Barnløs, kald kattekivnne eller «brat»?

Heisann!

Jeg må starte høstens første bokbrev med å legge meg flat.

Først må jeg si unnskyld til Paris, som jeg i forrige bokbrev skrev var oppskrytt som kjærlighetsby. Etter at OL-åpnings­seremonien viste fram Paris som kulturby på beste vis, ble jeg hekta på de olympiske lekene og nyforelska i Paris, og det var jeg ikke alene om.

All fritid ble brukt foran TV og på OL-stoff på Instagram. Jeg fikk ikke lest en eneste bok.

Det siste jeg gjorde før ferien var jo å mase på at dere måtte lese masse i sommer. Tilbake på jobb treffer jeg på kolleger som gledes­strålende forteller hvor mange tusen sider de har fått lest i sommer, og jeg kjenner skammen skylle over meg.

Jeg er blitt en god sportsidiot, men en dårlig bokorm.

For å være ærlig, sliter jeg med å finne tilbake til lesegleden, særlig for skjønnlitteraturen. Det har vært så sterk fellesskapsfølelse og mange rørende øyeblikk i både fotball-EM og sommer-OL. Utenfor den bobla raser krig og kriser.

Jeg blir derfor litt tom i blikket når jeg leser baksidetekster på romaner som handler om relasjonsdrama og nevrotisk sjelegransking.

Siden juni er jeg bare interessert i sport og verdenspolitikk og kjenner ikke meg selv igjen. Etter flere mislykkede forsøk på å lese romaner, søkte jeg i stedet til sakprosaen. Hvem er Kamala Harris, bortsett fra at hun ler godt og er brat? Jeg har funnet flere svar i memoarene hennes.

Jeg deler også mine favoritter blant rettssalsthrillere, et lekkert omslag fra den norske bokhøsten og mitt utvalg fra New York Times sin beste 100 bøker-liste.

I sommer har nyhetene om valget i USA lignet mer på en Netflix-serie enn på virkelighet. Knapt hadde vi roet oss etter attentatet mot Donald Trump før Biden trakk seg og pekte på Kamala Harris som Demokratenes presidentkandidat.

Ut av det blå fikk USA Kamala-feber som om Covid var tilbake. Fra å være den minst populære visepresidenten noensinne, ble det hallelujastemning på valgmøtene til Harris, og hun spratt opp på meningsmålingene. I sosiale medier runget latteren til Kamala i stadig nye memes. Men hvem er hun egentlig?

«The Truths We Hold» kom ut i 2019 og toppet New York Times' bestselgerliste. I 2021 kom den på norsk, etter at Harris ble valgt som den første kvinnelige visepresidenten. Den forsvant nok i alt mylderet, som Harris selv gjorde. Nå er forlaget i ferd med å trykke opp et nytt opplag.

Svart eller indisk?

Allerede i første kapittel skjønner jeg at Trump ikke har lest denne boka. Da han nylig ble intervjuet av Foreningen for svarte amerikanske journalister, sådde han tvil om bakgrunnen til Harris. Først var hun indisk, nå er hun plutselig blitt svart, mente han og insinuerte at Harris spiller på ulike deler av identiteten sin for å fri til ulike velgergrupper.

Kamala er den eldste datteren til Shyamala Gopalan fra India og Donald Harris fra Jamaica, som møtes under studier og aktivisme i California på 60-tallet. De to skiller seg når Kamala er syv år gammel.

Moren får eneansvar for de to jentene, og vi hører lite om faren deretter. Men moren var veldig bevisst på at hun skulle oppdra to svarte amerikanske døtre, skriver Harris.

Kamala blir tatt med i baptistkirke og går på Howard University, som ble grunnlagt i 1867 for svarte studenter. At Kamala Harris er dypt forankret i den svarte amerikanske kulturen er det ingen tvil om.

Boka har fått kritikk for å være litt kjedelig, mer politisk manifest enn personlig memoar. Foreldrenes skilsmisse skildres i noen få setninger, selv om det må ha vært tøft. Møtet med Doug Emhoff, som Kamala er gift med i dag, er rørende skildret, men det er også det eneste vi hører om kjærlighetslivet hennes.

Det som ligger Harris på hjertet er de mange problemene USA sliter med og hvordan de kan fikses eller forbedres.

