I panikk er det lett å gjøre nye feil

I jakten på Høyres nye leder og redningsbøye, virker partiet å være delt i tre.

Få vil ha det trygge og kjente, mange vil ha det friske og konservative og alle vil ha det uoppnåelige.

Vet hvor døra er

Hvor kort avstanden er fra å være stjerne til syndebukk, har Erna Solberg nå fått erfare. Der partiet så ut til å være samlet om at hun selv skulle få regissere sin avgang, har man de siste dagene stått i kø for å peke på utgangsdøra. Med eller uten jenka-musikk.

Sannsynligvis har det vært en helt unødvendig påpekning. Det har ligget i kortene at taper Høyre valget, så går Solbergs tid mot slutten.

Hun har til og med hintet usedvanlig kraftig om det i valgkampen. Nesten som et slags «dere er snart kvitt meg uansett-signal» til Erna-leie Høyre-velgere.

Nå er det nesten satt to streker under at det var en tabbe av Høyre å beholde henne som partileder etter aksjeskandalen. Det er verdt å minne partiet om at det var forsvinnende få som den gang sa det høyt. De vet selv hvem de er.

Men at man soler seg i glansen av en populær partileder den ene dagen, og mener vedkommende er et problem for partiet den neste, er en del av politikkens vesen. Om enn ikke den mest sjarmerende delen.

Men nå som hun har varslet at hun trekker seg, strømmer igjen godordene på.

Nå går det tre debatter i partiet, der den viktigste som vanlig får minst oppmerksomhet:

1. Når skal Erna Solberg gå?
2. Hvem skal ta over?
3. Hva skal partiet være?

Når skal Erna Solberg gå?

Etter å ha hatt samme partileder i 21 år, har mange fått bråhast med å skifte henne ut.

Konklusjonen etter dagens sentralstyremøte er at det skjer i februar. Mange har de siste timene ment at det helst burde ha skjedd i går.

Nå kommer det også stemmer som mener fornyelsen må være total, og gjelde alt fra hele partiledelsen til styringa av stortingsgruppa.

Hvem skal ta over?

Nå virker partiet å være delt om tre favoritter. Få vil ha det trygge og kjente, mange vil ha det nye og konservative og (nesten) alle vil ha det uoppnåelige.

For å begynne med det siste.

Ine Eriksen Søreide har vært partiets drømmedame i flere år. Hun har aldri gitt noe signal om at hun ønsker å stige til topps i partiet, snarere tvert imot. Men at hun i vår gikk inn i den utvidede partiledelsen, ble tolket som at det er håp.

Søreide er med sitt korrekte og kunnskapsrike vesen høyt respektert hos alle. Men utover om hun selv har lyst, er det et spørsmål om hun er bred nok til å være partileder. At hun ikke er utpreget folkelig, er det minste problemet.

Men vil hun snakke om barnetrygd, helsekøer, skattelette og restriksjoner på lokalprodusert sider, eller vil hun helst jobbe med utenrikspolitikk?

Henrik Asheim er den kjente og trygge. Som nestleder har han debattert det meste av små og store saker for partiet, og har vel aldri gjort en dårlig debatt. Den alltid blide Asheim er ikke redd for å by på seg selv og er godt likt overalt. Han burde vært en åpenbar favoritt som arvtaker, likevel har hans stjerne falmet noe.

Det kan selvsagt henge sammen med at han så sterkt assosieres med partiledelsen, og faller for kravet om noe nytt. Kritiske stemmer vil også si at han litt for sjelden flagger egne meninger.

Da er det desto flere som åpent svermer for den nykonservative bølgen. Peter Chr. Frølich har derimot fått en stigende stjerne, både for sin harde no bullshit-stil, men kanskje først og fremst for sitt Ukraina-engasjement.

Unge Høyre-leder Ola Svenneby er en annen det fabuleres om. Svenneby er åpenbart blant de aller største talentene i norsk politikk, og imponerer både med debattstyrke og dybde. Men der Frølich mangler bredde, mangler Svenneby av innlysende grunner erfaring. En Høyre-leder må kunne gå inn i rollen som statsminister i morgen, dersom (hypotetisk sett) tuttifrutti-flertallet skulle trøble det til.

Det er neppe tilfeldig at Avisa Oslo erfarer at det jobbes med å få Svenneby inn i byrådet i Oslo. Talentet er åpenbart for stort til å skusles bort.

En som omtales som kraftig undervurdert i alle kabaler, er Nikolai Astrup. Han er skarp og har mange av de ferdighetene Høyre trenger, men blir til stadighet konfrontert med at han er rik og bor på Bygdøy. Det får visst holde å ha mange velgere der.

Samtidig er det en stadig stigende bekymring for distriktsprofilen i partiet. Høyre mistet stortingsrepresentanter fra fylker som Sogn og Fjordane, Oppland (sjekk) og Trøndelag.

Da Bodø-ordfører Odd Emil Ingebrigtsen tapte plassen i partiledelsen for nevnte Peter Frølich, var det betydelig sinne og frustrasjon i de fem nordligste fylkene. Når han også blir lansert som ny partileder, handler det om en del av partiet som ikke vil bli tatt for gitt.

Det leder til det viktigste spørsmålet:

Hva skal partiet være?

At Høyres suksessoppskrift de elleve siste årene har vært å legge seg inn mot sentrum, og ikke ta de store krumspringene, virker å være gjemt og glemt.

Etter et valg der Høyre glapp fullstendig på høyrebølgen, er det naturlig at det ropes om et mer konservativt og mørkeblått Høyre. På samme måte som det etter 21 år med Erna oppleves et akutt behov for fornyelse.

Om det er en garanti for gode valg i framtida, er slett ikke sikkert. Her er det lett å skylle barnet ut med badevannet.

Det eneste vi vet sikkert om velgere, er at de endrer seg og flytter seg raskt.

Og er det noe Høyre har vist det siste året, er at de mistet evnen til å lytte, forstå og manøvrere seg etter tidsånden. I stedet kom de halsende etter med tunga ut av kjeften.

Et sted å begynne er å finne tilbake den.