Maks ti prosent dødelighet

Johan H. Andresen, Hans Geelmuyden og Georg F. Rieber-Mohn. Foto: Heiko Junge, NTB / Mattis Sandblad, VG / Berit Roald, NTB

Målene for en grønn kyst må defineres av regjeringen og vedtas i Stortinget, skriver kronikkforfatterne.

Dette er en kronikk

27. september sier fiskeriminister Sivertsen Næss at oppdrettere som driver bærekraftig bør kunne øke produksjonen. Stortinget har bedt regjeringen komme med en miljøfleksibilitetsordning i 2024. Men hva er «bærekraftig», og hva skal målet være?

I NOU’en fra september 2023 foreslår Havbruksutvalget en ordning som skal motivere oppdrettsnæringen til å ta i bruk ny og bærekraftig teknologi. I kjølvannet av forslaget har debatten gått både om lukket merd, landbasert, bedre fôr, skattetrykk og rullerende MTB. Det er vel og bra, men la oss begynne med å diskutere hva som er målet.

Lus og høy dødelighet er de to mest alvorlige utfordringene for både vill og oppdrettet laks. De to henger nøye sammen. Den politiske føringen for norsk oppdrettsnæring har fram til nå vært vekst, forutsatt bærekraft – som er et tøyelig begrep. Næringen er strengt regulert, og må forholde seg til konkrete grenser. For lus er grensen 0,5 kjønnsmodne hunnlus på enkeltfisk.

Resultatet er gitt; når næringen får sette ut mer fisk blir det mer lus totalt sett, og belastningen overskrider etter hvert de akseptable grensene. Effekten uteblir. Mer lus betyr mer smitte, mindre villaks, større behandlingsbehov, og store problemer for næringen i form av sår, dødelighet, dårlig velferd, og negativt omdømme.

Dette er ikke bærekraftig.

Nå trenger vi en fundamental omstilling, og lus er det største problemet.

NOU-2023: 23 kom med et godt forslag til overordnet målsetting for oppdrettsnæringen; Hele kysten må i grønt – uansett hvilken parameter vi måler på. Utvalget foreslår blant annet lusekvoter på regionsnivå, og at kvotene settes med en trygg margin for å unngå overskridelser.

Når kvoten er nådd må videre vekst skje uten lus. Først da blir vekst og bærekraft mulig. Tilsvarende mål kan etableres for dødelighet, og enhver annen ønskelig parameter. På ett eller annet tidspunkt vil en nå en grense for en eller annen parameter; Kanskje det blir areal, kanskje utslipp av næringssalter? Men da har næringen lav dødelighet og bedre omdømme, mens miljøet og villaksen er bedre ivaretatt.

Fortsatt eksistens og utvikling i et 100-års perspektiv forutsetter bærekraft.

Da må målene settes nå.

Målene for en grønn kyst må defineres av regjeringen og vedtas i Stortinget. Vi tillater oss å komme med noen råd til begge; Om vi ser på dødelighetstallene i de grønne områdene der det er lite lus, bør det være mulig å komme under 10 prosent dødelighet langs hele kysten. 3 av 6 grønne områder har under 10 prosent, og selv i gule og røde områder har flere lokaliteter dødelighet under 10 prosent ifølge Fiskehelserapporten.

Dersom løsningene vi velger har effekt på lusa gjennom hele året, ikke bare i utvandringsperioden for smolt av villaks, vil dødeligheten kunne reduseres ytterligere. Det er behovet for behandling sommer og høst etter at villsmolten har utvandret, som gir mest dødelighet i næringen. De beste lokalitetene har allerede en dødelighet ned mot 5 prosent. Et samlet mål på under 10 prosent er realistisk.

Ved å sette klare mål nå, kan regjeringen redde både villaksen, oppdrettsnæringen, norsk laks som kvalitetsmerke og Norges omdømme som miljønasjon.