Er vi på feil sted i jakten på covid-virusets opprinnelse?

1 month ago 14

Det er 2020. En hittil ukjent variant av corona-virus, SARS-CoV-2, sprer seg med rekordfart. Helsemyndighetene i alle land setter i gang tiltak som de ikke er sikre på vil virke. Sykehusene får inn mengder av pasienter som de behandler med medisiner og tiltak de håper vil virke.

Forskerne setter også i gang langs flere spor.

Noen av dem jobber på høygir med å få fram vaksiner, andre forsker fram de mest effektive smitteverntiltakene og behandlingsmetodene. Andre forskere stiller opp som mediekilder, folkeopplysere og rådgivere.

Virusforskerne kaster seg over selve viruset. Hva er SARS-Cov-2? Hvor likt og ulikt er denne varianten de andre covid-virusene? Og ikke minst: Hvor kommer det fra?

Kina tier

Når vi blir syke, har Kina i noen måneder hemmeligholdt kunnskapen om ny virusvariant, syke folk og en begynnende pandemi.

Forskere i andre land kommer først i gang når viruset spretter ut av Kina – og idet Kina velger, eller blir tvunget til, å informere omverdenen om sin smittesituasjon.

En teori kommer raskt. På et marked med levende og døde kjøttvarer, skal viruset ha hoppet fra en flaggermus til et ukjent dyr og så over i menneskene. En annen teori kommer like fort: Viruset kom fra en lekkasje på en covid-lab. Både markedet og laben er i byen Wuhan. Kun en 40 minutters kjøretur skiller de mulige åstedene.

Forskning.no skrev om lekkasje-teorien i juni 2020. Overskriften lød: Kan mennesker ha skapt korona-pandemien?

«Ørliten mulighet»

Jeg husker vi diskuterte den saken nøye. Den måtte skrives. For hvor merkelig er det ikke at et virus oppstår i en by med et av verdens få covid-laboratorier?

Vi spurte norske forskere.

– Det er selvsagt en ørliten mulighet for det, men det finnes ingen bevis foreløpig, sa en forsker.

En annen hadde selv jobbet på Wuhan-labben i syv år. Han trodde ikke på lekkasje:

– For meg som har jobbet der, og fortsatt kjenner folk på instituttet, gir ikke dette mye mening, sa han.

En tredje forsker viste til at det har vært lekkasjer på kinesiske laber før. Blant annet ble flere forskere i Beijing smittet noen år tidligere da et annet sars-virus lakk ut. Men forskeren konkluderte likevel med at «med den forhistorien er det lite trolig at de ikke bruker gode sikkerhetsrutiner», sa han til forskning.no.

– Viruset er ikke laget i et laboratorium

Vi siterte også en kinesisk virolog og talsperson fra Wuhan- laboratoriet. Til tidsskriftet Nature benektet hun lekkasje. De hadde aldri hatt Sars-CoV-2 inne på laben, sa hun.

Artikkelen viser uenigheten blant norske forskere på et tidspunkt da det fortsatt fantes lite informasjon om viruset. Noen peker på lekkasje, andre argumenterer mot.

Slik var det også i de store, tunge internasjonale tidsskriftene. Særlig en artikkel i tidsskriftet Nature har blitt viktig i debatten om dyresmitte eller lekkasje.

Denne artikkelen ble publisert allerede 17. mars 2020. Altså da land etter land begynte å stenge ned. Fem ledende forskere hadde analysert Sars-CoV-2 og sammenlignet det med genetiske data fra andre virus. De konkluderte: «Våre analyser viser tydelig at SARS-CoV-2 ikke er laget i et laboratorium eller at det er bevisst manipulert.»

Ble de påvirket?

Andre forskere kom på banen i andre tidsskrift og avviste det de kalte rykter og konspirasjonsteorier om at viruset hadde lekket fra et laboratorium.

Diskusjonen fortsatte i pandemiårene. Så tok pandemien slutt, men ikke debatten om opphavet.

Og nå skjedde det noe ytterst sjeldent. Forskerne bak artikkelen i Nature måtte etter rettslig kjennelse utlevere e-postene de skrev før endelig versjon ble publisert. Denne e-postutvekslingen har blitt gjenstand for høringer i den amerikanske kongressen.

Kritikken mot forskerne går på at de ikke bare vurderte vitenskapelige data da de konkluderte med at smitten kom fra dyr. Men at de også ble påvirket av helsepolitiske hensyn.

I et hav av konspirasjonsteorier

Dette er altså 2020. I USA sitter Donald Trump og fyrer opp under alle mulige teorier om pandemien. Konspirasjonsteoriene florerer. En teori går ut på at Verdens helseorganisasjon har startet pandemien for å redusere verdens befolkning. Andre hevder at det slett ikke er en pandemi, men et hemmelig statskupp. Andre igjen hevder at vaksinene inneholder chiper som vil gi teknogigantene makt over oss.

Forskerne bak Nature-artikkelen har svart i media og kongressen at de diskuterte alle muligheter, slik forskere skal, men at konklusjonen var basert på vitenskap og ikke politikk.

Så er spørsmålet om de snakker sant. Slik forskere skal gjøre.

