Anne «Zelig» Lindmo

<-ØYSTEIN LIE

journalist, forfatter og fotograf

Lineær-TV holder brukbart stand. En av de få nasjonale fellesreferansene som gjenstår, er helgekosen i TV-stua.

I 25 sesonger har Anne Lindmo underholdt det norske folk, men nå er det altså over. Lindmo har greid å presentere en høvelig hjemmesnekret og gatesmart versjon av Norge Rundt med et passe tilmålt tilsig av representanter fra snakkeklassen.

Dette har hun klart ved å by opp til en dannet samtale, som i et velkomponert middagsselskap der friksjon er byttet ut med kos og ros.

Lindmo inntok rollen som den tøysete og mer folkelige lillesøsteren til Fredrik Skavlan, for så vidt logisk siden det var hun som overtok etter ham på fredagskveldene høsten 2012.

I talkshowene fremsto Lindmo som ikke så nøye på det, selv om hun nok visste og vet hva god smak er. Hos Skavlan var plaggene gjennomgående mer feststemte og gjerne svarte, helst med klassisk snitt.

Hos Lindmo var det festklær for hverdagsmennesker, av og til joggesko og T-skjorte. Dette forsterket folkeligheten hennes.

Talkshowene til Lindmo hadde jevnt over en liten brodd. Og med det har vi sakte, nesten umerkelig, tappet Den Store Offentlige samtalen for kritiske saker og fortellinger.

Det har ikke alltid vært slik.

Skavlan kunne våkne som en tiger og gå i strupen på gjestene (for eksempel i intervjuet med tidligere LO-leder Gerd Liv-Valla, en klassiker) hvis han først så seg tjent med det. Lindmo hadde en annen tilnærming. Vi fikk servert renspikket kos.

Gjennom årene har Lindmo bearbeidet så vel gjestene, publikum i salen og TV-seerne til å ta del i et emosjonelt sirkus, en moderne og for Lindmos del en norsk versjon av Woody Allens film «Zelig».

Filmen «Zelig» fra 1983 er som mange kanskje vet en fiksjonsfilm, skutt i sort/hvitt med kornete bilder og tillagt skraper i etterkant for å ligne på en ekte dokumentar om en usedvanlig mann fra 1920-tallet.

I satiredokumentaren har hovedkarakteren et sterkt ønske om å bli likt av alle. Så voldsom er denne driften at hans strategi er å ta omgivelsene sine så inn til fulle at han like godt adopterer de egenskapene til personene rundt seg.

I «Zelig» er hovedpersonen så veljustert at han blir kalt den menneskelige kameleon. Pressen hiver seg på, og folk begynner å fortelle at de elsker denne mannen. De vil også bli som ham.

«Zelig» er blitt speilet vi alle speiler oss i. Og det var på dette punktet min vekkelse – og for så vidt også lille lidelse – åpenbarte seg hos meg. Det at jeg ga meg hen, betød i bunn og grunn at jeg selv var blitt en «Zelig»-skikkelse, at jeg ønsket å bli som henne, i det minste få lov til være i hennes univers.

Men programmet har likevel satt sine – litt ufrivillige må jeg vedgå – merker i meg. I forskjellige tre forskjellige stadier.

Stadium 1: I begynnelsen var det som om jeg, nærmest mot min vilje ble hensatt i en tilstand av hengivenhet de gangene jeg så showene til Lindmo.

Jeg syntes å tilgi henne så å si alt. Hun greide å overkvinne meg. Mot min vilje, altså. Hun er jo så jævla dyktig, tenkte jeg.

Les også: Er talkshowet en død hest?

Stadium 2: Jeg begynte å tro at denne hengivenheten i stadium 1 skyldes at jeg ikke ville være en kjiping nå som stemningen var så god i studio.

For jeg måtte innrømme overfor meg selv at jeg begynte å stritte imot, tidvis skifte kanal også, men da begynte jeg å vemmes over meg selv av den enkle grunn at jeg likte å bli lullet med.

At substansen ikke var der.

Det hendte jeg kommenterte gjestene og Lindmo især, men like hurtig angret jeg. Jeg vil jo ikke være en surpomp, så jeg tenkte at ok da, jeg måtte gi meg hen nå, la det skure og gå – men skaden var allerede skjedd.

De gangene Lindmo sa at noe var fantastisk, visste jeg jo at ikke alt var like fantastisk som hun lot som det var. Bang, så kom surpompen tilbake. Det var kanskje fantastisk likevel.

Jeg var fullt klar over at gjestene var i TV-ruten av den enkle grunn at det var programlederen som hadde bedt de komme. Og gjestene, de skinte.

Én ting var de vakre bildene i studiet der fargetemperaturen på skjermen så ut til å gi et hint av karminrød (et fargestoff som brukes i leppestift, som ironisk nok stammet fra et giftstoff som skjoldlusen produserer for å holde rovdyr unna), i sterk kontrast til Dagsrevyens nøkterne og kjølige, blå fargedrakt.

Et annet var at de som var gjester, rett og slett så å ut til å ha det fint. Gjestene virker trygge, og var behagelige å se og høre på.

Les også: Vitser, film og nevroser: 80 år med Woody Allen

Stadium 3: Irritasjon og likegyldighet. Jeg husket ikke når det skjedde, men det inntraff raskere enn jeg ante, erkjennelsen av at også gjestene, gjennom å ha sett programmene hennes utallige ganger og samtidig blitt så gjennomintervjuet av staben hennes på forhånd, visste hva de skulle si når – men behersket også kunsten å vende seg mot publikum i rett øyeblikk for å motta sin velfortjente applaus, lyden av konsensus.

Lindmo roste folk, lot de bli høye på seg selv, pumpet de opp med en høyst nødvendig selvtillit – som førte til et godt intervju, et flott, felles leirbål.

Lindmo har bydd på seg selv, kommet med sleivete anekdoter der hun stilte seg selv i et dårligere lys, attpåtil.

Et enkelt grep, vil kanskje mange si, men det traff.

Hun syntes å mene at alle skal med, og hva er ikke mer naturlig enn å presentere enkelte eller deler av publikum som fans til én eller flere av gjestene – og sette spotlighten også på publikum?

Lindmo jaktet på et fellesskap. Det fikk hun, og langsomt som samtalene skred fram, påpekte hun ofte at alle gjestene hadde et aller annet til felles og var ikke det flott?

I individualitetens tid, til og med.

Sammen med noen sterke historier, noen ikke fullt så alvorlige, ble vi historier som ble flettet inn i hverandre. Lindmo hadde sveiset sammen en ny kjernefamilie – kjent og ikke kjent, norsk og på full vei til å bli det, uansett legning og bakgrunn, summen av alt – slik vi ønsker å fremstille Norge.

Ting er nok på skakke her i verden, og er det så nøye egentlig? Tja, NRK mottar penger fra folket, nettopp fordi den skal dekke demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet.

NRK har derfor en særlig funksjon, følgelig gjelder dette også talkshow-verter. Dette har Lindmo på langt vei greid. Å samle folket, tross alt. Og laget Hygge.

Men samtidig gjort kanalen en bjørnetjeneste.