Blues for en verden i det blå

4 months ago 37

De snusfornuftige blant oss vil nok hevde at det knapt finnes et dorskere musikalsk uttrykk enn blues, for ikke å snakke om dens mannevonde avlegger – bluesrocken.

12 takter, tre grep og en fyr som savner dama si – man kan vel si at budskapet for lengst er notert.

Bluesrock er naturligvis på sitt semreste når den fremføres av amatørorkestre med uforholdsmessig tro på egne evner. Men slik er det jo med all musikk.

Termen «gubbete» renner meg i hu, men den er litt slapp. Og utbrukt. Og dum. For er det noe som preger vår tid, der nær sagt all musikk er tilgjengelig, overalt og hele tiden, så er det at alt er «lov».

Takk og lov!

Da jeg var i slutten av tenårene hørte jeg så mye på blues at det burde ha vakt bekymring både hos lege og prest. Det var mørkeblå melankoli på alle bauer og kanter; gråtende gitarer og motløs lyrikk.

Litt i smug, for mens andre snuste på tidstypisk indiepop, satt jeg altfor ofte på tenåringskammerset og deppet til John Lee Hooker, B.B. King, Peter Green’s Fleetwood Mac, Stevie Ray Vaughan og litt mer tvilsomt, Gary Moore og Chris Rea.

Noe utløst av redselsfull kjærlighetssorg, selvsagt. Men selv når kjærligheten blomstret, var redselen for at den snart skulle visne så stor at det eneste som hjalp var proaktiv sorgbearbeiding med erkebedrøvelig blårock.

Litt handlet det også om at jeg på denne tiden så smått begynte å tafse på gitaren. Bluesskalaen satt raskt i fingrene.

Ennå, 35 år senere, er det kun den av gitarskalaene jeg kan spille i blinde, i et habilt tempo, og med passe «feel», som det gjerne heter når gitarister fomler med den slags.

Men fortsatt litt i smug, for lite er mer gjennomspilt, konservativt og forutsigbart enn disse tonerekkene, iallfall av oss amatører som aldri gadd å gyve ordentlig løs på mer avanserte fingerøvelser.

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med blues.

Skjønt, som den melankolske sjelen jeg er i besittelse av krever, så gjelder bluesens prinsipper uansett sjanger. Moll fremfor dur. Ettertenksomhet fremfor gledesrus.

Men så skjedde det at bluesen kom tilbake. Ikke nok med det: I form av bluesrock. Og med en for meg helt usannsynlig vekkelsespredikant.

Før vi kommer til ham: Vi lever i en tid som oser blues. Krigene herjer, demokratiene er på defensiven, de selvutnevnt «sterke» mennene får stadig mer innflytelse.

Reaksjonens røster har fått orden på stemmen og selvtilliten.

I tillegg: Klimakrisen og de uoverskuelige utfordringene fra og med kunstig intelligens. For ikke å snakke om informasjonskrisen, algoritmene og trollfabrikkene.

Verdenssituasjonen er som en bluestekst. Som vestkystblues-pioneren Charles Brown advarte om i en av sine aller tristeste bekjennelser, tilbake i 1951: «Black night is falling.»

Tidsånden og bluesen går sånn sett hånd i hånd, men underlig nok var det ikke denne jammerfulle erkjennelsen som vekket min melankolske mismodighet.

I stedet var det, av alle, 59-åringen Saul Hudson som rett som det var, og helt overraskende, vekket min slumrende fryd for blåtoneskalaens dystre skjønnhet.

Hudson står til daglig for sologitar i det som i min fordomsfulle optikk er et av denne verdens aller minst tiltalende spelemannslag – Guns N’Roses.

Slash, som han nok er mer kjent som, slapp nemlig albumet «Orgy of the Damned» her forleden. Og til tross for den tøyse- «tøffe» tittelen: Det er helt sensasjonelt bra.

Det består av bluesstandardlåtenes standardlåter og er like originalt som et kneippbrød.

Slash gitarjokker som om det var siste gangen han får oppleve den slags (og som det går unna!), og de fornemme gjesteartistene brummer og gauler som om de var med i en halsløs redningsaksjon for å berge en norsk løk ned fra verdens tak.

Igjen: Platen er helt sensasjonelt bra.

Den damper av overskudd og musikkjærlighet, og det swinger noe så infernalsk av Slash og hans folk, ikke minst av trommeslager Michael Jerome. Han banker og tråkker og visper, og spillegleden smitter over på resten av banden. Og viktigst: over på oss som lytter.

Sagt på aller mest forsiktige vis: Dette så jeg ikke komme. At Slash skulle bli en musikalsk helt i 2024, er på samme corny-nivå som at det plutselig skulle gå opp for en stakkar at Donald Trump faktisk er bitte litt sjarmerende.

Men versjonene hans (deres) av klassikere som «Cross Road Blues», «Hoochie Coochie Man», «Killing Floor», «Oh Well» og, ikke minst, «Papa Was A Rolling Stone» (ikke egentlig en blueslåt, da, men det får gå) er så fete at det knapt er til å forsone seg med.

Selv min egenrådige 12-årige sønn tramper takten når Slash, Jerome & co. durer mollstemt i vei på den sistnevnte, med havvindturbinen Demi Lovato bak mikrofonen.

Som en kommenterte: Dette er fagfolk på jobb.

Så spørs det hvor lenge dette plutselige bluesrock-innfallet varer. Som med det meste i vår flyktige samtid, er det nok en sjanse for at også dette fremstøtet fyker forbi før det har rukket å sette seg ordentlig.

Men inntil videre har den, vel, litt komiske rockposøren Slash virkelig klart å sette sitt bumerke på forsommeren – i et år der det knapt er lystige nyheter å skjelne.

Et år i bluesens tegn, med andre ord.

Og jeg har, oppildnet av det hele (i den grad man kan la seg oppildne av slikt), funnet frem gamle favoritter fra min bedrøvelige termin i tenårene, da bluesen ikke bare var en musikalsk stallbror, men også en tilstand.

For en sangskatt det er. Gull, røkelse og myrra.

Jeg nevnte Charles Brown så vidt over her. Som han for over 70 år siden sang i låten som vanligvis tilskrives Jessie Mae Booker: «Nobody cares about me/I ain't even got a friend/Baby's gone and left me/When will my troubles end?»

Den gangen et bilde på tenåringens nitriste, men neppe særlig enestående erfaringer. Anvendt på vår tid er det aller mest et bilde på en verden gått av hengslene.

En verden som trenger litt trøst, gjerne i bluesen. For ikke å si i bluesrocken.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article