Ille for troverdigheten

Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå kvalene til forskere for fire år siden. De sto i en situasjon der de kunne risikere å publisere resultater som ble brukt av ville politikere og enda villere konspirasjonsteoretikere. Om de ville unngå det eller var bekymret for det, er det lett å forstå. Selv om det er sånt forskere absolutt ikke skal gjøre.

Det er ille for vitenskapens troverdighet om forskerne bak Nature-artikkelen og andre forskere som har skrevet om covid-virusets opphav, har blitt påvirket av politikk, finansiering eller egen forskning i Kina.

Det gir forskningen en tillitsknekk, som blant andre Sigrid Bratlie har pekt på i flere medier og i et grundig notat.

Forskerne er mer åpne i dag

Samtidig er det et pluss for forskningen at det granskes og graves. Forskning skal være åpen. Det er bra at forskere må svare på hva de tenkte, vurderte og samlet inn - og hvorfor de konkluderte som de gjorde.

I dag er mange forskere mer åpne for hva som er virusets opphav enn i begynnelsen av pandemien. Det kan være eller ikke være lablekkasje. Det kan også være dyret på markedet, slik en helt fersk studie peker på. Fortsatt er ingen helt sikre.

Jakten på virusets opphav ser nå ut til å foregå i USA, på det som skjedde i amerikansk forskning etter at pandemien var et faktum.

Men ser vi i feil retning?

Noen vet

For om det var lablekkasje, så er det jo noen der ute som vet hva som skjedde. Det kan til og med være ganske mange.

Problemet er at de er forskere, statsansatte og politikere i Kina, landet som lenge skjulte de syke, smitten og viruset.

De får ikke snakke om lekkasje eller om hvorfor det ikke er det. Vi kan ikke kontakte forskere og labassistenter på Wuhan-labben, men må nøye oss med utvalgte talspersoner som ikke framstår som særlig frittalende.

Er det grunn til å stole på Kinas versjon av virusets opphav?

Hva er viktigst?

Det er fremragende forskere på Wuhan-laben, men de er underlagt streng kontroll. Slik alle forskere i Kina er det.

Så hva er viktigst i jakten på virusets opphav?

Er det vestlige forskere som kan ha konkludert for tidlig, som kanskje var redde for konspirasjoner og gjorde noe forskere ikke skal gjøre?

Jo, det er viktig.

Men enda viktigere er det å diskutere Kinas adferd i en verdensomspennende pandemi og hva det betyr for tilliten til deres forskning.

Sensurerte folk, leger og forskere

Folk i Wuhan kan ha blitt smittet av viruset så tidlig som høsten 2019. Etter hvert som mange flere ble smittet, begynte meldinger fra Kina å tyte ut i sosiale medier.

Sensuren reagerte og forsøkte å stoppe virusvarslene. En lege, Li Wenliang, som prøvde å advare kollegaene sine om viruset, ble etterforsket for å ha «forstyrret samfunnsordenen» med falsk informasjon. Støtteerklæringene han fikk før og etter sin død, ble slettet.

Kinesiske journalister ble arrestert for sin dekning av virusutbruddet. Statskontrollerte medier skrev at smitten kan ha startet i Vesten. Kinesiske myndigheter satte munnkurv på forskere og la kjelker i veien for internasjonale undersøkelser.

Under press fra myndighetene har kinesiske forskere holdt tilbake og fjernet data for smitte og genetisk sekvensering av viruset. De har endret på eller trukket tilbake publiserte studier, viser blant annet en gjennomgang i New York Times.

Får ikke følger

Å manipulere med og sensurere informasjon om starten på en verdensomspennende pandemi, er utilgivelig. Raskere og bedre informasjon fra kinesiske helsemyndigheter og forskere, som jo hadde forspranget, kunne ha hjulpet en hel verden. Når de kom på banen, var det for sent og vanskelig å stole på.

Har det fått følger?

Kina er spesielt. De kan sensurere og hemmeligholde uten at det får følger for samarbeidsviljen til andre land. Norsk næringsliv sikler på de kinesiske markedene. Norske forskningsledere sikler på samarbeid.

«Kina har på kort tid blitt en vitenskapelig supermakt», skriver rektor Svein Stølen fra Universitetet i Oslo i Khrono. Han advarer mot panikkreaksjoner mot kinesiske institusjoner og forskere. Advarselen kom ikke på grunn av pandemihåndteringen, men fordi en norsk borger ble tatt i å spionere for Kina i norske forskningsmiljøer. Stølen vil ha økt norsk samarbeid med Kina.

Kan vi stole på kinesisk forskning?

Spørsmålet er: Når informasjon og forskning om SARS-CoV-2 ble manipulert og sensurert, hva annet blir lagt lokk på? Kan vi stole på kinesisk virusforskning? Helseforskning? Medisiner som er utviklet i Kina?

Dette er selvsagt ikke kinesiske forskeres skyld. På lik linje med andre borgere, har de ikke full ytringsfrihet.

Mens kinesiske myndigheter kontrollerer sine forskere, må amerikanske forskere utlevere notatene og tankene sine, slik at vi får innsyn i om de var politisk styrt.

Kina har på imponerende vis satset på og bygget opp sin forskning gjennom mange år. Men de må også avkreves den åpenheten som vitenskapen er helt avhengig av.

For det virker ganske skummelt å samarbeide med et forskningssystem som er under full politisk kontroll.