Filmanmeldelse «Back To Black»: Pyntet tragedie

5 months ago 57

BIOGRAFISK DRAMA

«Back To Black»

Premiere på kino fredag 12. april

Storbritannia/USA. 12 år. Regi: Sam Taylor-Johnson

Med: Marisa Abela, Jack O’Connell, Lesley Manville, Eddie Marsan

Sam Taylor-Johnsons («50 Shades Of Grey», 2015) fiksjonsfilm om Amy Winehouse (1983-2011) er dessverre mer underholdende enn det var grunn til å frykte. Jeg sier «dessverre». For det hadde vært tilfredsstillende – ja, meningsfullt – å avskrive den helt.

Det er ikke det samme som at «Back To Black» er god. Det er den ikke. Det er en fryktelig frustrerende film. Løgnaktig, omtrentlig og feig. Saken er bare den at det relativt ubeskrevne skuespillerbladet Marisa Abela, inntil nå mest å se i TV-serier, er så god i den at hun loser den i havn ganske på egen hånd. Med litt hjelp av Jack O’Connell, skal sies.

Winehouse var gjenstand for en av senere års aller beste dokumentarfilmer, Asif Kapadias Oscar-belønte «Amy» (2015). Jeg kan ikke vektlegge nok at dersom du vil lære noe om den enormt talentfulle sangeren Amy Winehouse, hva det var i henne selv og med omstendighetene som tok knekken på henne, bare 27 år gammel, så er det den du skal se.

Men greit. Om du nøyer deg med kioskroman-utgaven, stormfulle kjærlighetshøyder-tolkningen, versjonen der alt som plaget henne kan spores tilbake til ett giftig, men akk så rennesteins-romantisk kjærlighetsforhold? Vel. Da er det mulig du kan få noe ut av denne.

Taylor Johnsons intense sentimentalisering tar til umiddelbart, og ender ikke før siste sekvens.

Winehouse (Abela) vokser opp i en jødisk familie i Nord-London, omgitt av gode mennesker. Ett spesielt godt et: Bestemor, spilt av Lesley Manville.

Winehouse er oppslukt av den tilbakeskuende retro-romantikken som begynte å gjøre seg gjeldende i populærkulturen mot slutten av 1990-tallet. Husgudene hennes er jazzvokalistene Billie Holiday, Dinah Washington, Ella Fitzgerald og Sarah Vaughn, Sinatra og Tony Bennett, med en dæsj svart hip hop attåt.

Winehouse er ikke en «spice girl», må vite. Det gjentas ved minst et par anledninger.

Filmutgaven av henne er mer ungpikeaktig enn man husker virkelighetens Amy fra de frittalende intervjuene hun ga. Vi blir vitne til skapelsesøyeblikk i et rosa pikerom, med en akustisk gitar i fanget. Før vi vet ordet av det er hun en plateartist, med det glimrende debutalbumet «Frank» (2003) – et ordspill på så vel Sinatra som «ærlighet» – på samvittigheten.

Så møter hun Blake Fielder-Civil. En Bunnpris-utgave av datidens indierock-prins Pete Doherty, en badboy og en harry. Det første han gjør etter at de to har tilbrakt sin innledende natt sammen, er å dra en fet frokost-linje med kokain.

Amy ser på, forskrekket. «Jeg trodde du var rock’n’roll», sier Blake, skuffet. Winehouse er allerede en dreven alkoholiker. Snart er hun alt annet også.

Bestemor designer høysåte-frisyren som gjør Amy til en slags vandrende tegneseriefigur. Så dør hun, av lungekreft, og etterlater barnebarnet uten ankerfeste i livet. Pappa Mitch (Eddie Marsan) vil, men får det ikke til. (Drosjesjåføren Mitch, som var ambisiøs på sin datters vegne, renvaskes langt på vei i denne fortellingen).

Winehouse, som hadde sceneskrekk, følger Fielder-Civils elendige eksempel. Han lokker ut destruktiviteten som allerede bor i henne, de sloss og elsker, går fra og finner tilbake til hverandre igjen.

Winehouse havner i alko-helvete, bulimi-helvete, narko-helvete og paparazzi-helvete. Hun stabber seg hjem på pittoreske brosteinsgater, svimeslått av fyll, men ser jammen ganske glamorøs ut når hun gjør det.

Forutsigbart, ja – og ikke bare fordi vi allerede kjenner historien. Også fordi manuset er banalt. I løpet av den siste halvtimen, da vi nærmer oss den bunntriste slutten, begynner «Back To Black» å arbeide overtid for at vi ikke skal bli for nedslåtte og deprimerte av den.

Det blir et par siste triumfartede øyeblikk på scenen. En tur på rehab. Litt tukling med kronologien for dramaturgiens skyld. Virkelig problematisk blir det først når Taylor-Johnson forsøker å gjøre Winehouse’ endelikt til noe «vakkert» og «romantisk». Det føles direkte uforsvarlig. Er vi ikke kommet lenger?

Men mange klapp på skuldrene til Abela, som gir Winehouse guts selv når manuset gjør sitt beste for å nekte henne det, og – utrolig nok – synger selv (glimrende). «Back To Black» bør bety et større gjennombrudd for henne.

Kanskje O’Connell også. Hans Fielder-Civil er på alle måter en dust. Men han er i alle fall en dust det er mulig å forestille seg at den unge, umodne Amy Winehouse kunne bli trukket mot, slik fluer trekkes mot bæsj.

Read Entire Article