Cathrine snakker så menn (endelig) forstår

Noen fødte deg en gang.
Så hvis du tenker «en artikkel om føding, det angår ikke meg» – jo da, det gjør det.
Du har bare vært offer for en historisk feilslutning, som nå skal rettes opp.

***

Hvordan behandler du egentlig det som renner ut av kroppen under en abort? Hva gjør du når du synes din egen nyfødte baby er ... lite pen?

Disse tingene har Cathrine Frost (45) lurt på. Hun er ikke alene.

Etter å ha laget forestillingen «Lykke til, Cathrine Frost» har hun fått høre det ekstremt mange ganger: Jeg kjente meg sånn igjen!

Men glem alt skrytet, utsolgte saler og tusenvis av fans i Norge.

Nå er Cathrine Frost langt hjemmefra og livredd. Igjen.

Edinburgh. 1 døgn til premiere.

En av de tusenvis av plakatene som preger Skottlands hovedstad i august, er Cathrines.

Vi er på verdens største festival for scenekunst, Fringe. Dagen før sin internasjonale premiere sitter hun på en pub i gamlebyen («jeg måtte ha en shandy (øl og brus, red.anm.) for å roe nervene»).

Én ting er nakne pupper på scenen. En rutinert skuespiller lever greit med det. Det er mye verre å dele ut flyveblad og promotere seg selv på gata, synes Cathrine Frost.

– Det er som å vise frem tissen og bare: Interessert?

Forestillingen hun har med til Skottland, er basert på hennes eget liv. Den tar opp de evige temaene graviditet, fødsel og ensomhet. Reaksjonene i salen spenner fra latter til gråt, til en og annen besvimelse.

Hun deler detaljer langt opp i ... eh, la oss kalle det intimsfæren.

– Skulle jeg ha en seremoni over det som blødde ut eller skylle det ned i do? sier hun om spontanaborten sin.

Alvoret ligger der. Seriøst, hvorfor vet vi ikke mer om disse tingene?

«Jeg reiste rett opp til ekskona og takket henne for det vidunderlige hun gjorde for 20 og 22 år siden da hun fødte barna våre», skrev en godt voksen mann som så stykket i Norge.

Likevel.

I sommer har selvtilliten hennes forsvunnet. Nå føles teksten teit, som en klisjé, «alle har sikkert hørt de greiene her før», tenker Cathrine.

Det spilles tusenvis av show i Edinburgh under Fringe. Et par (sensurerte) norske pupper kan lett drukne i mengden.

Veldig vanlig, veldig vondt

Hun har vært på Fringe før, men bare for å se på andre. Cathrine jobbet i mange år som skuespiller på Det Andre Teatret i Oslo og rundt omkring. Vennegjengen besto i stor grad av mannlige komikere, kjæresten også, han er på TV og heter Olli Wermskog.

– Jeg har alltid prøvd å være en kul kis, en av gutta, sier Cathrine.

Hun elsket frihet og reising. Men med biologisk presisjon meldte det seg en stor trang til å få barn, litt uti 30-årene. Hun ville videre fra det usikre skuespilleryrket og begynte på sykepleien.

Et par år senere ble Cathrine gravid. Lykkefølelsen var overveldende.

Spontanaborten skjedde første dag i praksis som sykepleier.

– Etterpå var jeg så lei meg at jeg klarte ikke å stå, forteller Cathrine.

Senere lærte hun at opp mot én av tre graviditeter ender i abort. Mange rundt henne hadde opplevd det samme. De hadde bare ikke snakket om det.

Etter nokså mye strev ble hun til slutt gravid igjen. (I stykket må en publikummer opp på scenen og spille Olli Wermskogs totalt utslitte penis).

Denne gangen gikk svangerskapet bra. Men fødselen holdt på å gå galt.

Cathrine sier det slik i forestillinga:

– Da sønnen min ble født, døde jeg.

Ny identitet søkes

Hun fikk narkose og ble skåret opp. Legen og kirurgen tok hverandre i hånda inni Cathrines livmor.

Så ble den lille gutten løftet ut.

