Anerkjennelsen av Palestina er uansett en dråpe i havet

En tostatsløsning er eneste vei til et fredeligere Midtøsten. Det er for tidlig å si om regjeringens anerkjennelse av staten Palestina gjør noen positiv forskjell.

Foto: Roar Hagen / VG

onsdag 22. mai kl. 16:58

Både internasjonalt og i Norge er det bred enighet om at en tostatsløsning er eneste vei til fred mellom Israel og Palestina. Det har blitt enda klarere siden terrorangrepet mot Israel 7. oktober i fjor og den etterfølgende brutale krigen.

Veien dit er uendelig lang, men det er eneste mulighet. Det betyr også at Palestina på et tidspunkt må anerkjennes som stat.

Det vanskelige spørsmålet er når.

Regjeringen mener det rette tidspunktet er akkurat nå. Begrunnelsen er at det er viktig å holde liv i håpet om at palestinerne får en selvstendig stat. At Palestina blir anerkjent, er også en sentral del av den arabiske fredsplanen, og regjeringen markerer sin støtte til planen gjennom dagens beslutning.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og statsminister Jonas Gahr Støre på pressekonferansen onsdag da de varslet at Norge vil anerkjenne Palestina. Foto: Helge Mikalsen / VG

Norge er et lite land, og en svært liten brikke i et stort spill. Selv om det tidvis kan virke slik i den norske debatten, er det ikke av avgjørende betydning for utsiktene til fred hva statsminister Jonas Gahr Støre beslutter.

Spørsmålet er om dagens store nyhet virker som et lite dult i rett retning, eller om den gjør Norge mer irrelevant.

Håpet er at anerkjennelse av staten Palestina, som vi gjør sammen med blant andre Spania og Irland, skal senke terskelen for at flere europeiske land snarlig skal annonsere det samme. Det kan være viktig for en annen avgjørende beslutning for fred: En felles arabisk anerkjennelse av staten Israel.

En slik dynamikk kan, i beste fall, virke positivt på utsiktene til en fredsavtale.

Men det er et sjansespill.

Å anerkjenne et område som en selvstendig stat skal ikke være symbolpolitikk. Det er en brudd med Norges linje i slike spørsmål å bruke en anerkjennelse til å tenne et håp, fjernt fra realitetene på bakken. For det selvstendige Palestina er ikke en realitet i dag. Det er et splittet område uten fastlagte grenser, og uten et samlet styresett.

For å kunne forsvare å bruke dette politiske virkemiddelet nå, må det ha en konkret effekt, og den må selvsagt være positiv.

Det er å håpe at regjeringen har godt belegg for å mene at tidspunktet for anerkjennelsen er rett.

Faren er at regjeringen setter Norge i en svakere posisjon til å støtte opp om en fredsprosess.

Sveriges anerkjennelse av staten Palestina i 2014 var en flopp. Selv om Norges beslutning skjer i en annen kontekst, som del av konkrete forhandlinger og sammen med andre land, er det en risiko for at resultatet blir det samme for Norges del.

Regjeringen ønsker at anerkjennelsen skal være en støtte til de moderate kreftene på begge sider av konflikten. I dag mangler både israelerne og palestinerne ledere som kan føre dem ut av den dype, voldelige konflikten de står i.

Israels respons er kraftfull, men ikke overraskende. Statsminister Benjamin Netanyahu er sterk motstander av en tostatsløsning. Det er feil, slik Israel gjør, å tolke anerkjennelsen av Palestina som fiendtlig overfor Israel.

De kortsiktige konsekvensene av regjeringens beslutning ser ut til å være negative. Israels ambassadør tilbakekalles. Hamas jubler over støtten fra Norge. Og hvis Israels finansminister Bezalel Smotrich gjør alvor av å holde tilbake skatteinntekter til de palestinske selvstyremyndighetene for å straffe Norge, rammer det den palestinske befolkningen.

Men de langsiktige konsekvensene er viktigere. Det er altfor tidlig å konkludere hva de blir.

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for VGs holdning. Lederartiklene legger ikke føringer for vår nyhetsdekning.