Sykelønn og politisk overtro

BEDRE TIDER: LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-direktør Ole Erik Almlid i samtale på Kanalplassen under Arbeidslivets toppmøte i Arendal i år. Foto: Heiko Junge / NTB

LO kan stå på sitt og ende med akkurat det de er mot.

Dette er en kommentar

Vi har en oljeformue som ingen andre utenfor Midtøsten.

Men heller ikke hos oss kan den samme kronen brukes flere ganger.

Når utgiftene til sykepenger er ventet å øke med 8,2 milliarder kroner neste år, og spise til sammen 64,2 milliarder av statsbudsjettet, er det i bunn og grunn en politisk prioritering.

Det er 8,2 milliarder kroner som ikke kan brukes på kommuneøkonomi, sykehus, skoler eller på å få flere inn i arbeidslivet.

Og det kan lett bli verre.

Sykelønn er den største økningen i kroner, men den totale økningen til ulike helserelaterte ytelser, er beregnet til over 20 milliarder kroner neste år. Ingenting tyder på at utgiftsveksten vil stanse.

Sykefraværet er høyere enn på femten år. Og det norske sykefraværet var høyt fra før.

Noen setter det i sammenheng med at Norge har så høy sysselsetting, men argumentet holder ikke hvis vi sammenligner med våre nærmeste naboland. Både Island, Sverige og Danmark ligger over oss i andelen i jobb blant kjernen i yrkesaktiv alder (mellom 20 og 64), viser tall fra Nav.

Samtidig har de langt lavere sykefravær.

Den fulle forklaringen på sykefraværet er komplisert. Særlig fordi det er langtidsfraværet som er vårt desidert største problem, ikke at folk er borte en fredag etter en fuktig kveld på byen, eller fordi de snufser litt. Langtidsfraværet betales av staten.

Alt løses ikke på magisk vis om sykelønnsordningen endres. Hverken om arbeidsgiver må betale mer for lengre sykefravær eller om arbeidstager får lavere utbetaling.

Men at verdens høyeste sykefravær ikke har noe som helst med verdens beste sykelønnsordning å gjøre, er ren politisk overtro.

Likevel får forestillingen leve, og den har gode kår i den største og viktigste fagforeningen av dem alle: LO.

Akkurat nå sitter partene i forhandlinger om IA-avtalen. Den skulle redusere sykefraværet. Det har den ikke gjort.

Både LO og NHO har stilt ultimatum i prosessen. LO vil videreføre en «garanti» for at sykelønnsordningen ikke kuttes, i praksis en vetorett til partene.

Ingen forventer at LO plutselig skal støtte kutt i sykelønnsordningen. Men det gjør heller ikke fagforeningene YS, Unio og Akademikerne. Likevel har de åpnet for at videre utredninger og arbeid må gjøres med et reelt, åpent mandat. Politiske standpunkter skal ikke hindre ny kunnskap.

LO sier klart nei. Resultatet blir at IA-avtalen avgår ved døden. Da forsvinner også partenes «vetorett» og sykelønnsdiskusjonen havner igjen på politikernes bord.

Hva skjer så?

Endringene kommer neppe brått på (det er forbeholdt ting som lakseskatt). Til det er sykelønnssaken for kontroversiell. Samtidig er det klare tegn til bevegelse i det politiske miljøet.

Flere partier, også på venstresiden, kan være åpne for at arbeidsgiverne må betale mer for langtidsfraværet. Venstre vil endre sykelønnsordningen også for arbeidstagerne, Frp snuser på det i sitt nye programforslag, mens Høyre har sagt nei.

For å komme videre, trenger man kanskje et utvalg...et sykelønnsutvalg som skal se på alle problemstillinger. Trolig med et åpent mandat som ikke utelukker at de kan foreslå endringer i selve ordningen.

Hvis IA-avtalen kollapser, kan vi med andre ord få nettopp det utvalget LO nå setter alle kluter inn for å hindre.

Det er et aldri så lite paradoks.

Undertegnede var stortingsrepresentant og statsråd for Høyre fra 2009–2021, herunder arbeids- og sosialminister med ansvar for IA-avtalen. Jeg gikk ut av partiet da jeg startet i E24.