Sønnen overlevde.
Hun overlevde.
Tiden etterpå var et sjokk.

Skulle nå livet bare rusle videre som om ikke kroppen og følelsene var totalt i kaos? Hvem var hun våknet som?

Kraften i kroppen var borte, hjernen var erstattet med glassmanet. Kul kis ble på ingen måte til kul mamma. Og hva er nå en kul mamma?

«Driver folk med dette hele tiden – og så har jeg ikke hørt noe om det?!» tenkte Cathrine Frost der hun snublet rundt hjemme med en skrikende baby og så støv hun aldri hadde lagt merke til før.

Hun følte seg ensom med kverninga (sønnen min er ikke søt, jeg vil heller være ute på byen, jeg føler ikke den morskjærligheten jeg burde etc.).

De første årene etter at Cathrine ble mor, ble hun en smule ensporet som samtalepartner på fest.

Hun ville være morsom om disse tingene, men merket jo at kompiser skygget unna.

– Jeg ble så sur når folk ble gjespete i fjeset av fødeprat!

Så kom teatersjef Mats Eldøen med et forslag.

Kan det være nødvendig å være så sint?

Nok prat. Lag en forestilling, var beskjeden.

– Den var jo solid, den fødehistorien, sier han.

Etter mange frustrerte rants hadde Cathrine plutselig en deadline, en regissør (Mats), femten tusen kroner i budsjett og fem datoer for å spille.

– Jeg ville formidle de tingene jeg skulle visst lenge før. Ting jeg skulle ønske at vi alle bare visste, sier hun.

Også de kroppene som ikke føder, trenger å vite mer.

Målet var å snakke om fødsel/følelser slik at menn ikke lukker ørene, men blir berørt.

– Jeg ville jo gjerne knuse ting på scenen, husker Cathrine.

– Men vi fant ut at hvis jeg ble så sint at Mats, mannen, sluttet å høre etter, måtte jeg fortelle på en annen måte.

De kranglet mye underveis. Hun ville knuse, hun ville også være naken. Til slutt var «Lykke til» ferdig. Proppfull av blod, glitter og fødeprat. Premierekvelden kom i november 2022.

Så skjedde det ingen av dem hadde forutsett.

Folkevandring til Frost

Det var som om alle som så det første kvelden, insisterte på at venner og familie også måtte se. Ordet spredte seg lynraskt.

Fem kvelder med «Lykke til» ble raskt til flere. Salen har vært utsolgt hver eneste gang.

Podkaster Martin Lepperød var blant dem som skrøyt av stykket. Cathrine registrerte større grupper av unge menn i tida etterpå. Kvinnene kom også.

– Unge jenter får stjerner i øynene og lener seg fram når en voksen dame snakker sånn om kroppen sin, sier Cathrine Frost.

16.500 mennesker har sett «Lykke til, Cathrine Frost» så langt. Forestillinga er kjøpt av både Nationaltheatret og Riksteatret, den skal på turné til hele Norge neste år.

Cathrine er blitt kjepphøy. Hun er faktisk i gang med å endre vestlig sivilisasjons tankegods! Hun vil lage TV-serie, film, spille i New York ...

Men. Klarer hun være like morsom, personlig og utleverende – on english?

Edinburgh. 1 time til forestilling.

Det er én time til den internasjonale premieren på «Good luck, Cathrine Frost». Hovedpersonen har sovet usammenhengende.

Hun drømte om flystyrt og ting som ble ødelagt. Hun har tatt på den rosa skjorta hun starter med på scenen, vandrer rastløst opp og ned trappa.

«Backstage» er en benk med forheng foran, hun smetter inn der.

– Åååh. Hvorfor gjør jeg dette her? roper Cathrine til seg selv bak gardina.

Én av grunnene: Når man finnes på engelsk, er det mulig å bli sett av så mange flere. Kanskje har du sett TV-serien «Baby Reindeer», årets Netflix-suksess? Den startet som et stykke her på Fringe.

De siste dagene har handlet om promo, logistikk og innkjøp. Blant annet av et stort antall gipsplater.

