5 months ago
56
Dagny drømmer om jordbær, mens Ruben roper på Gud. Dessuten får Human Etisk forbund så pappen passer. Denne helgens musikk går i alle retninger.
MATT: Selv de av oss som ikke er Torstein Bae skjønner at her er det mange uklare trekk. Foto: Michael Schult Ulriksen/PROMODagny - «Strawberry Dream»
Om det er tilfeldigheter, intuisjon eller ren flaks: Dagny nikker til Bridget Jones omtrent samtidig som fjerde film om Helen Fieldings dagbokskribent annonseres. Dessverre kommer nok ikke dette Rat City-samarbeidet til å være like langvarig. Til tross for at det er en gjenforening av sukssessteamet bak monsterhiten «Somebody». Teksten er passe smart og morsom. Produksjonen er ganske grom. Men det skuffende dropet og refrenget høres mest ut som det er designet for resepsjonsventing. Kanskje i Petter Stordalens hotellkjede med samme navn? Uansett forglemmelig.
NOTD - «Under My Breath»
Her er låten Dagny og Sunberg-brødrene skulle laget. Lekker gitardrevet elektronisk pop. Passe ukjente Riley Biederer leverer lettbent og søtt vokalarbeid med akkurat passe hes knekk. Så kan man selvsagt innvende at det er like mye stemning som lener seg mot all annen «lettvinn» pop. Men, som sett i teksten over: Pop er definitivt ikke enkelt. Selv om det framstår enkelt.
Dua Lipa - «Illusion»
Noen har åpenbart hørt mye på Alan Braxe og Daft Punk i vinter. Dua Lipas nyeste singel lener seg så tung mot fransk popdisco at selv middelmådige beatmiksere bør få den til i en overgang til «Music Sounds Better With You». Gjerne med Modjos «Lady» i forkant. For det er sånn det føles. Som en god overgang. Men ingenting mer.
GUTTEROM: Rocky og smugrøykende nonner er det som får Ruben til å våkne uthvilt. Foto: IGW Studios/PROMOBaby Rose - «Caroline»
Ahnonsi? Nina Simone? Jasmine Rose Wilson er kanskje ikke bedre enn dem, men defintivt på samme nivå. «Caroline» er et varm soul-høydepunkt på en nydelig EP som er enda mer verdt å høre på nå som muligens de mest forvirrende og direkte dysfunksjonelle delene av april er over. Forhåpentligvis.
El Papi - «Regissør»
Noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor enkelte insisterer å synge på norsk. El Papi viderefører her språklige nyvinninger som ordet sykepleierinnen med linjer som «for hun lyser opp i glør» og ri som «selv om hele verden blør / vil hun leve når vi dør». Dumt, for denne «gjør egne valg, ei ditt eget liv og historie» har en oppildnende god beat i bunn . Så får det være at den handler om å være utbrent allerede når man er 23.
Göttemia - «Humanetisk forbund er tette i pappen»
Ukens, sannsynligvis månedens, kanskje til og med årets, nydelig dummeste låttittel skjuler perfekt brølende punkrock. Som har like lite med tittelen sin å gjøre som forrige albums «Nils Gunnar Lie». Tror jeg. Denne solide Halden-kvartetten har uansett holdt på for lenge til å henge seg opp i slike uvesentligheter.
BRO: Eva Storrusten står sannsynligvis ikke i bro mens hun synger, men i disse dager vet man aldri. Foto: PROMORuben - «Oh Lord»
Det er utvilsomt at Ruben Markussen har en egen knapp for troverdig inderlighet montert i stemmebåndene. Denne balladen har akkurat så høyt indre tempo at man frykter den hvert øyeblikk skal over i en EDM-beat. Det gjør den heldigvis ikke, men den stopper likevel litt uti ingenting. «Oh Lord» trykker uansett så tungt på Eurovision-knappene at noen i NRK snart må ta ansvar i forkant av nesten MGP-finale.
Eva Storrusten - «This is goodbye»
Her er den varmeste og inderligste vokalen du sannsynligvis aldri har hørt. Eva Storrusten kommer fra jazz, men åpner musikkåret sitt med en nydelig folkeviseklignende ballade som starter som en grei blanding av Aurora og Marthe Vang. Etterhvert utvikler den seg derimot til en bredde og klang som bare er hakket mindre klaver unna en David Lynch-film. Det siste minuttet er faktisk noe av det mer gåsehudgode jeg har hørt i hele år.
English (US)