Krigsfotograf Harald Henden (63) bisettes

4 months ago 188


Kortversjonen

  • Den prisbelønte VG-fotografen Harald Henden bisettes fredag 12. juli klokken 13 fra Vestre Aker kirke i Oslo.
  • Henden dokumenterte krig, konflikter og naturkatastrofer gjennom fire tiår.
  • I fjor høst fikk Henden påvist kreft i bukspyttkjertelen med spredning til leveren.
  • Han døde 3. juli 2024 på Diakonhjemmet sykehus i Oslo.
  • Fem dager før han sovnet stille inn ble Henden utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Tidligere i år ble han tildelt Fritt Ords Pris 2024.

Den prisbelønte VG-fotografen dokumenterte krig og konflikt gjennom fire tiår for VG.

I oktober fikk han påvist bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. Henden sovnet stille inn på Diakonhjemmet sykehus 3. juli.

Pårørende, venner og kolleger strømmer fredag formiddag til Vestre Aker kirke for å vise sin siste hyllest til mannen som viet livet sitt til å dokumentere menneskelig nød verden over.

Han bisettes klokken 13 i den nygotiske steinkirken på en bakketopp badet i sol mellom Majorstuen, der han var bosatt, og Ullevål.

SLIK HUSKER VI HAM: Harald Henden under et oppdrag i Gaza i 2012. Foto: Harald Henden / VG

Henden var åpen om at han privat fikk sitt største sår av kjærligheten. Drømmen hans om en liten datter ble aldri oppfylt.

Han levde alene og etterlater seg ingen barn.

– Jeg har hatt fryktelig kjærlighetssorg. Altoppslukende. Og det har vært plagsomt. Da er det like greit å bare unngå hele skitten, sa han om valget om å være alene i sitt siste portrettintervju.

Hedret av kongen

Få dager før sin død ble Harald Henden utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.

– Med stort engasjement for de svakeste og med høy troverdighet har du arbeidet for at ofre skal få beholde sin verdighet, sa kansellisjef Mette Tverli ved overrekkelsen av ridderordenen.

RIDDER: Bildet er tatt på Diakonhjemmet sykehus under tildelingen 28. juni. Fem dager senere gikk den kreftsyke VG-fotografen bort. Foto: Espen Rasmussen / VG

Hans mest ikoniske bilder ble nylig samlet i fotoboken «The Human Eye». Overskuddet fra salget går til hjelpeorganisasjonen Leger Uten Grenser.

63-åringen ble tidligere i år som første stillsfotograf tildelt Fritt Ords Pris for sin innsats for ytringsfriheten.

– Har gjort oss alle til øyenvitner

Som kollega og venn var han i VG kjent som en tidvis sky, men samtidig åpen, ytterst lojal og hederlig mann.

Gjetordet om Henden gjorde ham til en legende da han levde.

– Det var aldri noe enmannsshow. Han var opptatt av felles avgjørelser og ønsker rundt risiko, understreker fotojournalist Espen Rasmussen, som jobbet med Henden i Ukraina og Israel og er til stede i dag.

Ansvarlig redaktør Gard Steiro i VG har tidligere hyllet samfunnsbetydningen av Hendens livsgjerning:

– Han har vært vårt vitne. Og med sitt kamera har han gjort oss alle til øyenvitner.

Rådgiver og mangeårig stabssjef Øyvind Næss representerer VG-ledelsen under bisettelsen. Næss er blant de fire som skal holde minneord i kirken.

Morten Rostrup. Foto: Adrian Nielsen / VG

Mannen som satt ved Hendens side helt til det aller siste skal også tale: legevennen Morten Rostrup (66), professor i akuttmedisin og grunnlegger av Leger Uten Grenser i Norge.

– Harald var beskjeden, ydmyk og tvers gjennom solid, sier Rostrup.

«Livlegen min», som Henden humoristisk kalte ham, vel vitende om at den eneste som har livlege i Norge er kongen.

De to ble kjent da begge var del av klatremiljøet under studietiden i Bergen. Senere begynte begge med fallskjermhopping.

– Han er en meget erfaren fallskjermhopper. Han ville gjøre siste hopp med mange av fallskjermvennene hans. De laget en flott formasjon i fritt fall. Det ble hans siste hopp, men han var så lykkelig, sier Rostrup like før bisettelsen.

Avdøde VG-fotograf Harald Henden på Kongoelva. Bak ham sitter kameraten Morten Rostrup. Foto: Privat

I krig og ensomhet

Signaturantrekket var buff på hodet med solbriller utenpå, gjerne supplert med cargobukser og skjorte med oppbrettede ermer.

På hjemmekontoret sto bagasjen sto alltid ferdigpakket. Det første Harald Henden gjorde etter en utenrikstur var å klargjøre bagene sine til neste reportasjerykk.

Rådgiver og tidligere journalist Svein Tore Bergestuen førte pennen da en først noe motvillig Henden utga biografien «I krig og ensomhet – krigsfotografen Harald Henden» (2018).

Også Bergestuen deltar i begravelsen.

Svein Tore Bergestuen. Foto: Adrian Nielsen / VG

Terrorangrepet på Serena Hotel

Ellen Hofsvang, enken etter avdøde Dagbladet-journalist Carsten Thomassen, rakk ikke frem til dagens bisettelse fordi flyet hennes fra Shetland ble kansellert.

I hennes sted stiller yngstedatteren Eiril Hofsvang (21) – som var fire år gammel da faren ble skutt og drept under terrorangrepet mot Serena Hotel i Kabul.

DREPT I TERRORANGREP: Dagbladet-journalist Carsten Thomassens kiste ved ankomsten til Norge fra Kabul 17. januar 2018. Bak kisten går samboeren Ellen Hofsvang og døtrene Aurora og Eiril, som da var 9 og 4 år gamle. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX

Harald Henden kom først til åstedet og ledet førstehjelpsarbeidet som ble utført på Thomassen, som senere døde på operasjonsbordet.

Senere dro Henden tilbake til Serena Hotel for å vise Thomassens døtre hvor faren ble skutt.

– Jeg vil huske ham som en utrolig snill og omsorgsfull type, og for det utrolig viktige arbeidet han gjorde med å dokumentere forferdelig krigssituasjoner og katastrofer, akkurat som pappa gjorde, sier Hofsvang like før bisettelsen.

Eiril Hofsvang Foto: Adrian Nielsen / VG

– Gjorde sterkt inntrykk

Pensjonert prest Trond Bakkevig (75) forretter under bisettelsen.

Bakkevig ledet seremonien også under Carsten Thomassens bisettelse – som i likhet med Hendens fant sted i Vestre Aker kirke.

I forkant av bisettelsen forteller presten VG at det var Harald Henden selv som ba ham om å forrette. De to kjente hverandre og hadde flere samtaler i løpet av våren.

– Hans ærlighet og nærvær i forhold til sykdommen og døden har gjort sterkt inntrykk, sier Bakkevig til VG.

– Hvordan vil du beskrive Henden som menneske?

– Stillfarende, ydmyk og veldig troverdig. En integritet skinte gjennom alt han var.

Tvilende troer

Henden la aldri skjul på at han ikke trodde på et liv etter døden. Hans innstilling var at etter døden er det ingenting.

– Jeg er døpt og tror litt på gud når jeg føler meg som mest fortapt og redd. Da hender det at jeg ber en bønn, skrev Henden i et Facebook-innlegg i 2016.

Den avdøde fotografen var tydelig på at han ønsket en kirkelig bisettelse.

– Han ba meg si dette: «Jeg er døpt og konfirmert i kirken og deler kirkens humanistiske menneskesyn. Jeg kjenner meg hjemme i den sammenhengen og tradisjonen. Derfor ønsker jeg en kirkelig begravelse», forteller prest Trond Bakkevik.

Fotograf Harald Henden

  • Født. 7. november 1960 i Porsgrunn. Død 3. juli 2024 i Oslo.
  • Norsk pressefotograf, ansatt i VG siden 1987.
  • Har reist til frontlinjer og konfliktområder verden over.
  • I 2001 ble Henden selv skutt i bakhodet med en gummikule med stålkjerne av israelske soldater i Ramallah. Palestinske ungdommer bar ham i sikkerhet til en ambulanse.
  • Henden var til stede under terrorangrepet på Hotel Serena i Kabul 14. januar 2008.
  • Tilfeldigheter gjorde at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og den norske delegasjonen var til stede på hotellet under angrepet.
  • Henden kom først til åstedet og bisto Dagbladet-journalist Carsten Thomassen med førstehjelp da Thomassen ble skutt. Thomassen døde senere på operasjonsbordet.
  • I oktober 2023 fikk Henden påvist bukspyttkjertelkreft med spredning til leveren. Han valgte å være åpen om sykdommen.
  • Henden fikk en rekke priser gjennom karrieren. Før han døde fikk han Fritt Ord Pris sin hederspris og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.

Kilde: VG, Fritt Ord, Journalisten

Dødsdommen

Under sin siste reportasjereise i Israel i oktober ble Henden så dårlig at han ble rådet til å avbryte turen.

Tilbake i Norge fikk han påvist kreft i bukspyttkjertelen med spredning til leveren.

– Prognosene er veldig dårlige. Seks måneder, uttalte Henden da han selv orienterte kolleger i VG om sykdommen.

ÅPEN OM SYKDOMMEN: Under et allmøte 8. november 2023 i VG fortalte Harald Henden at han var kreftrammet og hadde kort tid igjen. Foto: Janne Møller-Hansen / VG

I et VG-portrettintervju i januar beskrev han livskrisen som en følelsesmessig berg-og-dal-bane, men han var likevel klar:

– Jeg er ikke redd for å dø. Døden er ikke fremmed for meg.

– Men det hender, når jeg sitter og tar en sigarett på balkongen at jeg tenker over det. Jeg kjenner det litt i magen, men det er mer en erkjennelse av at det var sånn her det skulle bli.

Redningsarbeider og fjellmann

Harald Henden vokste opp i sparsommelige kår i Porsgrunn. Som 14-åring skilte foreldrene lag. Moren tok da med Henden og søsteren til sin hjemby Bergen.

Der ble han en del av klatremiljøet, frivillig i Bergen Røde Kors Hjelpekorps og gjorde seg bemerket som frilansfotograf.

GJENFORENT MED REDNINGSMANNEN: Harald Henden sammen med tenåringsgutten Hamad (14) på Gaza i 2015. VGs fotograf utførte førstehjelp da en israelsk rakett slo ned på stranden der Hamad og syv kompiser lekte tidligere samme år. Foto: Rune Thomas Ege / VG

Henden ble VG-fotograf i 1987. Først fra det nå nedlagte bergenskontoret, siden fra hovedredaksjonen i Oslo.

Gulfkrigen i 1991 ble starten på en lang karriere som krigsfotograf.

SISTE REISE: Harald Henden i Betlehem, Vestbredden, oktober 2023. Det ble hans siste oppdrag for VG. Foto: Espen Rasmussen / VG

Henden har vunnet en rekke priser for sin fotojournalistikk. Han har blant annet mottatt prestisjefylte World Press Photo Awards.

Da han mottok Fritt Ords pris 7. mai i år, understreket Henden hvor viktig troverdighet er for pressefolk.

– For den enkelte fotografs viktigste kapital er troverdighet. Når jeg setter mitt navn under et fotografi, skal leserne kunne stole på at innholdet er korrekt, det trengs ikke ytterligere verifisering, sa Harald Henden i talen.

Videre anerkjente han at en slik troverdighet tar mange år å bygge opp – og kan ruineres ved ett eneste feilgrep.

Harald Henden navigerte gjennom livet med ett hovedkrav til seg selv. Slik ønsket han også å bli husket:

– Mitt navn skal være knyttet til sannhet.

Les også

Read Entire Article