Hun fikk nemlig viljen sin. Cathrine skal definitivt knuse noe på scenen.

Skjerpings, Sokrates

Den første vinteren med babyen var Cathrine mye inne og ofte våken om natta. Hun trengte tid til å bearbeide traumet av fødselen og skjønne hvem hun var blitt.

Hun lette etter bøker, filmer og kunst av folk som fortalte om lignende erfaringer. Helt tilbake til sivilisasjonens vugge lette hun, hos de gamle, greske filosofene. Uten hell.

– Døden har de asså filosofert så mye over! Men ikke livets begynnelse, sier hun.

Her kan det være du som leser tenker: Åh, hun hadde fødselsdepresjon? Men nei.

– Jeg var ikke deprimert, jeg ble bare veldig irritert! sier Cathrine.

Å lage et nytt liv er kanskje det mest eksistensielle et menneske kan erfare.

Så hvorfor er det ikke flere fortellinger om det? Hvorfor har så lite av drøftingene til de store tenkerne handlet om fødsel? Hallo, Sokrates?

Den manglende nysgjerrigheten hans (og følgefeilen oppigjennom historien) gjorde henne til slutt eitrendes sint.

– Sokrates så på fødselen av mennesker som noe gårdsdyr drev med. Han og gjengen har lagt grunnlaget for mye av vestlig tankegods. Så den holdningen har påvirket oss i to tusen år, sier hun.

– Det sinnet er drivkraften min.

Og derfor er det Cathrine må slå. Hun kler av seg for å utøve Sokrates’ favorittsport pankreas (en slags naken-karate). Hun (og publikum!) smadrer gips for å endre historien.

Tiden er moden.

Edinburgh. Showtime.

Bak scenen er det ubehagelig å være Cathrine.

– Faen i helvete, nå skjer dette her!

Vi hører applaus og jubel, forrige forestilling er slutt. Cathrine sukker tungt.

– Nå blir jeg litt sånn kompetitiv, hvor mange hadde DE i salen, da? (Det høres unektelig ut som flere enn seks.)

Team Frost bærer glitter og gips inn på scenen. Hun står der litt, foran den tomme salen.

Fem minutter før showstart er hun vekk.

Når folk kommer opp trappa inn i salen, er hun på plass likevel. Hun sitter på huk på scenekanten og tar hver enkelt i hånda, mild, rolig og varm som den sykepleieren hun er.

Sytten håndtrykk blir det.

Alle setter seg tett på scenen.

En ung kvinne med lyseblå hårsløyfe tørker stille tårer i sekvensen hvor Cathrine forklarer nøyaktig hva som skjer under de tre ulike typene abort.

Ikke lenger alene

Ute i dagslyset etterpå er Cathrine Frost blank i fjeset av lettelse.

– Jeg måtte ta en ordentlig samtale med meg selv rett før der. Jeg vet egentlig hvorfor jeg gjør dette, sier hun.

Plasteret er revet av, engelsk versjon er født. Nå er det øl i sola.

– Jeg lagde forestillingen ut fra en ensomhet. Hver gang jeg spiller den, føler jeg på fellesskap, sier Cathrine Frost.

Plutselig får hun øye på henne med blå hårsløyfe litt lenger borte i folkemengden. Cathrine løper etter. Det blir en god klem.

Epilog.

Cathrine melder meg to uker senere. Det kommer flere på forestillingene nå, 30–40 stykker om dagen.

To anmeldere har gitt fire av fem stjerner. Flere publikummere skriver rosende kommentarer på nett. Som Viggo Venn, den norske klovnen som vant Britain’s Got Talent:

«A fantastic show! I absolutely loved it. Must see if you were ever given birth to 😃».

Ingen fra Netflix har ringt, så langt. Men:

«Jeg var også et hastekeisersnitt. Min mor døde i fjor. Nå vet jeg litt mer om hvordan det var å være henne», sa en eldre mann til henne etter en forestilling.

Han trengte også Cathrine Frost.

Likte du denne saken, kan du ha glede av disse: