Salman Rushdie om knivangrepet: – Det er mye blod. Jeg dør

5 months ago 49

Kortversjonen

Forfatter Salman Rushdie ble brutalt knivstukket den 12. august 2022 i Chautauqua.
Nå verdenslanseres boken «Kniv: Refleksjoner etter et drapsforsøk» om angrepet og tiden etter
Hendelsen skjedde 33,5 år etter fatwaen som ble utstedt mot ham etter boken "Sataniske vers"
Angrepet ble utført av en mann ved navn Hadi Matar, som sitter i varetekt for drapsforsøk og grov legemsbeskadigelse i påvente av en rettssak
Rettssaken skulle starte i januar, men ble utsatt grunnet utgivelsen av Rusdhies bok.

«Klokken kvart på elleve 12. august 2022, en solfylt fredag formiddag nord i delstaten New York, ble jeg angrepet og nesten drept av en ung mann med kniv ...»

Slik starter Salman Rushdie boken «Kniv» som lanseres over store deler av verden i dag.

Boken har fått undertittelen «Refleksjoner etter et drapsforsøk» og her skriver Rushdie om angrepet på scenen i Chautauqua – og like mye om den tøffe tiden som fulgte:

Om å overleve et brutalt drapsforsøk.

Salman Rushdie mistet et øye, men overlevde mirakuløst da han ble knivstukket 10 ganger av en mann som Rushdie beskriver kom som en missil mot ham.

«Jeg kan fortsatt se øyeblikket i sakte film», skriver Rushdie i «Kniv».

Angrepet skjedde 33 og et halvt år etter at det ble utstedt en fatwa mot ham; Irans daværende leder Ayatolla Ruhollah Khomeini utstedte i 1989 en drapsordre på Rushdie og alle som var involvert i utgivelsen av «Sataniske vers».

Mannen som stormet scenen denne augustdagen 33,5 år senere, heter Hadi Matar, og han sitter fortsatt i varetekt for drapsforsøk og grov legemsbeskadigelse. Han har erklært seg ikke skyldig.

Rettssaken skulle starte i januar i år, men ble utsatt i påvente av Salman Rusdhies bokutgivelse. Matars advokat argumenterte for at de måtte få lese boken og relatert materiale før Matar stilles for retten.

«Og så tenkte jeg: Jeg dør»

Rushdie forteller i boken at han så noe i kroken av høyre øye med en gang han gikk opp på scenen.

Det ble det siste hans høyre øye noen gang skulle se: Den svartkledde mannen som kom løpende mot ham.

«Han kom tungt og lavt, et sammenkrøket prosjektil. (..)Jeg prøvde ikke å flykte. Jeg var lamslått»

Salman skriver at han helt siden fatwaen ble utstedt, har sett for seg at en attentatmann skulle angripe ham på nøyaktig denne måten. Nå tenkte han:

«Så det er deg. Her er du.»

Han ble truffet i hånden, i kjeven, og fikk flere stikk i halsen og ansiktet. Han husker at blodet begynte å strømme ut av halsen, at det sprutet væske utover skjorten. Han ble også stukket flere ganger i brystet, i høyre side og i låret.

«Og så var det kniven i øyet», forteller Rushdie.

Knivbladet gikk så langt inn at det ikke var noen mulighet for å redde synet.

– Han hugget bare vilt, hugget og skar, kniven pisket mot meg som om den levde sitt eget liv, og jeg falt baklengs, vekk fra ham, mens han angrep ...

– Hvis det ikke hadde vært for Henry (Reese) og publikum ville jeg ikke ha sittet her og skrevet dette.»

For både Henry Reese, som Rushdie skulle samtale med på scenen, og flere i publikum handlet på instinkt, og de fikk overmannet angrepsmannen som Rushdie kun omtaler som «A» i boken.

Mannen ble pågrepet på stedet. Selv lå Rushdie i en voksende pøl av sitt eget blod.

«Det er mye blod», tenkte jeg. Og så tenkte jeg: «Jeg dør.»

I klippet under kan du se en person bli ført bort etter angrepet på Rushdie:

Han trodde ikke han skulle få se sin kone, sine to sønner eller sine nærmeste igjen.

Da han ble angrepet hadde han hatt et fem år langt og «hemmelig» forhold til den 30 år yngre poeten Rachel Eliza Griffiths (46). Eliza, som Rushdie kaller henne.

De giftet seg i 2021, men siden de tidlig hadde bestemt seg for å være det Rushdie beskriver som «private mennesker» – som ikke engang «liket» hverandre i sosiale medier – hadde ekteskapet gått under radaren.

«Vi viste, mener jeg, at selv i vår oppmerksomhetsavhengige tid var det fortsatt mulig at to mennesker nokså åpenlyst kunne ha et lykkelig privat liv».

Og så ble dette livet skåret i stykker av kniven, skriver Rushdie.

Kona leide privatfly

Han forteller at de lever et nøkternt liv, og absolutt ikke er mennesker som har penger til å leie privatfly.

Men mens Rushdie ble fraktet til sykehus i Erie denne augustdagen, fikk kona Eliza i New York beskjed om å skynde seg.

Hun fikk høre at mannen ikke kom til å klare seg. Rushdies agent Andrew Wylie booket et privatfly – og Eliza trakk kredittkortet.

– Det kom til å koste mer enn 20.000 dollar. Blås i det, skriver Rushdie.

En av kirurgene sa ifølge Rushdie at de trodde de ikke kunne redde ham, men på dag tre ble det helt klart at han kom til å leve – og at hjernen fungerte:

«Det var kanskje her hellet var aller størst – kniven som trengte så dypt inn, unngikk med kanskje en millimeters klaring å ødelegge min mentale kapasitet, noen som innebar at jeg, etter hvert som jeg ble friskere, kunne fortsette å være meg.»

Trengte å skrive boken

Det høyre øyet ble så ødelagt at det ble sydd igjen, men det skulle gå flere uker før kona Eliza lot Rushdie se sitt maltrakterte ansikt i speilet. Dette skjedde etter at han ble overflyttet til sykehuset Rusk i hjembyen New York.

På det tidspunktet var alle sår lukket og alle stifter fjernet.

«Hvem er du, spør han skikkelsen i speilet (...) Kommer du før eller siden til å forvandle deg til meg igjen, eller er det dette jeg har å forholde meg til nå, en enøyd halvfremmed med vilt hår?»

Rushdie ble skrevet ut av sykehuset seks uker angrepet.

Han skriver i boken at det er deprimerende å akseptere at det ene øyet er tapt for godt. Han må også leve med marerittene som hjemsøker han hver natt, og han forteller at både han og kona Eliza lider av posttraumatisk stresslidelse.

Han skriver at «Kniv» er boken han ikke skulle skrive, men som han trengte å skrive. At det er hans måte å ta eierskap til det som skjedde.

– Å takle et morderisk angrep er ikke noe jeg vet hvordan jeg skal gjøre. En bok om et drapsforsøk er kanskje en metode som kan få den nesten-drepte til å forstå hendelsen.

I en del av boken fører Rushdie en fiktiv samtale med sin angriper. En mann han har møtt 27 sekunder av sitt liv.

Rushdie forteller at han ikke har spesielt lyst til å møte i retten når rettssaken starter, men er parat til å vitne.

Han skriver i boken at noe av det han gjerne vil si til ham er: «Uten kunst vil vår evne til å tenke, til å se med friske øyne og til å fornye vår verden visne hen og dø.»

Read Entire Article