I en tid der folk deler veldig mye om privatlivet sitt, er det litt forfriskende med en bok som brenner av engasjement i sakene eller enn personlig utlevering.

Som jurist og statsadvokat kommer Harris borti noen av de mørkeste sidene av det amerikanske samfunnet. Under Trump førte innstrammingen av migrasjons­lovene til at foreldre og barn ble sendt til ulike interneringsleirer.

Harris engasjerte seg i å forene barn og foreldre, og noen av skjebnene hun forteller om i denne saken orker jeg ikke engang gjenfortelle.

Republikanernes vise­president­kandidat J.D. Vance vakte oppsikt med sin påstand om at Kamala er del av en gjeng barnløse kattekvinner på venstresiden, som ikke er investert i USAs fremtid.

Som barnløs kattekvinne selv, vet jeg at man likevel kan være glad i barn og opptatt av klodens fremtid. I Harris' tilfelle faller karakteristikken på steingrunn.

For det første har Kamala ikke katt, og jeg har sjelden lest et så brennende engasjement for barn og svake som hun presenterer i boka si. Der jeg nøyer meg med å gråte for barn som har det vanskelig, går Harris til handling.

Kamala Harris kommer aldri inn på hvorfor hun ikke har egne barn, men hun skriver med kjærlighet om fadderbarna sine og om stebarna sine. Ungene til Doug syntes stepmom var et litt kaldt begrep og valgte å kaller henne Momala, som jeg syntes var en veldig koselig gest.

Tøff nok?

I USA tenker man på Republikanerne som et pappaparti og Demokratene som et mammaparti. Republikanerne er strenge og tøffe, mens Demokratene står for omsorg og omfordeling.

En kvinnelig leder for Demokratene kan dermed fremstå som litt for soft i noens øyne. Trump har satset på å være den sterke lederen. Hvis Harris blir president, kan hun stå imot Putin, Netanyahu og Xi Jinping?

Etter å ha lest boka, er jeg ikke redd for det. Harris tar opp kampen med amerikanske banker, farmasiprodusenter og CIA-ledere uten å bli det skvatt nervøs. Tvert imot virker det som om hun koser seg ekstra når hun står overfor en mektig og vrang motstander.

Boka slutter før Harris blir visepresident. De virkelig store hendelsene i Kamala Harris' liv ligger nok foran henne. Skal vi dømme på hennes nye, selvsikre og løsslupne fremtoning, blir neste memoar fra hennes hånd både mer innholdsrik og mer personlig.

Hvis hun vinner valget, da.

Ukas omslag

Man skal ikke dømme en bok etter omslaget heter det, og det er så klart sant. Samtidig er bokhylla mi proppfull av bøker jeg har kjøpt fordi omslaget var fint.

Designere og grafikere jobber hardt for å lage pirrende omslag. Hvorfor skal vi late som om det ikke betyr noe? Når høstens utgivelser nå renner inn i posthylla, vil jeg løfte fram noen av omslagene som skiller seg ut.

Her er det omslaget som har fenget meg så langt, designet av forfatteren, Ida Therese Klungland sammen med Ingunn Cecilie Jensen.

Dette er Ida Therese Klunglands første roman for ungdom. Hun har fortalt meg at hun lagt mye arbeid i designet, og passet på at tittel og cover kommuniserer godt med hverandre.

Bortsett fra at jeg er blitt svak for rosa på mine gamle dager, er det noe vakkert og litt grotesk på gang. Ser du nærmere på de fine sirklene oppdager du at det er kondomer. Og det er mange av dem. Hva er det jeg-personen ikke angrer på?

Jeg synes dette er en innertier. Jeg får lyst å lese boka og jeg får lyst til å ha den i bokhylla.

Skal det være et saftig rettssalsdrama?

Lenge drømte jeg om å bli advokat eller dommer fordi jeg elsket filmer og TV-serier fra rettssalen. Så viste det seg at jeg foretrekker å lese romaner enn paragrafer, og det ble med drømmen. Men å lese Kamala Harris' memoarer, med handling fra rettsvesenet, vekket til live min slumrende lidenskap for rettssalsdrama.

Jeg googlet best courtroom thrillers og valgte en lydbok med et originalt plot: To søstre møtes i rettssalen. Lillesøsteren er anklaget for drap på babyen til den eldste. De to søstrene er svært forskjellige, men veldig nært knyttet. Babyen har kolikk og skriker i timevis så man kan bli gal. Men kan søsteren virkelig ha kvalt sin egen niese av den grunn?

Jeg kunne ønsket meg litt mer juss, for dette var mer av en psykologisk thriller. Men den grep meg absolutt, på nesten ubehagelig vis. Kanskje er den for sterk dersom du har baby og søster selv, men om du takler det, anbefaler jeg boka.

Dessverre finnes den ikke på norsk. Rettssalsdrama er først og fremst en amerikansk sjangre, både i bok og film.

Mine tre favorittbøker fra rettssalen

• Scott Turrow: «Presumed Innocent» (1987) En nyfilmatisering finnes på Apple TV+, men om du ikke har sett den, eller 1990-versjonen med Harrison Ford, er boka et mesterverk innen whodunnit-krim. Da jeg bodde i New York i 1987 var dette boka alle leste, og det gikk en historie en mann i et selskap som slo til en annen gjest da han røpet morderen. Jeg er enig at vold var berettiget i dette tilfellet.
• John Grisham: «Pelikanrapporten» (1992 på engelsk) Juristforfatter Grisham er en maestro i å kombinere juss, spenning og politiske temaer. Jeg holder «Pelikan­rapporten» høyt, for den var tidlig ute med å tematisere utryddelsen av dyrearter OG utvelgelsen av dommere til Høyesterett, to temaer som bare er blitt mer aktuelle på 2020-tallet. Oljeboring i et våtmarksområdet som er essensielt for en pelikanart står i sentrum, en type interessekonflikt vi nordmenn også er kjent med.
• David Guterson: «Snow Falling on Cedars» (1994) Handlingen foregår på vestkysten av USA i 1954. En japansk-amerikansk mann er anklaget for mord på en norskættet laksefisker, og boka avdekker den spente stemningen mellom de to etniske gruppene. Interneringen av japansk-amerikanere i USA under andre verdenskrig er en skamplett på historien deres. Et vedvarende snøfall utenfor rettssalen gir boka en dempet, intens stemning som sitter i fortsatt, 30 år senere.
• Til min overraskelse er dette en av bøkene som er blitt fjernet fra biblioteker på grunn av sitt seksuelle innhold. Jeg husker ikke noe sex engang.

Er du også glad i advokatkrim, send meg gjerne dine tips!

De beste bøkene etter år 2000

Du har kanskje fått med deg at New York Times har laget en kåring av de 100 beste bøkene i det 21. århundret. Og at Jon Fosses «Septologien» er med på lista men ikke Knausgårds «Min kamp», selv om den har vært en suksess over dammen.

Kåringen er gjort ved å spørre 503 forfattere, kritikere og bokelskere om hva de synes er de ti beste bøkene i det nye millenniet. New York Times-redaktørene var selv litt overrasket over hvor lite sjangerlitteratur som kom med på lista, verken fantasy eller krim, som er populære i salg.

Jeg skjønner det litt, for hvis jeg blir bedt om å velge den beste boka jeg har lest, vil jeg velge Fosse over Fossum, selv om jeg setter pris på begge leseopplevelsene.

Hvis du ikke har gjort det allerede, anbefaler jeg deg å gå inn og se på lista. Den vekket mange gode leseminner!

Nettutviklerne til NYT har dessuten laget en fiffig løsning der du på hver bok kan krysse av om du har lest den eller om har lyst å lese den. Til slutt får du en illustrasjon på hver av kategoriene, og du kan sammenligne med andre lesehester.

Her er mine, sveip til høyre for å se begge boksene.

Bare å tenke på disse bøkene gjør meg glad.

En sånn kan man jo sende til familie for tips om gaver:-)

Får du lyst å sende meg dine på siss.vik@nrk.no, eller kommentarer til lista, er jeg så klart interessert.

Kommentér

Tilbake til temaet i åpningen: Er jeg alene om å ha mistet interessen for skjønnlitteratur om relasjoner og følelser? Eller bør forfatterne utvide temaene de skriver om til å handle mer om verden?

Jeg lurer på hva du tenker om saken. Til uka skal jeg på forlagsfester og se forfattere i øynene og innrømme at jeg bare vil se sport. (gulp) Vi høres om hvordan det gikk!