«Begynner på horehuset og ender på galehuset»

«The Rake's Progress» forteller historien om døgenikten Tom Rakewell som, etter å ha arvet en formue, lar seg lokke av djevelen ut på en galei som begynner på horehuset og ender på galehuset.

Underveis gifter han seg med en dame med skjegg og forsøker å frelse verden med en maskin som kan lage brød av stein.

På papiret ser altså «The Rake's Progress» ut som en nokså fornøyelig affære. Og moralen virker grei nok: uten moralsk kompass ender ufortjent rikdom med for­dervelse og død.

Likevel oppleves «The Rake's Progress» sjelden primært som morsom, til tross for rekken av komiske opptrinn underveis.

Sjongleringen av litterære og filosofiske referanser gjør teksten i overkant highbrow til å fungere som ren komedie. Musikken beveger seg fra komisk 1700-talls opera-pastisj i åpnings­scenen, til forunderlig gripende veklage i den avsluttende scenen på galehuset.

Den viktigste innvendingen mot at dette er en komedie er at hoved­personen selv verken er noen typisk hedonist eller lattervekkende tosk. Tom Rakewell finner ingen glede i sine utskeielser og hjemsøkes av sviket mot kjæresten Anne Trulove.

Surrealisme og galskap

Vidar Magnussens genistrek er å gjøre «The Rake's Progress» til en mentalt syk manns rekonstruksjon av sin egen gradvise nedstigning. Dette gir handlingen en tydelig retning og dramaturgi allerede fra første scene.

Det som utspiller seg er dermed ikke lenger noen moralsk allegori, men derimot en surrealistisk gjenfortelling av en realistisk historie.

Til tross for mye visuell kreativitet og absurd humor fremstår «The Rake's Progress» først og fremst som en smertefull og rystende reise ned i et tiltagende mentalt mørke.

Nick Shadow – djevelen i forkledning – har nå blitt en agent i Toms hode, og trekker ham inn i vrang­forestillingenes verden. I tillegg har Magnussen med stort hell føyd til en stum rolle, spilt av Martin Lønhøiden Isaksen, en «god» skygge som forgjeves forsøker å avverge Toms fatale valg.

Gjermund Andresens virknings­fulle scenografi fremstår på sin side som en trinnvis demontering av hovedpersonens virkelighetsforankring. Den effektive bruken av dreiescene forsterker inntrykket både av nedad­gående psykisk spiral og uopphørlig «tankekverning» hvor fragmenter av ulike virkeligheter glir over i hverandre.

Dansekomponisten Stravinskij

Parallelt med at scenografien blir mørkere og kaldere blir scene­opptrinnene desto mer fargesterke og surrealistiske. Christina Loverys kostymer er en fryd for øyet, og illustrerer samtidig effektivt spennet mellom virkelighet og vrangforestilling.

Prikken over i-en settes av Stian Danielsens elegant koreograferte danseopptrinn, som både tilfører den grunnleggende dysterheten forfriskende dopaminrush, og samtidig hyller Stravinskij som dansens komponist mer enn noen annen i forrige århundre.

Musikalsk overbevisende

Med sitt overflødighets­horn av operahistoriske klisjéer på skakke er «The Rake's Progress» ingen enkel opera for sangere og musikere. Dirigent Kirill Karabits bruker litt tid på å få hele det komplekse musikalske apparatet til å falle på plass, men etter hvert sitter fremførelsen som et skudd.

Operaorkesteret turnerer elegant Stravinskijs karakteristiske vind­skeive rytmer, og Operakoret utmerker seg med vokal og koreografisk presisjon.

På solistsiden er dette nok en oppsetning fra Nasjonal­operaen uten et eneste svakt ledd. Tenor Thomas Atkins kombinerer letthet og fleksibilitet med vokal potens i rollen som Tom Rakewell. Hans portrett av hoved­personens tiltagende galskap er gripende både vokalt og scenisk.

Overbevisende vokalt er også sopran Mari Eriksmoen i rollen som Anne Trulove, selv om denne karakteren regimessig fremstår som den mest utydelige av de fire hovedpersonene.

Jeg får aldri helt tak på hvor Magnussen plasserer Anne i Toms mentale landskap, og hun fremstår merkverdig lite preget av stundens alvor i den avsluttende scenen på galehuset.

Tydeligere er mezzo­sopran Tone Kummervold i rollen som Baba the Turk, operaens sceniske og vokale fyrverkeri. Kummervold har stålkontroll på Babas hysteriske raseri­utbrudd, og eier i tillegg scenen i det mest absurdmorsomme dansenummeret jeg kan huske å ha sett så langt ved Kirsten Flagstads plass 1.

Sist, men ikke minst: Aleksander Nohr gjør en lysende prestasjon i rollen som Nick Shadow. Nohrs velklingende baryton kan smigre hvem som helst, og supplert med perfekt timing og mimikk på scenen blir dette en svært minneverdig djevel.

Lyttende regissør

Mange nordmenn kjenner trolig Vidar Magnussen først og fremst som komedieskuespiller. I så måte kommer det kanskje overraskende på noen at denne opp­setningen av «The Rake’s Progress» i så stor grad har blitt en mørk og gripende utforskning av menneskesinnet.

Samtidig er det åpenbart at det primært er Magnussens erfaring som musikal­regissør som her slår ut i full blomst.

Magnussen fremstår mest av alt som en lyttende regissør. Blandingen av humor og tragedie, samt musikkens eklektiske preg, er helt tydelig på bølgelengde med Magnussens egne kreative ståsted.

Så har da Magnussen også uttalt at «The Rake’s Progress» har blitt hans favoritt­opera i løpet av denne prosessen. Hvilken opera som er nummer to på den lista håper jeg å få anskueliggjort i løpet av overskuelig fremtid.