Hetero-pessimistene

Det er en intern vits blant unge kvinner at å være kjæreste også betyr å være mor.

Vi rister på hodet over alt gutta glemmer og overser. Vi sender hverandre forståelsesfulle blikk når en venninne irriterer seg over typens neglisjering av husarbeidet.

Samtalene varierer mellom å le smått av de stakkars surrete mennene og genuin, fortvilet hetero-pessimisme.

Hetero-pessimisme, altså å miste troen på det heterofile forholdet for godt, dukker opp her og der i jentepraten. Allerede som studenter i tjueårene snakker vi om «det tredje skiftet».

Vi forakter tradwifes, men før vi vet ordet av det ender vi motvillig opp som trad girlfriends.

For hver avtale kjæresten har glemt, for hver skitten sokk han kaster fra seg på gulvet, tegnes fremtiden opp for unge kvinner:

Et liv i rotete hjem, med hylende unger og en mann som ligger i sofaen og ser på fotball, mens du ordner alt.

Det blir du som må huske at dere er tomme for tannkrem, som må organisere planer for begge sider av familien, som må holde styr på når barna har neste utefagdag.

Husarbeid er en evig oppgave. Hver gang en kvinne har rullet steinen opp på fjellet, kommer en mann og dytter den ned igjen, uten å ofre det en tanke.

Jeg vil ikke være for streng med gutta. Jeg er ikke fulltids hetero-pessimist. Men når venninnene mine diskuterer fremtiden sin med menn, høres det ut som de stirrer rett inn i geværløpet. Det blir nok housekeeping når du bor alene, om du ikke skal drive med mankeeping også.

I stedet for å mase på gutta, får «flinke piker» beskjed om heller å senke standarden for hvordan vi vil ha det hjemme. Lære å slappe av litt.

Men i hverdagen er det ikke skinnende overflater vi ber om. Når støvsugeren står urørt tredje uke på rad og mormor ikke får hilsen på 90-årsdagen, må noen til slutt ta ansvar, og som regel blir det oss kvinner.

Det er stor avstand mellom husmødrene på 50-tallet og dagens frigjorte kvinner. Likevel er det venninnene mine som ender opp med å ta husarbeidet, planlegge sosiale sammenkomster og som generelt tar ansvaret i forholdene sine.

Hva sier det om kjønnskampen?

Denne likestillingen vi innbiller oss at vi har oppnådd, gjenspeiles ikke i forholdene våre. Man skulle tro at når vi har oppnådd så store fremskritt på alle andre plan, ville det første stedet kvinner forventet likestilling, vært med deres egne kjærester.

Som ung kvinne blir du fortalt at det er urealistisk å forvente likestilling i husarbeidet – naturstridig, til og med. Dersom menn ikke gjør like mye som deg, brukes det som bevis for at de ikke kan forandre seg, og at de ikke vet bedre.

Dersom du rydder opp for dem, er det bevis på at kvinner er de naturlige omsorgstakerne. «Omsorg», dersom noen er forvirret, er det vi kaller arbeid vi ikke vil at kvinner skal plage andre med.

Hvis du ber dem rydde opp, blir du automatisk stemplet som den kravstore kjæresten.

Det spesielle med likestillingen mellom kjærester, er at det er personlig. Kvinnekamp blir til kjærestekrangel, sterk feminist blir til masete kvinnfolk.

Det letteste er nok at man bare lar mennene være. Ikke krever så mye.

Kanskje er det ikke så merkelig at man føler seg tøffere i demonstrasjoner i gatene med medsøstrene sine – for lik lønn, selvbestemt abort og retten til å ligge rundt som man vil – enn når man står alene overfor partneren sin og ber dem huske å ta ut søpla eller lage middag.

Kanskje føles det sistnevnte som en større risiko, med mer å tape.

Det kan være ensomt og isolerende å måtte ta på seg alt ansvaret i et forhold. Men er det noe mindre ensomt og isolerende å droppe romantisk kjærlighet fullstendig?

Samtidig som vi drar oss i håret over menn som glemmer vennemiddager, irriterer oss over tisseflekker på dosetet og blir surrete i hodet av alt man må holde styr på selv, fra handlelister til timeplaner – forelsker vi oss og tilgir, og skaper unnskyldninger i våre egne hoder for å holde fast i dem vi er glade i.

Forfatteren Joan Didion sa at vi forteller oss selv historier for å overleve. Historien vi forteller for å holde det heterofile forholdet i live, er den om tafatte godgutter og kvinner som engelen i hjemmet. Kvinner blir nødt til å ordne opp, fordi vi tilsynelatende ikke klarer å drømme frem en verden der menn lager hverdagsmiddager eller bytter sengetøyet uoppfordret.

Det mest positive synet vi har på menn, er at de er distré og tafatte.

Det tryggeste alternativet for mange er å bestemme seg for at vi er sånn av natur. At menn er biologisk anlagt til å være hodeløse og at kvinner er anlagt til å ta oppvasken. Noe jeg – brannfakkel! – stiller meg kritisk til.

Tro det eller ei, men å påstå at menn klarer å være gode partnere for kjærestene sine er ikke et mannehatende utsagn. Selvsagt kan menn bli bedre. Mange menn jeg kjenner vil også bli bedre.

Å behandle menn som om de er småunger og lage unnskyldninger for dem, som om de er for dumme til å vite bedre, er utrolig nedlatende.

Om jeg skal gi hetero-optimismen et forsøk, vil jeg i det minste tørre å påstå at menn får til mer enn minstekravet.

Kanskje til og med oppvasken.