Sandvik bekrefter at det er ansikter gjemt i bildet.

– Hvor mange ansikter er det? spør jeg.

– Det er så mange ansikter som du ser, kommer det raskt.

Det er jo enkelt å forholde seg til. Da er det umulig å ta feil.

Dette begynner jo nesten å bli enkelt.

– Hvor mange ser du?

– Jeg ser 13, svarer Cecilie før jeg forteller at jeg ser seks fjes og to fugler.

– Men dette er abstrakt kunst. Jeg ønsker at det skal være opp til publikum selv å få mening med det.

– Da må jeg bare bli stolt

Hvem trenger masse forkunnskap for å finne stor glede i kunst?

Ingen!

Selvtilliten er på topp. Nå kan jeg diskutere kunst med hvem som helst.

– Jeg får litt samme følelse som jeg får når jeg leser nyheter om Gaza, sier jeg til Kyrre Bjerck.

Det er jo ingen god følelse. Er det frekt å si?

– Jeg synes det er veldig stygt og vakkert samtidig, svarer kunstneren.

– Blir du glad eller trist når jeg sier at dette bildet gir meg et stikk i magen?

– Det tenker jeg helt innafor å føle. Da må jeg egentlig bli stolt, svarer han.

En times tid på kunstutstilling har rast av gårde i rekordfart.

Hva sitter jeg igjen med, og hva bør du som leser sitte igjen med?

Cecilie Sandvik oppsummerer det egentlig ganske fint:

– Kunst er personlig. Det avhenger av personens bakgrunn og deres personlighet. Du har nok rett i at mange tenker at det er slags rang med tanke på utdanning og kunnskap, men det viktigste er å se etter noe man liker, fenger deg eller skaper en reaksjon.