Heldigvis for de stakkars vikingskipene er valgkampen over

Høsten om to år, dere. Da skal det bli saker. Da skal det store, nye Vikingtidsmuseet på Bygdøy åpne. Da skal Arnstein Arnebergs kirkelignende museum være rehabilitert, da skal det staselige nye påbygget vise frem de tre norske vikingskipene i all sin prakt. Da skal det bli rom for skoleklasser, kafeer der barnefamiliene kan kjøpe boller og juiceboks, billettluke og butikk.

Eller skal det?

I forrige uke kom Osebergskipet frem til sitt nye hjem i den nye museumsdelen, etter en omstendelig og farefull ferd på spesialbygde skinner. Det er grunn til å puste lettet ut, bare dét. Men mye annet ved det nye museet mangler, og det er helt i det blå hvordan og når løsningene kommer.

Per i dag finnes det for eksempel ingen penger til kjøkken og kafé. Ingen penger til å få butikken opp og stå. Det finnes ingen penger til å få orden på uteområdene, eller til å rehabilitere det gamle museet, som er skamfert og gjennomhullet på grunn av flyttingen av vikingskipene.

Det er i øyeblikket en reell sjanse for at statsråden som skal klippe snoren om to år, åpner et halvferdig museum. Ifølge museet er det også en reell sjanse for at museet må stenge igjen kort tid etter åpningen for å bytte de gamle vinduene, dersom dette ikke kommer på plass.

Hvordan kunne dette skje?

Det er en lang historie som har mye å gjøre med tidens aversjon mot alt som kan kalles «sløsing». De siste årene har det vært regn og motvind for den som trenger penger til kulturelle og historiske formål.

Den som skjeler til de andre debattene om de store kulturinstitusjonene, om de historiske bygningene, om Nationaltheatret som forfaller og Nasjonalgalleriet som står tomt, ser et ordskifte som nesten bare dreier seg om penger. Om hvor mye det koster.

Den endelige prislappen på de forskjellige byggeprosjektene der ute er, så klart, en svært viktig side av saken.

Men det finnes andre. For eksempel hva slags ansvar vi har som nasjon for å ta vare på og vise frem historien og kulturen vår. Særlig den som ikke bare tilhører oss selv, men hele verden.

Dette ansvaret er det ikke så mange som snakker om. Det er et ansvar som er dyrt, og dyre ting har ikke vært lette å selge i det siste. Derfor kan det hende det er en god ting for Vikingtidsmuseet at valgkampen er over. At det vil være lettere å få gehør for museets behov når det ikke er ukentlige, konfronterende politiske debatter i beste sendetid.

Men egentlig burde det vel ikke være slik.

Det dreier seg altså om vikingskipene, og de andre uvurderlige gjenstandene fra Vikingtiden, dette dramatiske og eventyrlige kapittelet i norsk og nordisk historie. Det vi er alene om. Ingen tar seg av disse skipene, ingen viser dem frem for verden, om ikke vi gjør det. Og det er ikke slik at det ikke finnes et publikum, i Norge og andre land.

Faktisk har vi alltid undervurdert interessen for vikingtiden. Da arkitekt Arnstein Arneberg tegnet det opprinnelige vikingskiphuset på Bygdøy på 1920-tallet, så han for seg førti tusen mennesker i året. Nær hundre år senere, i 2019, hadde museet nesten 600 000 besøkende.

Hva det ville vært nå i 2025, er det ingen som vet. I 2012 ropte en internasjonal ekspertgruppe varsko om skader på skipene og de andre gjenstandene. Så fulgte en lang kamp før Iselin Nybø, daværende statsråd for høyere utdanning for Venstre, bevilget penger til nytt museum i 2020.

Museet har vært stengt for ombygging siden 2021. Den opprinnelige planen var å åpne igjen, med en ny kapasitet på en million besøkende i året, våren 2026. Den prosessen er altså halvannet år forsinket.

For det kom en ny regjering, og en ny statsråd, Ola Borten Moe fra Senterpartiet. Så kom kostnadssprekken. Prislappen på prosjektet vokste fra 2,14 milliarder til 3,14 milliarder. Borten Moes løsning var å si at planene måtte løses innenfor de økonomiske rammene Stortinget hadde fastsatt.

Avgjørelsen var interessant. Jo da, Senterpartiet hadde vokst seg store og sterke blant annet på følelsen av at Oslo ble for mye tilgodesett av politikerne, på bekostning av resten av landet. Men likevel.

Dette var arven fra vikingtiden, noe av det aller mest mytiske og formende for norsk historie og identitet. Det ville vært mulig å fortelle en medrivende fortelling om hvor viktig det var å ta ansvar for disse gjenstandene, være stolte av dem, vise dem frem for verden.

Borten Moe må ha tenkt at skepsisen mot hovedstanden og antipatien mot det som kunne oppfattes som offentlig ekstravaganse, var voksende. At den var sterkere enn stoltheten over norsk kultur og historie.

Allerede hadde den selvoppnevnte Sløseriombudsmannen Are Søberg fått en stor og oppbrakt følgerskare på sosiale medier. Tidens melodi var en annen enn den som hadde frembrakt Nasjonalmuseet og Operaen i Bjørvika.

Så Kunsthistorisk museum, som hadde ansvaret for Vikingtidsmuseet, måtte ut på tiggerferd. Etter hvert fikk de penger til laboratorium, mottakshaller, og arealer for barn og unge fra private stiftelser. Til det andre har de så langt ikke klart å finne private midler. Det skal være rundt 150 millioner kroner som mangler for å få alt på plass.

Reaksjonene på dette var ikke så sterke som man kanskje kunne forvente. Dette til tross for at det i alle fall var to sider ved regjeringens regnestykke som det kunne vært større debatt rundt.

Det ene var om prosjektet i det hele tatt lot seg nedskalere. Et museum som skal ta imot en million besøkende hvert år, kan rett og slett ikke ha hull i veggen og en colaautomat i hjørnet. Det som ble tatt ut av prosjektet da pengestrømmen stoppet opp, måtte legges inn igjen før eller siden, og da etter at runder med avbrytelser og år med prisstigning hadde gjort totalkostnaden større.

Her kan det argumenteres for at disse pengene burde hentes inn privat, og at prosessen så langt har vist at det faktisk er midler å hente fra andre enn staten. Men det kan også anføres at det er en viss risiko forbundet med denne fremgangsmåten. Det ser vi nå, når museet må forlenge den kostbare perioden uten besøkende.

Det andre var hvor mye man hadde tenkt på hvilke inntekter et flunkende nytt museum ville kunne bringe inn.

For Vikingtidsmuseet har noe de andre institusjonene kan drømme om: Et dokumentert og enormt potensielt publikum. Allerede da museet stengte for ombygging i 2021 var anslaget at 64 millioner kroner i billettinntekter ville gå tapt bare i 2022. I dag er det naturligvis snakk om en betydelig større sum.

Kulturturistene er tallrike, og de norske vikingskipene vil bare kunne sees i Oslo. Og de som kjøper billett, kan fort komme til å tenke seg en paraply eller en totebag med Oseberg-skipet på.

Av alle kulturinstitusjonene som har blitt overlatt til seg selv fordi det er for dyrt å sette dem i stand, er Vikingtidsmuseet det som har det største, åpenbare potensialet for å tjene pengene inn igjen.

Dette kunne vært en god valgkampsak, for den som ville ha den. Men akkurat er det kanskje en bedre sak for lavmælte forhandlinger i kulissene, i stillheten etterpå.

Eller kanskje det blir å smøre nistepakke før det første museumsbesøket i 2027.